Under isen

HJEMME BEST

Lars Mæhles Bragepris-nominerte fantasyroman er best og mest original når den tar for seg lokalsamfunnet, og svakest når den begir seg ut i mer velkjent fantasyterreng.

Skjellsettende opplevelser

Det er lett å glemme det, men svært mange av oss har faktisk hatt noen av våre aller sterkeste møter med litteraturen gjennom fantasysjangeren. At disse møtene fant sted på et relativt tidlig stadium i våre leserliv gjorde dem selvsagt ikke mindre intense, enten det nå gjaldt Astrid Lindgren, C.S. Lewis, J.R.R. Tolkien eller J.K. Rowling. Spørsmålet man kanskje kan sitte igjen med noen år senere, etter å ha lest mer og også annet, er kanskje først og fremst hva det var som egentlig gjorde disse møtene så eksepsjonelle. Man skal ikke ha lest langt i bunken av fantasyforsøk før man oppdager at de fleste av dem som setter seg ned for å forsøke å gjenskape disse ungdomsforelskelsenes magi virker skjønt enige om at en tilspisset kamp mellom det gode og det onde, satt opp skjematisk og manikeisk, er av det essensielle. Det finnes knapt nok en fantasyroman skrevet de siste tiårene som ikke handler om at makt korrumperer, at makta, idet den blir et mål i seg selv – og det blir den alltid – kan forvandle hvemsomhelst til en ond despot som har enorme arméer bestående av topptrente og ikkereflekterende krigere. I Lars Mæhles fantasyroman av året er for eksempel den onde despoten en ”svart munk” mens krigerne hans pussig nok er ”munkekatter” – pussig fordi katter jo ellers er kjent for å være selvstendige dyr. Men dette med at de er katter er egentlig en fin detalj, nettopp fordi den er uventet.

En moderne sjanger
Leser man nok fantasy, lærer man seg kjapt kodene, for det er ikke til å komme bort fra at svært mange fantasyforsøk ligner hverandre – det er snakk om en av de mest konvensjonsbundne sjangrene litteraturen har å by på. De aller fleste av disse konvensjonene – reisen gjennom det fremmede landet, fristelsene som melder seg underveis og som den unge helten må lære seg å motstå – kan selvsagt i første rekke føres tilbake til Tolkien og Lewis, hvis nærvær nesten alltid er påtrengende i moderne fantasyforsøk. Men man kan også trekke lengre linjer – til romansen og til renessanseallegorier som for eksempel Edmund Spensers The Faerie Queene (1590–1609), som likeledes handler om kampen mellom det gode (Protestantismen) det onde (Katolisismen og avgudsdyrkingen), reisen og fristelsene (representert ved erotikk eller ambisjoner).

Man kunne dermed si at fantasysjangeren er en av de mest moderne av alle sjangere – ikke minst hvis man, som Michel Foucault (1926–1984), ser det moderne som den vestlige tradisjonens forsøk på å disiplinere selvet i normaliteten og borgerlighetens navn. For alle disse fristelsene, all denne ondskapen som man må befri verden fra ligger alltid på lur i helten selv, som noe han (det er som oftest en han) må overvinne gjennom erfaring (veien), koste hva det koste vil. Fantasyheltens reise er alltid en slags dannelsesroman – der heltens kamp, nettopp fordi helten er utvalgt og eksepsjonell – får lov til å speile de utfordringene en hvilken som helst pubertetsherjet kropp står overfor i det øyeblikket man kjenner at tiltrekningene man føler kan komme til å ødelegge eller forandre det bildet en selv og andre har av en for all fremtid. Dette er fantasysjangerens apokalypse, og få romaner er så apokalyptiske som fantasyromaner. På den andre siden av apokalypsen ligger løftet om et liv der det beste i deg får overleve, på tross av det hamskiftet enhver tenåring gjennomgår. Alternativet er døden-i-livet, en voksenverden bestående av massivt ni til fem-arbeid og selvutslettende underdanighet i forhold til uforståelige overordnede i et uoverskuelig samfunnsmaskineri.

Først når dette samfunnets kompleksitet er fetisjert gjennom den ene, onde herskeren og denne blir rituelt avrettet gjennom en duell, kan orden gjenopprettes: Når den onde herskeren er borte, blir alt vel, og menneskene kan igjen bli individer, frigjort fra fryktens åk. I Landet under isenavhenger mye, typisk nok, av hvorvidt rektor og lærere på den unge helten Leo Rubins skole i Smalvik er gode eller onde, hvorvidt de beskytter barna eller korrumperer dem. I tittelens Land under isen er det allerede for sent – det har blitt forvandlet til en ødemark, et waste land der imaginasjonen, forestillingsevnen er kvalt og nesten ingenting kan vokse og blomstre. Romanens forsøk på å si noe vettugt om religion (også her lurer Spensers eksempel i bakgrunnen) oppleves som mer anstrengt. Krisen i Landet er nemlig utløst av fiendskap og hat mellom etterkommerne av de tre sønnene til en viss Abrahamsen (sic!). Det er selvsagt påfallende at skurken er en munk (katolisismen) og at kampen til sist dreier seg om skriving, lesning og tilgivelse (sola scriptura!), men disse elementene oppfattes mest som litt utenpåklistret i romanen, som et forsøk på å bety noe mer eller noe annet enn det som egentlig står på spill.

Stilisering
Fantasyforfatterens største utfordringer blir for det første å skape en helt den unge leseren kan identifisere seg med, og for det andre å skape en fantasiverden med en viss egenvekt, et sted der vi på en eller annen måte liker å oppholde oss, ikke minst fordi det er fullt av farer som vi kan gjenkjenne vår egen frykt og våre egne lengsler i. Eskapismen, virkelighetsflukten, brukes ofte som et ankepunkt mot fantasylitteraturen – det at den tilbyr leseren en flukt vekk fra det hverdagslige, fra voksensamfunnets krav. Men det eskapistiske er tvert imot en form for stilisering, for kunst. Først når fantasiverdenen tilfredsstiller visse stilistiske krav, blir den et sted man kan oppholde seg lenge nok til at man kan ta de konfrontasjonene som kan og må oppstå. Mye av fantasyklassikernes appell ligger i at de lar oss tre inn i en annen verden som virker virkelig nok til at vi kan forestille oss selv der. Vi får oppdage verden på ny, nettopp fordi den er ny og annerledes. Den lover oss at det uoppdagede ikke bare er truende og skremmende men også forlokkende og annerledes, selv om det er skjørt og kan gå under når som helst. Men problemet til mye nyere fantasy er at verdenen man trer inn i blir så til de grader velkjent, enten den befolkes av dverger og drager og vakre ungmøer eller av edle naturfolk utenfor sivilisasjonen som innbitt kjemper mot overmakten. Blir ikke stedet virkelig, sliter helten også med å engasjere vår moralske forestillingsevne, ettersom det er omgivelsenes fristelser som skal sette ham på prøve.

Friske grep
Landet under isengjør Lars Mæhle et par friske grep for å etablere et interessant fantasyunivers. For det første plasserer han handlingen sin i en liten bygd, Smalvik, rett ved en diger isbre, midt i det norske. Opp fra isbreen stiger det en svart røyk, men ingen vet hva som forårsaker den. Dessuten lar Mæhle en stor del av handlingen være en slags detektivroman, der førstebetjent Magne Jerstad etterforsker forsvinningen av fire ungdommer fra Smalvik for et år siden opp mot funnet av fire beinresthauger som har dukket opp i kjelleren på det store, gotiske godset med Ulveporten, som det skal vise seg at skjuler inngangen til det mytiske landet under isen. Denne handlingen, fortalt i tredjeperson, foregår på nåtidsplanet, og veksler med fortellingen om hva som skjedde da ungdommene forsvant ett år tidligere, fortalt i førsteperson av én av dem, Leo Rubin, som det skal vise seg at er Den Utvalgte, med alt dette innebærer i en fantasyroman. Leo begir seg inn i Landet under isen via inngangen under godset, og kommer i kontakt med frigjøringsstyrker som setter sin lit til at han skal frelse dem fra det onde. Etter hvert som handlingen skrider frem føres de to tidsplanene sammen, og mye av dynamikken i plottet ligger i måten dette gjøres på.

Predestinasjonens problem
Grepet med de to tidsplanene fungerer fint, men det henleder også leserens oppmerksomhet på en av de største utfordringene for enhver fantasyforfatter som tar i bruk det eldgamle trikset med en Utvalgt hovedperson forutsett i en profeti, nemlig det man kan kalle predestinasjonens problem: fordi alt er forutsagt og alt må forklares, blir hovedpersonen selv, hans vilje og hans erfaringer noe relativt sekundært. Slike profetier er jo nærmest allestedsnærværende i sjangeren, men jeg er usikker på om jeg noen gang egentlig har sett at de har gjort teksten noe bedre eller mer spennende. Det er klart, er man Den Utvalgte, står det alltid et apparat av motstandskjempere klare for å ta deg imot og hjelpe deg hele veien opp til toppen av samfunnshierarkiet, der man kan nedkjempe onde herskere. En uutvalgt ville antakelig slitt med å komme i kontakt med andre enn tilfeldige bønder. Men samtidig blir slike fortellinger ofte litt baktunge: de tvinger forfatteren til å legge ut i det vide og det brede om hvordan landet havnet i krise, hvordan det er innrettet (ettersom det av naturlige årsaker ikke kan ligne en vanlig norsk kommune), hva det vil si å være Den Utvalgte, og også hva som må utrettes i nær fremtid. En serie prøvelser som skal bevise og bekrefte at Den Utvalgte virkelig er Utvalgt, hører også med. Dermed havner nåtidsøyeblikket, tilstedeværelsen her og nå, i skvis, rett og slett fordi det er så mye informasjon som må tilveiebringes og videreformidles til leseren på en mer eller mindre elegant måte, informasjon som skal berettige den nært forestående apokalypsen som helten må bekjempe – og heltens rolle som den som må bekjempe den.

Tyngende betydning
Dessuten må alt som skjer bety noe. I Landet under isen må for eksempel Leo, fordi han er Utvalgt, finne sju protokoller, små innfelte fortellinger som skal fungere som nøkler både for å forstå hvordan Den svarte munken ble den han ble og hvordan han kan overvinnes. På et tidlig stadium må Mæhle derfor la den mystiske dukketeatermannen Gogi dukke opp fra intet for å gi en narrativ forklaring på hva greia er med Landet under isen og den svarte røyken. Selvsagt er poenget at Gogi skal kommunisere dette til Leo, men mest av alt er det Mæhle som må informere leseren om saksforhold på en litt fiks måte. Når man satser såpass hardt på profetier, skjebne, nøkler og forklaringer, blir personene mindre interessante. Det store plottmaskineriet – kamuflert som ”skjebnen” – tar overhånd, tildeler dem en rolle de må spille og forsøke å gjøre opprør mot. Slikt kan det jo selvsagt være lett å kjenne seg igjen i, også for den som ikke er utvalgt til å redde et hemmelig land under isen fra mørke makters innflytelse. Men hele dette skjebne- og plottmaskineriet som nødvendiggjør alle disse forklarende inngrepene fra forteller og romanpersonerbidrar altså mest av alt til å innsnevre fortellerens handlingsrom, og gjør det vanskeligere for leseren å være tilstede der det skjer når det skjer. Det er så mye som må skjønnes for at alt skal kunne gå opp. Og når jeg tenker over det, er kanskje dette noe av grunnen til Twilight-seriens enorme suksess: at den stort sett ikke opererer med noen betydningsfull fortid som får lov til å kaste lange skygger over handlingen på nåtidsplanet, bare det uforklarlige faktum at Bella og Edward elsker hverandre og at de derfor må ta stilling til en rekke problemer som springer ut av denne forelskelsen.

Leo Rubin er for så vidt en sympatisk fantasyhelt, og Mæhle skal ha ros for at han tør å sette sin unge hovedperson på prøve – mot slutten får vi noen ganske opprivende episoder der Leo står i fare for å miste seg selv fullstendig. Men jeg klarer ikke å fri meg følelsen av at Mæhle forsøker å stappe inn for mye betydning, for mange forklaringer, for mye plott til at Leo og historien hans helt får puste. Etter endt lesning sitter jeg verken igjen med noe klart inntrykk av hvordan det egentlig var å oppholde seg i Landet under isen, og slett ikke noen påtrengende lyst til å oppsøke stedet. En slik lyst var derimot påtrengende da jeg som tolvåring leste Narnia-bøkene, eller da jeg som godt voksen leste om Philip Pullmans Oxford.

Et norsk Twin Peaks
Interessant nok er det som fungerer aller best i Mæhles roman insisteringen på det utpreget norske Smalvik som et viktig sted, et sted der ondskapen har tatt bolig, men som likevel ligner verden slik vi kjenner den. Den svarte munken har nemlig forlatt Landet under isen og tatt bolig iblant oss. Ettersom hans makt vokser, blir den svarte røyken sterkere og sterkere, til lyset snart ikke lenger slipper igjennom. Smalvik fungerer fordi det både er kjent og ukjent på en gang, et slags norsk Twin Peaks der ingenting er det som det gir seg ut for å være. Ved at Mæhle gir det hjemlige såpass stor plass i romanen, bryter han med det tradisjonelle fantasy-oppsettet der hjemmet er noe man må komme seg vekk fra så fort som mulig slik at handlingen kan komme i gang. Når han gjør hjemstedet mer fantastisk og mer interessant enn det eksotiske fremmede landet, utvider Mæhle fantasysjangeren. Det er gjennom slike grep at Landet under isen viser sin virkelige styrke, sin vilje til å sette dagsorden og ikke likne på alle andre. Så får det heller være at en del passasjer i Magne Gjerstads etterforskning av kriminalgåten lener seg i overkant på heller tradisjonelle og ikke alltid like velopplagte krimkonvensjoner, og at en del av dialogen, enten det gjelder småpratet mellom etterforskerne eller avhørssituasjonene veksler mellom det slappe og det oppstyltede.

Kvalitet per side?
Thomas Hylland Eriksen påpekte en gang at i romaner på over 200 sider burde hver side være dobbelt så god som i en roman som var kortere enn dette sidetallet, for å kompensere for leserens velvilje og tålmodighet. Landet under isen er på snaut 550 sider, noe som i så fall burde tilsi at hver eneste side var litteratur i verdensklasse. Det er hver eneste side ikke, dessverre. Selv om romanen er utpreget lettlest (en dyd!), kan jeg ofte få inntrykk av at det har gått litt fort i svingene. Mæhle jager stadig opp stemningen ved hjelp av ufullstendige setninger (som gjerne får lov til å stå alene som avsnitt) og en hektisk telegrafstil i stedet for å ta seg tid til å etablere en distanse som tillater fortelleren å faktisk beskrive det som sanses og tenkes slik at det blir levende for leseren, og ikke bare informasjon som skal tas inn. Som så ofte med lange fantasy-romaner blir jeg sittende og lure på om ikke det hadde vært bedre å dele opp én 600-siders roman i to eller tre installasjoner, og så jobbe beinhardt med å gjøre teksten så god at de forskjellige etappene kan stå på egne ben som romaner. Tankene går for eksempel til Olaf Havnes’ snart smått klassiske Sagaen om den siste nattkrigeren, som klarte å gjøre trilogistrukturen til en udiskutabel styrke. Det hadde vært spennende å se hva som hadde skjedd med Landet under isen hvis Mæhle hadde tatt seg tid til å utvide den enda mer, til å la detaljene hvile mer i seg selv.

Alt i alt vellykket
Men for all del, i det store og det hele er Landet under isenen vellykket fantasyroman også slik den er, et godt stykke over gjennomsnittet. Fra første side er det tydelig at Mæhle vet hva han gjør og hvor han er på vei, og det er stort sett interessant å være med på ferden. Men på sitt beste er altså romanen såpass god at jeg ikke kan la være å tenke at forfatteren nok hadde vært i stand til å gjøre den enda bedre, enda rikere, om han bare hadde villet. Mæhle tar seg ikke tid til å stoppe på veien og utforske de stiene han leder oss inn på for å se om det kanskje ligger noe annet der enn det som står på kartet han navigerer etter, og dermed blir ikke Landet under isen et så rikt og fascinerende sted for leseren å oppholde seg som det nok hadde kunnet bli.