Under jorda – og opp igjen

I ellevte sang av Odysseen lar Homer sin helt, den rådsnare Odyssevs, møte verdens tapreste og mest berømte kriger, Akillevs, i underverdenen. Hvor dumdristig går det an å være, spør Akillevs forvirret. Hvorfor i huleste har Odyssevs kommet hit, «hvor de døde / dveler med tanketomt sinn som henfarne menneskers skygger»? Odyssevs forsøker å oppmuntre sin døde kamerat: Han jo ble feiret som en Gud på jorden, og må være de dødes konge her nede! Men nei, Akillevs vil ikke høre. Han blåser i ære. «Bedre det tykkes meg nu å tjene på jorden en herre / ringe og fattig på gods for kummerlig lønn enn å råde / nede i Hades som ypperste drott over alle de døde,» svarer han, forbitret (P. Østbyes overs.).

Livet etter døden er altså ingenting verdt, ifølge Homer. Ære og berømmelse spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe er å være i live. Det er en skandaløs holdning – Platon likte den ikke – fordi den understreker at døden er fullstendig meningsløs. Den rydder plass til nytt liv, men løser få av problemene vi ellers baler med i hverdagen, og har ingenting å gjøre med rettferdighet. Når vi så lett griper etter forestillingen om et slags liv etter døden, der man enten belønnes eller straffes etter fortjeneste, er det fordi vi trenger å tro at rettferdighet finnes – bare ikke her hos oss. Noen må rydde opp i rotet vårt.

Dødens permanente hotell

N. K. Lillebos debutroman Rør ikke de som sover handler om å prøve å rydde opp i dette rotet. I sentrum står fortelleren Emmi, som en dag våkner opp og skjønner at hun er død. I likhet med Homers Akillevs befinner Emmi seg i et slags underjordisk skyggerike, men her er det ganske godt å være. Det finnes et sett myke, praktiske ordensregler og et usynlig, godartet byråkrati. Man kan ligge i graven sin og kikke opp på dem som besøker den, ligge i dvale til evig tid eller leve i samfunn og bli gjenforent med dei som fyre fer. Den første som møter Emmi er bestefaren hennes, som har savnet henne.

Bare de som har gjort noe virkelig ille ekskluderes fra fellesskapet. «Ingen her har skada noen,» forklarer bestefaren, og det finnes til og med en egen regel, nummer sju, som dekker problemet: «Den hjerterå vil forsvinne fra jordens over- og underflate. Den vil reise til et evig mareritt. Også kalt helvete». Spørsmålet er bare om et slikt evig mareritt er straff nok for en overgriper.

Bøddelens straff

Den døde kan også «stå opp for å drepe» de som virkelig har gjort noe galt, selv om hevnens pris er høy: Man får aldri vende tilbake til de dødes fellesskap, men må bli en fredløs for alltid. Altså et system som nok fungerer, men som likevel virker noe kontraintuitivt: Hvor viktig er det egentlig å drepe en ugjerningsmann hvis man likevel vet at et evig mareritt venter ham? Og hvis prisen er evig atskillelse fra den du vil hevne, akkurat idet dere kunne se frem til et evig skyggeliv sammen?

Eller kanskje nettopp derfor? For det er her Rør ikke de som sover beveger seg ut av det litt fikse plottmaskineriet og begynner å stille virkelig interessante spørsmål. Emmi er voldtektsoffer, og vi forstår tidlig at dette overgrepet i ytterste konsekvens har drevet henne i døden. Men vi skjønner også at det ikke var der problemene hennes begynte. Emmi hadde nemlig en venninne, impulsive Liv, som var alt for henne. Men da Liv begår selvmord, står Emmi plutselig ensom og sårbar igjen. Leseren vil legge merke til at Lillebos roman er langt mer opptatt av sorgen over Liv enn av den som rent faktisk forgriper seg på Emmi. Hvilket svik er størst? Kan de overhodet sammenlignes? I hvor stor grad er Liv ansvarlig for Emmis knuste hjerte? Kan den som tar livet av seg holdes til ansvar for den skade hun påfører menneskene rundt seg? Slike spørsmål er langt fra enkle å svare på. Det blir opp til leseren å finne svar.

Nærvær og påstand

Noe av det fineste med romanen, er at den har plass til disse skyggefulle gråsonene. Den er spennende, tankevekkende og smart konstruert. Om romanen har et problem, ligger det nok likevel mest i at plottkonstruksjonen kan bli litt for smart, på bekostning av samspillet mellom karakterene. Fordi Lillebo kjører forskjellige tidsplan ut mot hverandre, tar det tid før leseren skjønner akkurat hva som har skjedd og hvordan. Dermed blir det kanskje viktigere for romanen å time avsløringene sine enn å få leseren til å tro på disse menneskene og skjebnene deres. Når forfatteren må forklare hvordan dette med livet etter døden egentlig henger sammen, risikerer hun også å passivisere hovedpersonen sin, som blir en som lytter og forstår snarere enn en som handler og velger selv. Romanen ville trolig blitt sterkere om Emmi i større grad fikk ting til å skje, i stedet for å være en person noe skjer med. Selv forholdet mellom Liv og Emmi får noe lett påstandsaktig over seg. Vi skjønner at Emmi elsker Liv og at Liv elsker Emmi, men bare unntaksvis føler vi det også. Kanskje fordi det er så få episoder i teksten der de to rent faktisk er sammen, og nesten alt er fortalt gjennom flere lag av distanse og fravær?

Problemet dukker også opp i teksten når Emmi våkner opp i dødsriket og møter bestefaren sin for første gang. «Men Emmi, det er jo meg, bestefar Oliver,» presenterer bestefaren seg. «Bestefar Oliver! På ekte? Han var jo en kjempesnill og morsom bestefar,» tenker Emmi. La gå at Emmi kanskje ikke helt vet om dette er bestefaren eller noe som gir seg ut for å være ham. Men de færreste av oss tenker på besteforeldrene våre som «en sånn og sånn bestefar». Man er ikke en bestefar, man er bare bestefar. Med gode og dårlige egenskaper, javel, men først og fremst bestefar, og som regel sårt savnet.

Å pøssj!

I små glipper som dette aner man en romanforfatter som ikke helt har funnet ut hvordan hun skal komme på innsiden av karakterene sine. Hun skildrer det som burde vært indre og selvsagt på en noe utvendig måte. Trolig er Lillebo klar over dette selv, for i det senere samspillet, og ikke minst samtalene, mellom Emmi og bestefaren, er det som om hun slår seg løs språklig på en helt annen måte, som for å kompensere for distansen. Når bestefar vil ha med Emmi for å danse, protesterer hun på en herlig muntlig og fortrolig måte: «Bestefar, jeg er ikke så dansete.» «Å pøssj!» svarer bestefar. «Vi dansa da masse før!» I små passiarer som dette aner man at Lillebo har langt mer inne, at hun har et talent for det sosiale som hun ikke helt har funnet ut hvordan hun skal bruke ennå. I hvert fall blir jeg nysgjerrig på hvordan hun ville løst en fortelling som hovedsakelig fant sted her oppe i dagslyset, blant mennesker som forsøker å nærme seg hverandre.