Norge er i fotball-VM, og nå skal anledningen melkes for alt den er verdt. Markedet flommer over av VM-produkter. Vi spiser fotball-potetgull, ser på «veien til VM»-serier på tv, leser aparte nyhetsoppslag om VM-troppen («Landslagsbildet til salgs. Pris? Minst 100.000 kroner»), hører på gamle og nye fotball-låter, og leser fotballbøker. På voksen-bokmarkedet har vi fått Alfred Fidjestøls Oppstandelsen, Alexander Schau og Thomas Aunes Seier eller død, og Kjetil Walgermos Krysset er alltid ledig, bare for å nevne noen. Den KI-genererte boka Lise vs Gianni er, som kjent, disket.
Også barnebokmarkedet har fått sine utgivelser. Det har blitt min lodd å anmelde Norges fotballhelter av Jo Evensen og Halvor Mjaugedals Historien om herrelandslaget. Bøkene har naturlig nok en del overlappende informasjon, for eksempel er fortellingen om Norges VM-kvalifisering nokså likt presentert. Spillerpresentasjonene har også likhetstrekk, men ellers er det meste forskjellig. Jeg våger påstanden om at de plasserer seg i hver sin ende av kvalitetsskalaen.
Form og innhold
Norges fotballhelter av Jo Evensen er bygget opp i kapitler som presenterer sentrale spillere på landslaget. Ikke unaturlig er første kapittel viet Erling Braut Haaland, i kapittel to møter vi Martin Ødegaard, så kommer Antonio Nusa, Oscar Bobb, Patrick Berg osv. Person-presentasjonen avsluttes med trener Ståle Solbakken. Siste kapittel heter «Veien til VM» og skildrer herrelandslagets kamper i VM-kvalifiseringen fram til 4-1 seieren over Italia. «Vi var i VM», som forfatteren skriver til slutt.
Spillerne blir først presentert i et slags fotballkort-oppsett, med navn, barndomsklubb, høyde, skomerke, klubb, draktnummer i klubb, draktnummer på landslaget osv. Kategorien «nummer på kort per april 2026» er litt mystisk. Haaland har 90, mens Ødegaard har bare 87. Etter det farer forfatteren gjennom barndom og karriere fram til dags dato. Kapitlet avsluttes med en «visste du at»-side. Når du har kommet til Thelo Aaasgaard, som siste spiller i boka, er du godt kjent med strukturen – og for lengst lei hele landslaget.
Måltall og klubber
Å kritisere boka på bakgrunn av vaskeseddelen på baksiden er lavthengende frukt. Ta for eksempel denne teaser-setningen: «Her kan du lese om barndommen deres og hvordan fotballdrømmen startet». Bla så fram til side 114 der barndommen til Torbjørn Heggem skildres:
Det aller første ordet Torbjørn sa som baby, var «BALL». Det var kanskje et tidlig tegn på hva han skulle bli.
Det var det vi fikk om fotballdrømmen til Torbjørn. Deretter rulles karrieren opp i hardtslående setninger uten glød:
Han begynte å spille fotball i klubben Astor på Byåsen i Trondheim. Da han var 15 år gammel, gikk han videre til Rosenborg. I 2018 fikk han sin debut for Rosenborg i Mesterfinalen mot Lillestrøm. Det ble faktisk hans eneste seniorkamp for klubben, før han ble lånt ut til Ranheim.
Slik er hele boka skrevet. Knusktørre faktasetninger er stablet etter hverandre, som en leksikontekst skrevet av en 10-åring. Innholdet domineres av måltall og klubber. Engasjementet ivaretas av at enkeltsetninger har uthevet og større font – og grønn farge, som i setningen «Og de fikk rett!» Kanskje har lay-out-avdelingen skjønt at her må vi i det minste gjøre litt for sprite opp teksten.
Spennende historiefortelling
Halvor Mjaugedals Historien om herrelandslaget begynner et helt annet sted. Mjaugedal ruller opp Norges fotballhistorie fra den spede starten på slutten av 1800-tallet og fram til i dag. I 1886 spilte Christiania FK Norges første offisielle fotballkamp. Resultatet er gjemt i historiens mørke. I den første landskampen, mot Sverige i 1908, derimot, er resultatet dessverre godt kjent: Norge tapte 3–11. Siden den gang har Norge tapt mange kamper, aller verst mot Danmark med sifrene 0–12. Men på tross av mange dårlige resultater er Mjaugedals fortelling aldri kjedelig.
Bronselaget fra 1936 blir viet mye oppmerksomhet, med god grunn. Asbjørn «Assi» Halvorsen blir tidlig introdusert, og hans karriere som spiller og trener danner en rød tråd i denne delen av boka. Assi flyttet til Tyskland og spilte for Hamburg i over 12 år. Da han kom tilbake til Norge, ble han landslagstrener for de norske herrene, og han bygget opp et sterkt lag fram mot OL i Tyskland i 1936. Med få ord bygger Mjaugedal opp spenningen fram mot kvartfinalen mot selveste Tyskland. Foran sjokkerte tyske øyne, inkludert Adolf Hitlers, vant Norge 2–0 og var i semifinalen. Der tapte vi for Italia, men bronsefinalen vant vi, og kallenavnet Bronselaget var etablert. Etterpå følger vi Assi i de harde krigsårene, hans motstand mot nazistene, oppholdet i konsentrasjonsleirer i Tyskland og veien tilbake som landslagstrener etter krigen. Asbjørn «Assi» Halvorsens navn lyser i den norske fotballhistorien, og blir behørig hyllet i Historien om herrelandslaget.
Tekst og tegning
Halvor Mjaugedal har skrevet teksten og tegnet alle illustrasjonene i boka. Han står også oppført som ansvarlig for omslagsdesign og formgiving. Mjaugedal har altså hatt full kunstnerisk kontroll over det visuelle uttrykket. For eksempel er den tidlige historien, fram til «Drillotiden» presentert i svart og grått, mens nyere tid stråler i spreke farger. De mørke årene, som kapitlet om perioden 2000–2020 heter, er rammet inn av tunge blåsvarte skyer. Fargebruken er kanskje en smule klisjefylt, men den fungerer. Tekst og tegning flyter fint sammen. Oppslagene er lekre og drar leseren inn i teksten. Jeg får lyst til å lese videre, og jeg får lyst til å bli en liten stund til på siden, bare for å studere detaljene i de enkle, men effektive tegningene.
Som i Evensens bok bruker Mjaugedal fotballkortestetikk når han presenterer de ulike spillerne på det norske landslaget. Men i motsetning til Evensen blir de ulike spillerne presentert underveis i fortellingen. De introduseres på logiske plasser i kronologien, og får dermed skinne i kraft av sin rolle i utviklingen av laget fram mot og gjennom den siste VM-kvalifiseringen.
Struktur og sjanger
Det koker ned til dette: Mjaugedal forteller en historie, Evensen har skrevet en wikipedia-artikkel. En liten detalj som både Mjaugedal og Evensen nevner, kan stå som eksempel på den lille, men likevel utrolige viktige forskjellen mellom det å fortelle og det å bare gjengi fakta. Begge forfatterne presenterer karrieren til Martin Ødegaard og legger stor vekt på at han i ung alder signerte for selveste Real Madrid. Dette var sensasjonelt, men karrieren skjøt ikke umiddelbart fart. Først senere, i Real Sociedad og Arsenal, fikk han sitt gjennombrudd.
Evensen nevner kort at Ødegaard spilte sin første kamp for Real Madrid 23. mai 2015. Så fortsetter han med følgende avsnitt:
I årene som fulgte spilte Martin for flere europeiske klubber. Først ble han lånt ut til Heerenveen i Nederland, der han spilte i et og halvt år. Etter en kort tur tilbake til Real Madrid ble han lånt ut igjen. Denne gangen gikk turen til Vitesse, også i Nederland.
Mjaugedal derimot forklarer sammenhenger og gjør denne delen av karrieren til Ødegaard forståelig. Vi går inn i fortellingen rett etter debuten på førstelaget:
Men konkurransen i Real Madrid var beinhard. Martin slet med å få spilletid, og ble lånt ut til andre klubber i mange år.
Vi vet at mange gutter ikke har lesing som hobby. Fotball-VM er en unik sjanse til å få dem engasjert i lesing. Både Norges fotballhelter og Historien om herrelandslaget har en innbydende innpakning som kan lokke dem til å åpne bøkene og begynne å bla. Plutselig sitter de der og leser. Dessverre er det bare én av disse bøkene som har kvaliteten som skal til for å motivere dem til videre lesing. Det er 1–0 til Mjaugedal i en overbevisende seier. I tillegg gir jeg Evensen rødt kort for brutalt angrep på en god historie.
