Ulvebror

Konvensjonell, grundig og god

Den britiske forfatteren Michelle Paver går mange tusen år tilbake i tiden i sin ungdomsroman Ulvebror. Det er blitt en spennende og godt gjennomført, men lite original historie om demoner, helter og skurker.

Det er ikke småtterier som forventes av den tolv år gamle gutten Torak i Michelle Pavers roman «Ulvebror»: «Jeg må altså finne et fjell ingen noen gang har sett. Og finne svaret på en gåte ingen noen gang har løst. Og drepe en bjørn ingen kan kjempe mot.»

Oppgaven blir ikke lettere av at handlingen foregår for mange tusen år siden, i et strøk med dype skoger, store og strie elver og farlige isbreer. I dette området streifer noen håndfuller mennesker rundt, delt inn i klaner med hver sitt beskyttelsesdyr. Torak kommer egentlig fra Ulveklanen, men har alltid levd isolert sammen med faren sin. Da romanen begynner, blir faren drept av en enorm bjørn med øyne som lyser av ondskap. Merkelig, for dyr er ikke onde. Naturen består av dyre- og plantearter som lever i dyp respekt for hverandre, men det finnes gode og onde sjamaner, og det finnes demoner. Denne bjørnen er en slik demon. Den kommer til å vokse seg stadig sterkere, og snart vil den ødelegge hele verden, hvis ingen gjør noe med det. Den som er utsett, er Torak.

Med andre ord nok en roman om en klok, rettsindig, ung helt som skal redde verden fra ondskapen. Det ville være synd å si at temaet er særlig originalt. Til gjengjeld er Ulvebror en av de absolutt bedre i genren. Personene er litt mer enn sjablonger, historien er spennende og litt nifs, naturskildringene er gode, og den historiske bakgrunnen virker stort sett troverdig – kanskje delvis fordi det er så lite vi vet om denne tidens mennesker, i hvert fall når vi beveger oss nordover i Europa. Det eneste stedet det oppstår et totalkræsj, er når Torak faller ned i en bresprekk, og han kanskje kan «klare å bruke taggene som ispigger». Det er vel tvilsomt om menneskene for 6000 år siden tenkte så mye på ispigger.

En søt ulvunge og en sterk og sympatisk pike spiller de øvrige hovedrollene i et lett klisjépreget persongalleri. Ingen stor leseopplevelse, men som sagt brukbar og vel så det i oppbygging og gjennomføring.

Oversettelsen er stort sett utmerket, men det er forbausende at en så erfaren oversetter som Stian Omland forveksler «hang» og «hengte», eller at han går i en felle som «du plutselig er nødt til å overtale en veldig nervøs bjørn om at du verken er en trussel eller en fare» – «persuade» kan bety både «overtale» og «overbevise». Og setninger av typen «en ånd ingen noen gang hadde sett, men som det ble sagt at vandret omkring om sommeren (…)» hører ikke hjemme på norsk.