Tittel: Ungdomslitteratur - ei innføring
Tekst: Svein Slettan
Forlag: Cappelen Damm Akademisk
Årstall: 2014
Antall sider: 256

Ungdomslitteratur – ei innføring

Jeg tror vi er mange som begjærlig griper ei splitter ny bok om ungdomslitteratur. Boka Ungdomslitteratur – ei innføring gir meg som lærer og fagperson både bekreftelser, bedre oversikt og ny kunnskap. Men den får meg også til å stille spørsmålet: Hvordan kan jeg løfte mine egne lærerambisjoner fra jubel over mengdelesing til en litt mer stille glede over lesing som arena for danning?

Med boka Ungdomslitteratur – ei innføring i hendene puster jeg lettet ut. Landskapet norsk ungdomslitteratur ser ut omtrent som jeg trodde, bare enda mer omfangsrikt, tittelrikt og mangfoldig enn opplevelsen er når jeg plukker en bok her og en bok der – og lurer på hvor resten er. Det er deilig å få så mange boktitler og forfattere omtalt mellom to permer – og til alt overmål ordnet og presentert gjennom en god og tradisjonell sjangerinndeling. De som skal sette seg inn i jungelen av ungdomslitterære titler og strømninger for første gang har også et godt hjelpemiddel i denne boka, så velkommen skal den være!

Eksplisitt sjangerundervisning

I en tid der diskusjonen om ekspisitt eller implisitt sjangerundervisning har gått på flere arenaer, ikke minst i forbindelse med undervisning i lesing og skriving, er det interessant at denne boken er organisert nettopp etter de ungdomslitterære sjangrene og ikke etter tematikken de tar opp. I kapitlet om noveller, skrevet av Einar Grøntoft, blir det poengtert at forfattere «har skrevet en rekke noveller for ungdom som er gode eksempler på de karakteristiske trekkene ved sjangeren» (s. 62). På den måten anerkjenner Ungdomslitteratur – ei innføring at vi som lesere og skrivere, og også i samtaler om litteratur, trenger knaggene sjangertrekkene gir oss. Det tror jeg den gjør klokt i. Men samtidig fører den, både i kapitlet om biografier og om fagbøker, interessante diskusjoner om forholdet mellom fakta og fiksjon som viser at en sjangerinndeling ikke på noen måte er enkel. I den sammenheng er det viktig å nevne at kapitlene om sakprosa, skrevet av Nina Goga og Anne Løvland, er kjærkomne i antologien om ungdomslitteratur, men jeg forstår ikke helt hvorfor de ikke er plassert i nærheten av hverandre. Det gjelder forøvrig også andre kapitler, som etter min mening har nær sammenheng.

Den digitale virkeligheten

I kapitlet «Den samtidsrealistiske ungdomsromanen» plasserer Solbjørg Tormodsdotter Nes en tradisjonsrik ungdomssjanger inn i vår digitale virkelighet. Med konkrete og godt presenterte teksteksempler viser hun hvordan ikke minst mobiltelefonen og det som forgår via sosiale medier er med på å konstruere selve plotet i romanene. I alt fra beskrivelse av ung kjærlighet til tematisering av overgrep fungerer de digitale plattformene, i tråd med Roland Barthes tenkning om den realistiske litteraturen, som virkelighetseffekter. I vår digitale ungdomskultur finnes det kanskje ikke sterkere bekreftelser av virkeligheten enn sms, facebook og instagram på en mobilskjerm, og det er viktig at den nye boken om ungdomslitteratur peker særskilt på dette sterke identifikasjonselementet for ungdomsleseren.

Leselyst eller kompleksitet?

Boka gir grundige innføringer i flere av sjangrene som er kjent for å skape mest leselyst og mengdelesing hos barn og unge, både krim, spenningslitteratur og fantasy. I kapitlet om krim og spenningslitteratur minner Svein Slettan om at det litterære ambisjonsnivået ikkje er så høyt hos forfattere som skriver spenningslitteratur for barn og ungdom, men som lesestimulering og døråpner til lesing mener han til gjengjeld at denne litteraturen duger. Fantasysjangeren har et langt bedre rykte litterært sett, og Anne-Stefi Teigland beskriver på en interessant måte hvordan denne sjangeren tar for seg grunnleggende problemstillinger om menneskets livsvilkår, ikke minst ved å innlemme sentrale kulturbærende fortellinger.

Likevel opplever jeg det som at veien er lang til bøkene på den andre siden av skalaen, nemlig de som er samlet i kapitlet «Komplekse ungdomsromaner». Magnus Thunes Jensen skriver her om bøkene som har de høyeste litterære kvalitetene. Men ordet kompleksitet – som stadig går igjen i teksten – sammen med andre vanskelige faguttrykk, står i fare for å skremme oss vekk fra disse kvalitetstekstene. Hvordan kan og tør vi la ungdom lese noe så vanskelig og innfløkt? Her savner jeg noen forfatterstemmer som kan veilede oss inn i hvordan litterær kvalitet kan skape leselyst, opplevelseslyst og tenkelyst hos de som bøkene er skrevet for. Med god litteraturundervisning kan det kanskje hende at den unge leseren har bedre utbytte av å lese en viktig bok enn ti som svarer til undersøkelsene om hva ungdom vil lese.

Etikk og konstruktiv norm

I introduksjonskapitlet skriver Svein Slettan om hvordan identitetsproblematikk på ulike måter har preget ungdomslitteraturen fra 1970-tallet og frem til i dag, og i den forbindelse peker han på «[…] at etikk ofte er viktig i ungdomslitteraturen. Identitetsproblematikk heng også saman med grunnsettingar for kva som er rett og gale» (s. 24). Han gjør oppmerksom på at ungdomslitteraturen er preget av det han kaller en «konstruktiv norm», nemlig et håp midt i krise og forandring, og skriver at «dette er eit trekk som skil ungdomslitteraturen frå vaksenlitteraturen[…]» (s. 24). Disse grunnleggende trekkene ved ungdomslitteraturen ville jeg gjerne ha lest mer om i resten av boka. I de ellers gode, faglige presentasjonene av både sjangertrekk, historikk, forfattere og bøker, savner jeg en dypere drøfting av hvordan denne normen gjør seg gjeldende. Hvilke håp er det ungdomslitteraturen formidler, hvordan kommer det etiske til uttrykk og hvordan kan jeg arbeide sammen med ungdommene så de kan få utbytte av denne dimensjonen i tekstene?



, ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.