Uklar bok for store lesere

Stor gutt er en vakker, men litt utdatert bok om det å følge i fars fotspor, for ikke å si i fars badebukse. Den dufter av svunnen tid, av offentlige bad og klor, sånn tidlig på 60 tallet. Den gangen far gikk med hatt, og biler og kjøleskap var formet etter aerodynamiske prinsipper, og badebuksene var av tykk krepp, slike som tøyde seg til opp under armhulene når de ble våte.

Billedbøker er ikke bestandig for barn, men ofte blir de plassert i den kategorien. Stor gutt er feilplassert. Dette er en bok for voksne, til nød for voksne tenåringer. Men kanskje helst for de som husker fedre med hatter, det vil si godt voksne som forstår referansene til tidlig 60-tall. Men forlaget plasserer den under barne- og ungdomsbøker og det blir feil.

Det handler om en gutt på ti år, om hans tanker og følelser om det å bli stor. Utenpå er han like stille, ven og vakker som den engelen han står modell for hos en malende og portvinsdrikkende mormor, som drømmer om Roma. Inne i ham sprenger følelsene på. Han dikter opp historier om dødsmasken mormoren har i atelieret, av den lille piken som druknet i Seinen i Paris, engang. Han frykter Stillemannen, et bilde på alt skummelt, og han frykter Vestkantbadet dit faren tar ham med på onsdagsettermiddager. Der skal han lære å flyte for så og lære å svømme, for det er slik en liten gutt blir til stor gutt.

De korthugne setningene gir teksten et poetisk preg. Gjennom indre monolog får vi guttens trass, hans redsel, fantasier og raseri. Og det innenfor en ramme av trygg, borgerlig vestkantvelstand. I en tid da alt gikk frem og opp, og det å bli voksen besto i å holde seg flytende.

Det er en del paralleller her til Johan Borgens trilogi om Wilfred Sagen, som må være tilsiktet fra forfatter Arne Berggrens side. Det er noen med stemningen, med de indre monologene, og fremfor alt de lyse og mørke sidene i et guttesinn av beste borgerskap, som peker mot Lillelord.

Men dette er en billedbok på 30 sider. Alt forfatteren ønsker å favne, fra kunstens vesen, til dødsangst og pubertet, får ganske enkelt ikke rom innenfor dette formatet. Boken blir bare poetisk i bruddstykker, helheten, tematikken forblir uklar, og heller uaktuell i dag.

Jeg er litt nølende med å si dette for jeg synes jo Arne Berggrens tekst er så vakker, med sine tilløp til å bli en stor og viktig tekst om denne brytningen i overgangen mellom barn og ungdom. Om det å forvandles fra liten til stor gutt, og den følelsen av svik det kan oppleves som. Bildene, og nå mener jeg bildene Berggrens tekst skaper, er vakre og de rommer mye av dette sviket:

«Jeg holder deg. Ikke vær redd, sier han. Så jeg legger meg bakover, forsøker å tro, og det er da jeg kjenner de trygge hendene forsvinne, og hvordan jeg synker, plutselig, vannet som lukker seg rundt meg, klorjævel prikker i nesa, jeg ser fars blåhvite ben, åreknutene, jeg ser badebuksen, den rutete, den fra Krigen, langt over navlen, og jeg skimter en ballesten, blårød og vet at jeg aldri mer kan stole på voksne. Far trekker meg opp. Du tror jo ikke du flyter, roper han. Jeg griner og banner, han øker til en tier, for det er så lett, stå der og hoie, være mannen som fikser det meste, mekker biler, finner opp slagord og har eget mørkerom på loftet.»

Fam Ekmans illustrasjon på motstående side (illustrasjon og tekst er konsekvent plassert på atskilte sider) tydeliggjør teksten ved å vise detaljer som går utover den: Illustrasjonen viser far med hatt ved et bord med rekvisitter fra tidlig 60-tall; sigar, ambolt, terninger, nøkkel, kjemibok, en pakke sigaretter av merket South State, en luger og et slikt trylleglass med en kule som forsvinner. Bordet far sitter ved svever i et mørkt verdensrom, her er ingen vegger eller rammer, ingen reelle størrelsesforhold eller synsvinkler. Sigaretten lyser oppe en melkevei i det mørke rommet.

Fam Ekman er en illustratør det står respekt av. Til disse indre monologene fra en ikke så altfor svunnen tid, har hun fanget stemning og tone på en fantastisk måte. Teknikken er en form for pennetegning/grafikk/collage. Stilen er surrealistisk, men med pekere til en kunstner som Fernan Léger og hans rørformede hyllest til fremskritt og teknikk. Mens collagen hinter til Max Ernst. Men fremfor alt har hun sin egen stil, som i bildet som illustrerer følgende tekstavsnitt: «Ensomme menn i opel. En ubåt på vei hjem. Kaptein Nemo og hans mannskap, med skrukkehud, klorsmak, og bagasjerommet fullt av jug.» I en hybrid av en ubåt, en sel, en torpedo og en loff, viser Fam Ekman oss fars hode med en latterlig liten 60-talls hatt, og en liten gutt med høy panne i profil. Større og lignende prosjektiler krysser eller er på samme vei, i bildet.

Illustrasjonenes poetiske surrealisme forsterker tekstens kvaliteter og får meg til å glemme svakheter som at jeg ikke riktig vet hva Berggren vil si meg, langt mindre hva han vil si yngre årsklasser med denne boken. Det gjør ingenting heller, den kan nytes allikevel.