Undervurderer målgruppen

Arthur og det gylne tauet er første bok i en serie om den oppdagelsestørste Brunstein-familien, som etter forfatterens plan skal utforske mytologier fra alle verdens hjørner. I første bok følger vi Arthur og hans møte med den norrøne gudeverden. Den islandske gutten er hakket mer introvert enn resten av bysamfunnet sitt. Der de andre samles rundt bålet, trekkes Arthur mot den vise, gamle kona, hvor han lærer om skumle historier fra langt hjemmefra. Arthur er på mange måter den man i byen fniser litt av, all den tid han tusler rundt på egne eventyr i skogen og kaprer fangst han sleper med seg hjem igjen. På mange måter en liten Askeladd, pakket inn i et univers hvor uventede folk viser seg å ha helteegenskaper.

En uventet helt

For slik som det ofte skjer i denne fortellingen, dukker et hinder opp ut av intet. Det første hinderet er når ulven Fenris, sønnen til den onde guden Loke, raserer Arthurs by og velter den store bålpanna som holder byen og menneskene varme. For ikke å fryse i hjel må ilden tennes. Den gamle, kloke kona foreslår at noen må be guden Tor om hjelp, han kan skape lyn og slik kan ilden igjen brenne. Alle er skadet etter sammenstøtet bortsett fra Arthur, så folket ser slaget tapt. Samme kveld utfordres Arthur til å påta seg oppgaven, og slik starter den vågale ferden hans.

Bokseriens konsept vakler fra begynnelsen, da vi ikke helt vet hvem Brunstein-familien er. Det gjøres et forsøk på å kontekstualisere slekta innledningsvis, men dette gis for lite plass til at leseren blir kjent med karakterene vi skal følge, og ikke minst hvorfor. Den svake tilhørigheten gir derfor prosjektet en klang av å være en idé rasket sammen hos markedsavdelingen, der man låner litt «magi» fra andre litterære univers. At Arthur er tegnet fram som en blond Harry Potter underbygger dette. Det norrøne universet er en gullgruve av helter, skurker, humor og surrealisme, og å ville skape barnefortellinger av materialet er selvsagt. I denne omgang dykker ikke forfatteren langt nok inn i materien. Aldersgruppen 6–9 år er en målgruppe som er som svamper når de interesserer seg for noe. Det skurrer derfor litt i måten boken anvender det norrøne på.

Uten egenart

Nå skal vi ikke kreve at en fiksjonsforfatter skal mette oss med norrøne fakta, de er i sin fulle rett til å anvende miljøer på hvilken som helst måte. Men Sagaen om Brunstein-familien oppleves ikke som hverken nyskapende eller interessant. Joe Todd Stanton leverer en tynn heltefortelling krydret svakt med norrøne karakterer. Norske Ida Eva Neverdahl har gitt det norrøne en helt ny drakt med Floke-bøkene. Hun har skapt en kunstnerisk tolkning av det norrøne universet som komplekst, flytende og med en boblende, lekende estetikk. Neverdahl peker indirekte nese til det maskulint høytidelige i det norrøne, og gjennom å bruke samtidens forståelse av kjønn som noe flytende, snus det arkaiske universet på hodet, og på mange måter løftes også de surrealistiske og humoristiske sidene frem ved det.

Joe Todd Stanton utfordrer ikke synet på det norrøne, og heller ikke på stort annet. Hans valg av fortellerstemme, en hvit, skjeggete, eldre herre i tweed som foreleser i sitt private bibliotek, er alt barnelitteraturen i 2023 ikke trenger.