Ulltoppane

VILL, FORVIRRENDE OG FRUSTRERENDE

Hjemmestrikket finsk rockeroman som både er vill og traust på samme tid.

Samme gamle visa?
Det ville vært enkelt nok å avfeie finske Esko-Pekka Tittinens roman om femten år gamle Eino og bandet hans, Ulltoppane, som en hyperkonvensjonell øvelse, et ungdomsromanens trad. arr. For vi har lest dette før: unge mennesker starter band, tar en utfordring de egentlig ikke er modne for, vennskapet settes på prøve, men ungdommene vokser som mennesker og musikere, før de til slutt på en eller annen måte triumferer, til tross for at ikke alt går etter planen. Hvis man legger til at utfordringene Ulltoppane, tidligere LAPSKAUS, står overfor preges av at deres store helt er Henri Dunant, grunnlegger av Røde Kors, og at mye av spenningen dreier seg om hvorvidt Eino er blitt så høy på pæra at han setter seg selv over de andre i bandet og ”massene” der ute, mens konserten de til sist skal holde, er en musikal om foreldreløse barn til inntekt for nettopp Røde Kors, begynner man å ane konturene av noe riktig traust og moralistisk. Går man enda lengre, kunne man bemerke at bandets navn henspiller på at disse ungdommene går med store strikkesokker på hodet, noe som tilsier at de færreste av dagens ungdommer i utgangspunktet vil være tilbøyelige til å mene at Ulltoppane er spesielt kule eller hippe.

Men likevel, likevel. Ulltoppane er en smart roman, den kjenner godt til sine egne begrensninger, noe som signaliseres klart og tydelig for alle som har øyne i hodet. Bandet Ulltoppane kan for eksempel bare to akkorder – all musikken deres er fundert på disse. Men Tiitinen vet, og gjør et stort poeng av at dette snevre registeret på ingen måte hindrer de unge musikerspirene i å utfolde seg. Her er hva man gjør med det lille man kan, langt viktigere enn hvor mye man kan før man begynner å gjøre noe. Jeg regner med at romanens mange strikkereferanser også spiller inn her: det er nemlig det hjemmestrikkede ved Ulltoppanes tilnærming til musikken som gjør dem spesielle. Påfallende nok er denne romanen om femtenåringer som vil bli rockestjerner fullstendig fri for referanser til internasjonal pop og rock. Her er ingen forguding av verken Beatles, Led Zeppelin, Nirvana, Radiohead eller Animal Collective, bare spredte referanser til en haug med finske band jeg aldri har hørt om før. En slik insistering på det nasjonale og det regionale vil høyst trolig kunne fremmedgjøre ikke-finske lesere som trenger kjente referanser for å kunne leve seg inn i handlingen, og jeg vil ikke bruke det mot dem. For det er unektelig noe litt perverst over måten denne romanen forkaster hele den verdenen av begjær- og idoldrømmer som preger de fleste unge menneskers tilnærming til popkulturen på. Men igjen: likevel, likevel. Hvis man først godtar premisset om at det lille og hjemmetrikkete til syvende og sist er en viktigere suksessfaktor enn det store, trendoreienterte og strømlinjeformede, at nesten all god musikk, ja, all stor kunst, dyrker et lokalt særpreg, er det ingen ting i veien for at man også kan la seg sjarmere av denne sære lille finske rock&roll-romanen.

Hey! Ho! Let’s go!
For om Ulltoppane er innholdsmessig konvensjonell, har den også noe 99 % av alle konvensjonelle og sosialrealistiske ungdomsromaner – og la oss innrømme det med en gang, ungdomsromaner flest er generelt en bøling under sosialrealismens åk – mangler: den har galskap, og den har språklig trøkk. Eller rettere: språket er fylt av lidenskap og galskap, en rastløs energi som forvandler de mest konvensjonelle tablåer til noe nytt og uventet. Tiitinen interesserer seg overhodet ikke for populærpsykologi: han bryr seg lite om hvordan de unge heltene tenker og føler. Jeg tror ikke jeg vet noe mer om Eino idet romanen slutter enn jeg gjorde da den begynte, og er usikker på om jeg ville være i stand til å beskrive bandmedlemmene eller relasjonene mellom dem. Tiitinen anerkjenner forelskelse, begjær og egoisme, men han er mest opptatt av handling, av hva Eino og de andre Ulltoppane gjør , av hvordan de forholder seg til verden. Og han lar denne måten å forholde seg til verden på vise seg i Einos tanker, i tekstene han skriver og i de mange og lange utdragene som gjengis fra musikalen ungdommene setter opp, utdrag som ligger langt nærmere beatpoesi enn High School Musical og Glee. Et brennende ønske om ansvarlighet spilles stadig ut mot en slags villskap og vimsing som mest av alt vitner om hvor fristilt og erfaringsløs man stort sett er som femtenåring. Men det viktige er at denne kampen og energien den frigir først og fremst utspiller seg i romanens språk, som også er hovedpersonens språk:

Det var ingen vond vilje bak denne villskapen min, han kom rett og slett av at eg hadde fått i arv altfor lause kjakar. Alltid når eg opna munnen, om så berre for å puste, så strøymde talen ut. Munnen var ei non-off-klaff, og orda låg i startgropa på tungespissen, dei var som fjellrev sett i bur, og så snart det vart ei opning mellom lippene, rømde dei ut i det fri. Far sa at eg var ei karelsk furu med ein ustoppeleg trong etter vind. (s. 8)

Så i forlengelsen av sin forteller er Ulltoppane en vill og forvirrende bok, og også en frustrerende bok. Men den makter også – under over alle under – å fange opp noe av det romantiske begjæret som får unge mennesker til å ville spille i band, til å ville bli viktige. Og det er godt gjort. Den energiske teksten speiler tørsten etter å komme i kontakt med både et ukjent og overveldende potensial i bunnen av en selv, og med en større og kriserammet verden. At en roman som tar denne tørsten alvorlig også nærmest nødvendigvis må være kaotisk og ufullendt, samtidig hyperkonvensjonell og avantgarde, gammeldags og skinnende ny, burde ikke forvirre noen. Ulltoppane er kanskje ikke for alle, men hvis den treffer en leser eller ti, er det all grunn til å juble.

Liv Hatles oversettelse er etter alt å dømme fin.