Ulvetone

KATTEN I TREET

Fin debut som – i likhet med sin hovedperson – sliter med et visst misforhold mellom en ytre og en indre verden.

Jente under press
I en interessant passasje i Siv Østrem Peersens debutroman Ulvetone, mister hovedpersonen, det unge pianogeniet Alise, katten sin, Snø, etter at hun en natt lar den slippe ut for å møte en beiler. Den oppvakte leseren vil instinktivt skjønne at det ikke er likegyldig hvordan det går med katten. Alise er nemlig under et kolossalt press, helt fra starten av. Romanen åpner med at faren hennes, Bernard, kommer hjem med et dyrt og digert flygel som han håper at datteren skal realisere sitt geni med. Han har allerede invitert til konsertino for slekt og naboer i familiens hjem, en slags oppvarming før jenta skal debutere i Grieghallen samme høst sammen med en internasjonal stjerne som er en venn av Alises pianolærer. Både læreren og faren signaliserer tydelig at Alise kan bli blant de virkelig store – hvis hun virkelig vil. Slik legges alt opp til at Alise skal følge i moren Alidas fotspor, og forbigå henne. For også Alida var et enestående talent, helt til hun ble dypt deprimert og faren fant seg en annen, yngre kvinne, Vera. Om det da ikke var omvendt. Alise vet at det ikke bare er talentet hun og moren deler.

Flygelet blir stående urørt. Konsertinoen blir en skandale. Og Alise har ingen å snakke med. Halvbroren hennes, Mikal, holder seg på rommet sitt og snakker bare med Tupac Shakur-plakaten han har på veggen. Han stryker på prøver, havner i dårlig selskap, og trenger hjelp. Men Alise trenger hjelp selv, og den eneste hun har er katten.

Så den oppvakte leseren vil altså skjønne at det ikke er likegyldig hva som skjer med Snø. Katten og Alise er tett forbundet i romanen, ikke minst fordi Alises naturlige motstand mot omgivelsenes press ikke er så rent lite katteaktig. Hun trekker seg unna hver gang de presser på, trekker seg langt inn i seg selv der ingen slipper til. Og inne i Alise er det drømmer, drømmer om musikk, men også om strenge farsfigurer og sykdomsfrykt, en tydelig nok metafor for den invasjonen av andres ønsker og begjær som jenta føler seg utsatt for. Omtrent samtidig som Alise sender katten ut i natten for å møte sin kattebeiler, begynner hun selv å forlate huset nattestid. Også hun treffer en gutt på en av sine nattlige utflukter – de har til og med noe som kan ligne på en samtale sammen.

Hvis katten finnes igjen disneysk malende sammen med sin brave beiler, vil det med andre ord ligge an til en happy ending for Alise også. Hvis katten oppdages overkjørt og gravid i en grøft, ser det tilsvarende svart ut. Østrem Peersen velger ingen av delene. Alise finner igjen katten i toppen av blodbøka utenfor huset. Men der en Hilde Hagerup-heltinne kjapt og uten ettertanke ville begynt å klatre i blodbøka, drevet av håpet om å redde katta, der hun ville skrapt seg opp og fått bark og rusk i øynene, kvae på fingrene, opprevne bukser, you name it, der går Alise og ber om hjelp fra faren sin, Bernard, som ”slett ikkje [er] lysten på å forlate dei varme føtene til Vera og gå ut i regnet og klatra opp i eit tre for å hente ned katta” (s. 99). Vera svarer med å ”kvese” mot Bernard at han ”gjer det med vilje!” når faren ”motvillig” går for å hjelpe dattera, som om han forlater én katt for en annen, bare på gjørs.

Hva sier det om Alise at hun ikke klatrer opp i treet selv? Det sier det aller meste. Til tross for den massive motstanden hun møter den stort sett ganske kørka og alkoholiserte faren sin med, trenger hun ham, og stoler på at han kommer til å stille opp for henne når hun ber om hjelp. Alise er kanskje et geni, men hun er også ei ung og umoden jente. Den fysiske verden der ute byr på utfordringer som Alise rett og slett ikke takler ennå. At katten sitter i treet antyder at Alise selv, på sin måte, sitter fast et sted hun ikke så lett kan komme ned fra. For den åpenbare allusjonen til Alice i eventyrland til tross, er verken Alise eller Snø noen Cheshire-katt. Katta i treet klarer ikke komme ned selv. Alise klarer ikke få den ned heller, og hun vet det. Det må en pappa til.

Alise i eventyrland
Komplikasjonene står i kø når vi tar innover oss at overføringsverdien mellom katta i treet og Alises eksistensielle knipe er begrenset. For pappaen skaper flere problemer enn han løser – katteepisoden er og forblir et unntak, og når alt kommer til alt, går det ikke så bra med katten. Dessuten trenger man mer enn en stige for å hente ned Alise. Forholdet mellom ytre verden og indre betydning er aldri én til én, og det er samtidig romanens styrke og dens svakhet. Ulvetone er på sitt sterkeste når den klistrer seg på Alises perspektiv, når den ikke bryr seg om verden der ute, men tar oss med inn i svimlende raptuser, kvantesprang, febrile fantasier på en måte som effektivt opphever skillet mellom ”fantasi” og ”virkelighet”, og også enhver tradisjonell forestilling om en implisitt forfattermoral. Vi skjønner at Alise er ute å kjøre. Vi skjønner at Alise er briljant. Vi skjønner at Alise er ute å kjøre fordi hun er så briljant. Ikke bare fordi pianospillingen har ført til at hun ikke har noe liv utenfor musikken: Hun hører ikke på popmusikk. Hun har aldri vært på fest. Hun vet ingenting om slikt som vanlige ungdommer vet alt om. Det er vanskelig å forestille seg henne i en sosial sammenheng. Hun er svært intelligent, men også fullstendig hjelpeløs. Briljansen er alt hun har, og Alise vil minst like mye som menneskene rundt henne vil, bare ikke slik de vil. Hun er, når alt kommer til alt, en ekstremist. Å slutte med musikken, å temme villskapen, er ikke et alternativ – Alise må igjennom, men på sin egen måte. Det er utmattende å overvære, men det føles nødvendig.

Men denne vektleggingen av Alises indre verden, hennes ”eventyrland”, er ikke bare positiv. For nesten hver gang romanen drister seg utenfor Alises egenartede oppfatning av virkeligheten for å si noe om hvordan ting egentlig henger sammen, er det som om den også vakler. Dette er ikke bare et tematisk problem, men også et formmessig problem. Man kunne si at Ulvetone er sterk på inspirasjon, men svak på håndverk. Språket i romanen er som regel svært godt i fremstillingen av Alise og hennes perspektiv, men når forfatteren flere ganger prøver å si noe objektivt sant om hva som egentlig skjer og lar perspektivet gli over til noen av de andre, mer normale personene, slik at leseren får vite hva de tenker om situasjonen, blir romanen platt, av flere grunner. Delvis fordi det strengt tatt er unødvendig – leseren bør være i stand til å kunne trekke sin egne konklusjoner basert på den informasjonen vi får via Alise. Delvis fordi forfatteren i slike passasjer gjør det lettvint for seg selv ved enkelt og greit etablere en normal verden der ute slik at hun slipper å filtrere all informasjon gjennom hovedpersonens blikk. Men, aller viktigst, fordi det tenderer mot det umusikalske. Etter Virginia Woolfs virtuose og innovative perspektivforskyvninger for snart hundre år siden er det rett og slett for tynt med små avstikkere til andre romanpersoners perspektiver om leseren da ikke lærer noe substansielt om dem og om romanuniverset. Det skjer ikke her, og dermed blir perspektivglidningene bare i veien.

Katta i fossen, verden i romanen
Det finnes også andre unoter i romanen, og alle er knyttet til det man kunne kalle realitetstesting eller etterprøving. Østrem Peersen er god til å gjengi den vanvittige rusen en nattlig aketur i full fart kan gi, men idet farten avtar og verden kommer til syne, tror jeg ikke på den lenger. Kanskje fordi vi ikke får høre noe om at farten minker, bare at kjelken ”stoppar mot ein stein, og Alise held på å bli kasta framover” (s. 166), mens alt skulle tilsi at hun faktisk ble kastet fremover, så fort som hun bør ha kjørt. Et annet sted i boka, dør en mann på flekken etter å ha ført en narkobefengt finger til ansiktet, rett etter at han har overmannet tre hardbalne skurker. Og nevnte katt ender sine dage, kastet etter halen ut av et vindu og ned i en foss som knapt har vært der tidligere i romanen. Nå vet ikke jeg hva verdensrekorden i kattekast fra vindu mot foss er, og heller ikke hvor mange meter unna vinduet denne fossen ligger, men jeg mistenker at det å kaste en katt etter halen og ut av et vindu i seg selv vil kunne by på substansielle problemer, selv om man ikke prøvde å kaste den særlig langt.*

Jeg tror mer på fantasiene enn på ”virkeligheten” i Østrem Peersens romanunivers. Hver gang virkeligheten liksom bryter inn i fortellingen, får jeg inntrykk av det er den som er det egentlige eventyrlandet i romanen, en verden som føyer seg etter et ureflektert begjær. De egentlige fantasiene – Alises forsøk på å få verden til å falle på plass slik hun kunne tenke seg at den gjorde det – er skildret med en helt annen autoritet enn de delvis fantasifulle forsøkene på å gjenskape en objektiv virkelighet og et plottmaskineri som kan drive det hele fremover. Her har forfatteren noe å hente, ikke minst fordi dialogene ikke helt sitter ennå. Når det aldri helt slår gnister mellom Alise og Sebastian, er det blant annet fordi jeg ikke tror på at de snakker med hverandre slik forfatteren prøver å overbevise meg om at de gjør det. Kanskje tror jeg ikke engang på Sebastian.

Og delvis på grunn av dette, får jeg heller aldri noe egentlig grep om hvor gammel Alise er. Mot slutten av romanen forstår vi at noen ”knuter” hun har bekymret seg for gjennom hele romanen egentlig er brystene hennes som begynner å utvikle seg, men frem til da har det ikke falt meg inn at hovedpersonen skulle kunne være fullt så ung. Hun har jo da allerede debutert i Grieghallen.

Men når dette er sagt, er det ikke til å komme forbi at Ulvetone til tross for enkelte unoter, eller ”ulvetoner” – uønskede resonanser – for å bruke bokas egne vokabular, er en sterk debut, og ikke minst fordi den stiller flere interessante spørsmål enn den har svar. I ungdomslitteraturen er det som regel slik man skiller fårene fra bukkene. Og klarer Østrem Peersen å få skikk på den objektive virkeligheten også, kan dette vise seg å være starten på et interessant forfatterskap.

* Vinduer – disse gjennomsiktige hinnene mellom inne og ute – er viktige i denne romanen. Alise sitter ved vinduet når vi først møter henne, og også katt-i-tre-episoden har en vindusscene. En gang i fremtiden kommer noen til å skrive om det.