Umoralsk moro

Billedkunstner, forfatter og instrumentbygger Markus Lantto debuterer som barnebokforfatter med bildeboka Kåre og Marimba. Han har uttalt at han som småbarnsfar selv synes mange barnebøker ikke holder mål på grunn av for dårlig språk, for kjedelig fortelling eller uengasjerte illustrasjoner, og slår derfor fast at «da skal man ikke klage, men bare gjøre det bedre selv.» (Bok365). Dette er jo et utspill som gir en viss fallhøyde. Men det er bare å konstatere først som sist at denne fortellingen er alt annet enn tam. Med illustratør Camilla Kuhn på laget er faren også svært liten for uengasjerte illustrasjoner. Allerede på innsidepermen gir kryssende hjulspor løfter om fart og spenning. Det blir det også. Ispedd en god dose tull og tøys.

Hjelpsomhet mot kjedsomhet

Marimba kjeder seg. Kameraten Kåre foreslår at de kan rydde rommet hans eller raspe gulrøtter til en fin salat. Men Marimba mener at det eneste som hjelper er å spise masse is. Siden de ikke har tilgang på masse is, blir løsningen å hjelpe den første de møter. Det er Torstein, en voksen mann som prøver å låse opp en sykkel. Dessverre har Torstein mistet nøkkelen og må knipe av låsen med en stor saks. Det kan Kåre og Marimba hjelpe ham med! Til gjengjeld vil de sitte på lasteplanet på sykkelen idet Torstein må skynde seg videre. Dagen tar seg betraktelig opp når Kåre og Marimba blir med på et vilt sykkelritt gjennom byen, inkludert en runde gjemsel med politiet.

Bilder som utvider teksten

Camilla Kuhn har et spesielt talent for å la illustrasjonene utvide eller kontrastere det verbalteksten formidler. I omtale av sin egen Gorm er en snill orm kaller hun dette en kombinasjon av sanne bilder og løgnaktig tekst. Dette finner vi også eksempler på i Kåre og Marimba hvor illustrasjonene får utfolde seg i fri dressur og sparke beina under teksten. Bokas anslag presenterer utgangssituasjonen sånn: «Marimba har prøvd å kome på noko artig og spennande å gjere i heile dag, men ho får det berre ikkje til.» Samtidig kan bildene avsløre at omgivelsene tilbyr en nesten grenseløs meny av moro. I bakgrunnen spilles det nesefløyte på kulturskolen, som ligger vegg i vegg med et spøkelseshus. Og hvis det ikke frister, er det bare å kaste seg inn i et trampolineaktig maskineri der barn hopper og spretter inne i en glasskule. Og hvem kan kjede seg SÅ mye når noen lufter en stor slange i bånd utenfor kafeen?

Godtroende karakterer

Bokas premiss er tøysete, men gøyalt. Kåre og Marimba skjønner ikke at Torstein er en sykkeltyv og gjør alt de kan for hjelpe ham å slippe unna politiet. Dette vil barneleseren raskt kunne oppfatte og mye av komikken oppstår derfor i møte mellom karakterenes naivitet og leserens utenfrablikk på situasjonen. Teksten avslører aldri direkte at Torsteins sykkelprosjekt er litt tvilsomt, mens spor i bildene mer enn antyder at Torstein er en litt skurkete type. Det raser smykker og penger ut av lommene hans ved første møte og et dirkesett som reklamerer med å passe for «alle låsar» taler også sitt tydelige språk. Muligheten for å utforske illustrasjonene er med andre ord mange. Selv lo jeg godt da jeg oppdaget at Torstein har en ryggsekk merket «Ole 3A» på ryggen, samtidig som replikken hans «Eg betalar nesten aldri for noko som helst» supplerer betydningen av dette.

Stumfilm-action

Store oversiktsbilder formidler parallelle handlinger ved å vise den faktiske sykkeleierens reaksjon når hun oppdager tapet, samtidig som leserens blikk kan følge tyven og hans hjelpere på flukt. I flere av oppslagene benytter Kuhn en tegneserieaktig simultansuksesjon, ved å avbilde det samme motivet flere ganger etter hverandre. Slik skapes følelsen av tempo og bevegelse. Flere av disse action-oppslagene lar også illustrasjonene formidle fortellingen alene. Her trengs ingen tekst for å følge en vill politijakt som tar helt av når sykkeltyven rømmer ved hjelp av helikopter og hest. Det er så man nesten hører stumfilmmusikken i bakgrunnen når de tre klønete politibetjentene gang på gang overser tyvens gjemmesteder, til tross for at disse er latterlig lette å få øye på for leseren. Uansett er det imponerende å se hvor store ressurser som settes inn jakten på en nokså harmløs luring med underbitt og strandsandaler.

Umoralsk moral?

Dette er ikke boka for en voksen som vil få barnet i tale om rett og galt. Her slipper tyven unna og politiet skjønner ikke at de spiser isen han har stjålet. Kåre og Marimba er nok likevel ikke noen bok som vil lede leseren inn på en tidlig forbryterbane. Hovedpersonene er selv krystallklare på at stjeling er strengt forbudt, og kanskje har de hatt litt god innflytelse på den nye vennen sin likevel. I bokas siste oppslag har Ole i 3A fått tilbake sekken sin og sykkelen er trygt parkert. Men siden politiet er opptatt med å ta med Kåre og Marimba på en rundtur i politibilen sin, kan skurken selv ligge og slappe av midt i bildet, akkompagnert av musikken fra nesefløyter. Med et antipedagogisk glis, blir dermed denne boka om å kjede seg på ingen måte kjedelig, men tilbyr leseren en grenseløs fortelling om å lure og bli lurt.