Ulla hit og dit

FOR ALLE BARN SOM MÅ KLE PÅ SEG NÅR MOR OG FAR FRYSER

Ved første øyekast er dette en bok om skilsmisse. Ved andre øyekast inneholder den en vakker fortelling i ord og bilder om store utfordringer og nært vennskap.

Det er naturlig å begynne med bokas hovedtema fordi det angår så mange av oss: Hvert år ender cirka ti prosent av ekteskapene i Norge i skilsmisse. Det er klart det er behov for barnebøker der hovedpersonen uttrykker følelser knyttet til en slik situasjon. Men fortvil ikke, dere barn og voksne av seiglivede atomekteskap. Ulla hit og dit har ikke bare nytteverdi – den har også høy egenverdi.

Robust hovedperson

Ulla er en ganske liten jente. Hun er liten nok til å ha med seg kosedyr når hun er ute og går, men hun er stor nok til å gå steder uten foreldrene. Det siste er nok bra, for Ullas foreldre flytter fra hverandre, og de bestemmer at det mest rettferdige er at hun bor en uke hos mamma og en uke hos pappa. Det Ulla synes er mest rettferdig, er derimot sånn det var før, da var ingen alene. Det blir feil når Ulla og mamma går tur og pappa ikke er der, og det blir feil når Ulla og pappa går tur og mamma ikke er der. Hun hater at ting er annerledes. Den eneste som er som den pleier er den lavmælte bestevennen Jøte.

Gjennom Ullas nye hverdag får vi et godt innblikk i hvordan et barn kan oppleve en skilsmisse. Hvordan det er å bli dratt mellom to foreldre og to hjem. Men etter hvert bygger teksten seg opp til en spenningstopp, og den har ingenting å gjøre med Ullas foreldre. Hun finner nemlig Jøte oppe i et tre, og han klarer ikke å komme seg ned. Hun klatrer opp til ham, og de er begge akkurat like redde for at de skal falle ned og dø. Men det skjer noe inne i Ulla da hun sitter der oppe og ser utover verden. Ting ser jo helt annerledes ut derifra. Og som Jøte sier: ”Men annerledes kan også bli bra. Det er bare annerledes.” Hva som skjer deretter skal jeg ikke røpe, men Ulla finner i alle fall ut ”at noe inni henne faktisk er modigere enn det hun er”!

Barnlig perspektiv

Perspektivet i boka er gjennomgående Ullas. Fra omslagsillustrasjonen der Ulla sitter og skuler sint over kanten på en pappeske og vi ser foreldrene som skygger bak henne, til sitatet på en av de første sidene: ”Denne boka er til alle barn som må kle på seg når mor og far fryser”. Sitatet kan sikkert tolkes på flere måter, men jeg tror det forteller noe om at boka er skrevet for alle barn. For alle barn opplever hvor fremmed og dum de voksnes verden kan være. Hvorfor i all verden mener de at man skal kle på seg når man ikke er kald?

Det er mye humor i Ulla hit og dit. Det blir for eksempel morsomt når vi hører hvor banalt foreldrene til Ulla krangler seg i mellom, og det lyder komisk at Ulla har etternavnet Nilsen Olsen. Det sier noe om foreldrene hennes at de på død og liv har måttet gi henne begges etternavn, til tross for at de er nesten identiske og i tillegg de vanligste norske etternavnene. De er som to barn som sitter og måler glassene med sjokolademelk for å passe på at det blir like mye i dem. Tingene i huset skal deles i to, puttes i esker og settes i to hauger. Ulla skal også deles i to: en halvdel går til Nilsen, og en halvdel går til Olsen.

Fantastiske illustrasjoner

Dokkens illustrasjoner er rett og slett fantastiske. Hun varierer mellom ulike teknikker som fotomontasje, sjablong, akvarell- og oljemaling. Fargene går i duse grå-, grønn- og blåtoner kontrastert med detaljer i rødt. Man kan spore Dokkens beskjeftigelser med tegneseriemediet. Særlig tydelig blir dette i silhuettegningene av Ullas foreldre. Disse minner litt om kjente tegneseriekarakterer, som for eksempel den kjente Viggo av André Franquin.

Dokken er en kløpper på detaljer. Hun visualiserer Ullas indre liv på intrikate men samtidig tydelige måter. For eksempel får tittelen et visuelt uttrykk i tillegg til det tekstlige idet strekene over T’ene i hit og dit peker i hver sin retning. Dette følges opp på første oppslag der Ulla er på vei i retning neste oppslag med en rød støvel på den ene foten, mens den andre støvelen ligger igjen på den andre siden og peker i motsatt retning. – En kreativ måte å illustrere følelsen av å bli dratt i to retninger på. Hvilken vei skal hun gå? En annen detalj er vottene Ulla har på seg da hun og Jøte ikke kan gå sammen hjem som de pleier. De går hver sin vei med tomlene utover. På denne tegningen har Ulla også en tannbørste i lomma som et symbol på hvor rotløs hun føler seg. Hvor skal hun pusse tennene i kveld? (Litt senere ser vi den tannbørsten i do.) Og en tredje super detalj ser vi på oppslaget der Jøte endelig tør å spørre Ulla om hva som skjer med foreldrene hennes, og hun svarer at de har blitt skilt. Her følger Dokken teksten opp ved å tegne to trafikkskilt bak barna, ett for gangvei og ett for parkering.

Trøstende bok

Det synes på denne omtalen at jeg har stor sans for Ulla hit og dit. Men det skal sies at den måtte modnes litt. Etter første lesning ble jeg litt skuffet over slutten, den virket litt lettvint. Alt er plutselig rosenrødt og greit, og Ulla slår seg til ro med det positive i at ”hun har to hus å leke i.” Tøffe, staute Ulla? Skulle hun gi seg så lett? Til Tinnens forsvar er det jo faktisk sånn ting kan arte seg for små barn: De lever i nuet, og noe som er forferdelig trist en dag, kan være helt greit neste. Den barnlige holdningen til temaet kommer også til syne helt i begynnelsen av boka, der Ulla ramser opp de tre viktige tingene som skjer på samme tid: 1) Hun mister en tann. 2) Hun brekker en arm. 3) Mamma og pappa flytter fra hverandre. Det blir på flere måter tydelig at det er nummer tre som opptar Ulla mest, men at hun nevner de to andre tingene viser også at foreldrenes skilsmisse ikke overskygger alt annet i Ullas liv. Det å oppleve at dine aller nærmeste ikke er glade i hverandre lenger, setter nok likevel dype spor i små hjerter. Men vi kan alle finne litt trøst i denne varme boka.