Tittel: Vi er ulver
Tekst: Katrina Nannestad
Illustratør: Martina Heiduczek
Oversetter: Mona Berge
Forlag: HarperCollins
Årstall: 2022
Antall sider: 285

Ulvenes ferd gjennom Tyskland

Norske lesere kan velge og vrake i litteratur med handling fra andre verdenskrig, men spørsmålet om vi trenger flere bøker fra denne tidsperioden forsvinner fort i bakgrunnen når man trer inn i Katrina Nannestads Vi er ulver. 

Å lese oversatte bøker kan noen ganger prege teksten i så stor grad at jeg stopper og stusser over ordlyd og setningsoppbygging. At Vi er ulver er oversatt fra engelsk er knapt merkbart under lesingen, her har Mona Berge gjort en fremragende jobb. Romanen åpner med en hverdagslig scene som planter en ubehagelig følelse i kroppen: Familien Wolf snakker varmt om Hitler og hyller ham som en redningsmann de setter all sin lit til. Bildet av Føreren henger med bildesiden inn mot veggen over spisebordet, slik at Hitler ikke skal se hvor dårlige bordmanerer barna i huset har. Familien humrer litt over dette, men det er samtidig ikke tvil om at Hitler skal respekteres. Parallellen til Gud eller julenissen, som også ser ned på deg og som du som barn ikke må skuffe, er guffen.

Allerede her viser australske Katrina Nannestad at hun kan henvende seg til både en ung og en voksen leser. Jeg reagerer selvfølgelig som en voksen leser, mens for den unge leseren vil reaksjonen på åpningen av boka avhenge av hvor mye kunnskap man har rukket å tilegne seg om andre verdenskrig. Vet man ikke så mye om andre verdenskrig ennå, vil opplevelsen av denne scenen antagelig ligge tettere inntil fortellerens, altså at det er litt vittig med denne kloke mannen som liksom ser deg der fra veggen. 11 år gamle Liesl er protagonist og forteller i Vi er ulver, og har ved fortellingens start ingen grunn til å tvile på alle de voksnes lovprising av Hitler. Det tar riktignok ikke lang tid før sikkerhetsnettet Føreren representerer rakner og forsvinner under beina på henne og familien.

Hunted_Wolves_Fin

Nådeløs flukt

Hverdagsidyllen brytes raskt når faren blir utkommandert i krigen, og snart får de beskjed om at han er savnet i tjeneste. Russerne kommer, familien må legge ut på flukt, og det blir klart at besteforeldrene er for gamle og svake til å henge med på den strabasiøse ferden. Igjen står moren, storesøster Liesl, mellomste søsken Otto og lillesøster Mia. Forfatteren legger ikke mye imellom når Liesl beskriver nøden hun både ser og kjenner på kroppen mens familien blir del av en lang rekke av tyskere som prøver å gjøre det beste for familiene sine.

Innblikket i hverdagen på flukt balanserer gjennom hele boka på eggen mellom realitet og sårt tiltrengt virkelighetsflukt. Sulten gnager i barna, og vekker et urinstinkt og en desperasjon som kun styres av ønsket om å overleve: De blir som ulver.

Vi kikker frem fra buskene i utkanten av skogen. Det ligger en gård i nærheten, men vi ser ikke tegn til liv – ingen røyk kommer opp av skorsteinen, det er ingen dyr på tunet, ingen klesplagg på tørkesnoren. Vi piler fra tre til tre, løper over et jorde, vi er nær nok til å se knuste vinduer, en dør som henger fra bare ett hengsel, og et skap som ligger på siden i hagen. «Russerne har vært her allerede», sier Otto. «Det betyr ikke at de ikke kan komme tilbake!» sier jeg skarpt. «Gjør deg klar til å løpe! Inn og ut! Så fort vi kan! Forstått?»

Wild_Wolves_Fin

Levende snegler til middag

Liesl og lillebror Otto spiser levende skogssnegler, fungerer som foreldre for lillesøsteren og sniker seg inn i husene til folk på jakt etter mat og varme klær. Den ekstreme situasjonen som preger barnas nye hverdag bringer frem store eksistensielle spørsmål: Er man et dårlig menneske når man stjeler andres mat for å overleve selv? Kan man stole på noen som prøver å være vennen din i en slik situasjon, eller vil de bare komme nærme nok til å stjele den lille maten du har? Barna blir også kjent med flere russiske soldater, og i alle disse møtene, både med jevnaldrende barn og voksne soldater, dukker spørsmål om tillit og lojalitet opp.

Storesøster Liesl forteller med varme, empati og kløkt om ferden hun og søsknene er på, og utviser omsorg og forståelse for andre mennesker på en så genuin måte at det er vanskelig ikke å bli en del av heiagjengen hennes. At en 11-åring kan ha et så velutviklet metablikk på egne behov, tanker og handlinger virker til tider i overkant modent, men med tanke på at leseren antagelig er på samme alder, er det et grep som fungerer godt.

Det er ikke til å unngå at tankene trekkes mot Russlands invasjon av Ukraina mens vi leser om hvordan de tyske barna flykter fra de russiske soldatene som marsjerer gjennom et spøkelsesaktig Tyskland. Det mangler dessverre ikke på krigssituasjoner rundt om i verden, og med Vi er ulver har Nannestad bidratt med en roman som gir unge lesere en inngang til å forstå hverdagen midt i en krig.

Caged_Wolves_Fin

Når identiteten din bør viskes ut

Liesl og småsøsknene kommer seg etter hvert til Litauen, et land som nærmest glitrer i alle historiene de hører, med lovnader om frihet og tilgang på mat og varme. De finner til slutt et nytt hjem, men for å unngå å bli avslørt som «skitne tyskere» av russiske soldater som kommer innom, får de nye, litauiske navn. Barna øver seg på å snakke litauisk og trener på å glemme sin tyske identitet. Også her bringer Nannestad et evig aktuelt tema på bane: Hva er det som gjør deg til deg? Hvor mange identitetsmarkører kan fjernes eller forandres før et menneske ikke lenger kjenner seg som seg selv? For en leser som allerede er, eller snart skal inn i, puberteten og tenårene, kan denne diskusjonen av hvor mye man skal stole på eget kompass ha overføringsverdi. Nannestad gir oss en varmende slutt på boka, noe som kjennes riktig og svært velkomment etter den lange perioden med motstand, hindringer, kulde og nød.

Forfatteren har en evne til å skrive frem troverdige personer. Selv i en situasjon der polariseringen mellom god og ond er lett å gripe til, får vi se hvordan vi alle har gode og mindre gode sider. Liesl og søsknene møter både barn og voksne på flukt, russiske soldater og litauere som sitter godt i det, men sjelden blir noen portrettert som endimensjonale. Hele boka gjennom er vi her og nå, i presens, og forfatterens valg om å holde oss i det umiddelbare, gir rom for både spøk og alvor. Språket i romanen er bilderikt uten å forsvinne inn i skildringer som blir for abstrakte for den unge leseren. Nannestad lar det også krydres av 11-åringens oppriktige undring, lekenhet, fantasifullhet og glimt i øyet, noe som bidrar til at historien kjennes ekte og inkluderende.

De store temaene som ligger helt i overflaten av boka gjør Vi er ulver spesielt godt egnet for høytlesning. Martina Heiduczeks enkle, vakre illustrasjoner får ikke mye plass, men gir likevel noen gode visuelle innslag som også kan sette i gang samtaler om det som dukker opp i romanen. Å lese oversatte bøker kan noen ganger prege teksten i så stor grad at jeg stopper og stusser over ordlyd og setningsoppbygging. At Vi er ulver er oversatt fra engelsk er knapt merkbart under lesingen, her har Mona Berge gjort en fremragende jobb.

At det er skrevet utallige bøker med handling fra andre verdenskrig er med andre ord ikke noe hinder for flere gode leseopplevelser, og som 38 år gammel leser har jeg anbefalt Vi er ulver både til samboeren min og til den ti år gamle niesa mi.

 



Skrevet av:

Kommentarer