Ulvedager

Eventyr og virkelighet

«NÅÅÅ KOMMER JEG!»

En stor stygg ulv nærmer seg det glisne grisehuset i skogen. Ei lita jente og syv forskremte grisefjes ser den store ulven med spisse tenner nærme seg meg syvmilsfart gjennom et stort øde landskap.

Men det er farmors stemme som runger i stuens møbelskog. Og det er Ylvelin og lekedyrene hennes som ligger musestille i kofferten og blåser frydefulle grøss som trompetstøt gjennom nesen.

Eventyrene løper som en rød tråd gjennom Tone Gleditsch Stabells kloke og hverdagspoetiske tekst, rikt og overraskende utdypende illustrert av Jill Moursund.
Det handler om Ylvelin som har mormor Ulla på besøk mens mamma har reist for å hente Noen, og pappa som har grønne klær og er sammen med andre farlige grønnkledde menn i et land langt borte.

Pappa og andre menn i grønne klær opptrer på bilder i uniform hjemme på bokhyllen. På fjernsynets nyhetsendinger, og på tabloidavisenes førstesider, med gevær, under et bombeangrep, og på bilder der også barn er i fare. Det er velkjente ingredienser på avisenes førstesider, eller «barnesider», som barnepsykolog Magne Raundalen så treffende kaller dem: «Alle aviser har en barneside, det er forsiden. Den kan ikke barn unngå, den har de ikke bedt om»

I Ylvelins verden forsøker de voksne å skjerme henne for den brutale virkeligheten, men de lykkes aldri helt. Barnet ser et glimt på tv, et avisoppslag og ikke minst de voksnes bekymrede ansikter. Ylvelins angst speiles helt konkret i syv små lekegriser som besjeles og opptrer som hovedpersonens alter ego, hennes annet jeg. Når Ylvelin ser på TV at voksne menn skyter på hverandre, og at barn hyler som griser, løper de små lekegrisene rundt i pur redsel for ulven som knurrer etter dem under middagsbordet der farmor og Ylvelin spiser pannekaker. Her er også plass til humor som når de «syv små grisene gisper og gjemmer trynene i klovene» over lukten av FLESKEpannekaker.

Eventyrenes arketypiske innhold og deres rensende effekt, en slags katarsis, den følelsemessige tilstand man kommer i etter å ha kjent frykt og medlidenhet, er kjent og velbrukt i litteraturen og i psykologien. I eventyrene finner vi identifikasjonen, rollene, motsetningene, oppgavene som skal løses, følelsene som skal gjennomleves. Et fellesmenneskelig skjema. Barns frydefulle grøss når de blir lest eventyr for, er en slik form for lutring. Det ender godt, etter mange prøvelser. Derfor er eventyrene så viktige fordi de hjelper å sortere vanskelige følelser.

I Ylvelins verden er det først og fremst eventyret om Rødhette og ulven som er klangbunnen. Ulven som metafor assosieres, eller oppstår, med navnene på hovedpersonene: Her er mormor Ulla og Ylvelin som endatil bestemmer at Noen som mamma henter, han skal hete Ulf.

Jill Moursunds illustrasjoner går ut over teksten ved å la Rødhette og Ulven dukke opp i form av en dukke og et kosedyr i hvert eneste oppslag. Ulven med oppsprettet mage der fyllet tyter ut, Rødhette som en forskremt dukke som titter forskremt fram i døråpningen, eller hun blir lekt med. Det lille rollespillet deres opptrer i et større rollespill, som er en del av virkelighetens rollespill. Illustrasjonene både forsterker og formilder med humor de vanskelige følelsene barn og voksne sliter med når et familiemedlem er på jobb i et land i krig. En situasjon som stadig flere barn opplever her i landet. Krig er ikke lenger noe bestefar og oldefar har opplevd. Barna møter asylsøkere og flyktninger på skolen, og en annen virkelighet og brutalere virkelighet kommer stadig tettere på oss gjennom media.

Ylvelins virkelighet veksler mellom savn og frykt, for hvor er mamma som skal hente Noen, hvem er Noen? En liten gris kanskje? Og pappa er han snill når grønne menn er farlige, og når kommer han?

Denne vekselgangen takler forfatter og illustratør på en god måte. Gleditsch Stabells tekst er god å lese. Den er akkurat passe avstemt mellom lek og frykt, og rommer mye i et enkelt språk der det antydes mer enn det som sies direkte.
Jill Moursund boltrer seg i form og farge, dekor og akkurat passe med detaljer. Fargene er klare og friske, interiørene moderne, men med en sjarmerende stilblanding av nytt og gammelt. Personene er mer forutsigbart tegnet, med store åpne ansikter, runde øyne og enkel mimikk. Teknikken ser for meg ut som digital tegning der glatt airbrush-teknikk blandes med blyanttegning. Bildene er utfyllende og inne i oppslagene felles det inn tankebilder i snakkebobleform, slik de oppstår i hodet til Ylvelin når hun ser avisbilder eller drømmer. De syv små grisene, som assosieres med de syv dvergene i eventyret om Snøhvit, de er alltid med, rørende og morsomme i sin skrekkslagenhet. Mens ulven og rødhette representerer det mørkt truende og en dypere redsel hos hovedpersonen.

Fortellingen begynner in medias res, her er action, humor, varme og engstelse, og den slutter der den begynte, i eventyrets frydefulle grøss.