Ungdomsromaner av en ung, svensk forfatter

Tittel: Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt
Tekst: Gunnar Ardelius
116 sider
ISBN 978-82-03-24861-0
Aschehoug 2006

Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt

Gunnar Ardelius

Aschehoug

2006

116

Gunnar Ardelius – Når du sover, kikker jeg
109 sider
ISBN 978-82-03-24962-4
Aschehoug 2007

Når du sover, kikker jeg

Gunnar Ardelius

Aschehoug

2007

109

Med nesen i armhulen

Smeltende softis
Gunnar Ardelius har skrevet to romaner om kjærlighet, ensomhet og forvirrede foreldreskikkelser. Den første, Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt, ble nominert til den høythengende Augustprisen, og følger det unge kjæresteparet Morris og Betty fra den første brennende forelskelsen og frem til det liksom ubegripelige punktet der den tar slutt. Gjennom prosatekster som sjelden strekker seg over mer enn én side, får vi bruddstykker av samtaler, refleksjoner og situasjoner:

[…] ”Jeg smugtittet da du kledde på deg. Tenkte at Morris, han er det eneste som lyser i alt det mørke.” (115)

[…] Det er noe grunnleggende som mangler, noe hun ikke kan sette fingeren på. Det er som om de hele tiden drysser mer fargeglad strø over en smeltende softis. (112)

[…] Han løfter venstre arm og stikker nesen inn i armhulen. Hva gjør mennesker når de er ensomme? Han vet ikke. (93)

Som utdragene demonstrerer, er det mange skarpe og gripende skildringer blant disse stykkene, ikke minst i bokens siste del der forholdet går mot slutten og stemningsleiet blir mørkere. Som helhet er imidlertid ikke prosjektet fullt ut vellykket. Der det fragmenterte uttrykket skulle kunne bidra til en intensivering av leseropplevelsen og en egen konsentrasjon om de subtile forandringene i forholdet mellom Morris og Betty, er effekten ofte motsatt: Historien oppleves som skissepreget og tom. En innvending jeg har sett mot boken er at den er pretensiøs. Selv tror jeg problemet snarere er at den ikke er pretensiøs nok. Mange av tekststykkene er ikke tilstrekkelig fordringsfulle, særpregede og ladede til å rettferdiggjøre den fragmenterte formen. Samtidig fremstår ofte rekkefølgen som tilfeldig. En av årsakene til det siste, er at Morris’ trøblete foreldre også figurerer i boken, som regel i separate tekststykker, og at disse ofterere enn å sette de unges kjærlighetshistorie i relieff, forstyrrer fokuset. En anmelder har påpekt likheten med Roy Anderssons film ”En kärlekshistoria” og de lett eksentriske foreldrene som danner et bakteppe for hans skildring, men der Anderssons karikerte og dystre skyggeskapninger utgjør en effektfull og truende kontrast til de unges lysende kjærlighet, tilfører ikke egentlig den skissemessige opptegningen av Morris’ mor og far noen dypere klangbunn til Ardelius’ roman.

Gråter du?
Hvis foreldreskikkelsene kommer i veien for en sterk og konsentrert opplevelse av hovedfortellingen i Ardelius’ første bok, er det langt på vei foreldrene som utgjør selve fortellingen i den andre boken Når du sover, kikker jeg. En problematikk som bare så vidt skisseres i førsteboka når Betty, til sterke reaksjoner fra Morris, påpeker likheten mellom ham og hans manisk depressive far, er bærende i bok nummer to; det handler om forholdet mellom fedre og sønner, om rollemodeller som ikke duger og som man er livredd for å ligne på. I Når du sover, kikker jeg, fører dette til at protagonisten Harry, i et forsøk på å distansere seg fra faren som har flyttet ut og bare viser seg i form av pengesedler gjennom brevsprekken, identifiserer seg ualminnelig sterkt med sin sinnslidende, men følelsesnære mor. Samtidig handler boken om Sally som reiser til Berlin og etterlater Harry med en følelse av at alle bortsett fra ham er på vei et sted, og om kameraten Valentin som bor i et forfallent kolonihagehus og stiller spørsmålet ”Er du forelsket, eller vil du bare slippe å være ensom?” (48). Og ikke minst handler den om farfar, en storstilt eksentriker med konspiratoriske påfunn og paranoide idéer, som sender en helbredende voodoodukke til Harry i posten, og som ligger under sofaen i sin egen leilighet når Harry kommer på besøk:

1. ”Hva driver du med?”

1. ”Jeg trengte bare å være litt for meg selv.”

1. ”Gråter du?”

1. Farfar kommer ut med føttene først. Ansiktet hans er helt tørt, øynene er normale. Han setter seg på et sammenrullet persisk teppe med armene i fanget.

”Sludder og vås. Jeg har ikke grått siden jeg var tretten og var på karneval.” (84)

En dyster dag
Når du sover, kikker jeg er, ulikt den første boken til Ardelius, formidlet gjennom et tradisjonelt narrativ, og enkelte kritikere, blant dem John Swedenmark i Göteborgs-Posten, har fremhevet dette som en svakhet: ”Problemet är att de två böckerna skiljer sig milsvitt åt vad beträffar stilistisk koncentration. Den nya skulle ha behövt tuktas åt samma knapphet som sin föregångare.” Jeg er ikke enig. Ardelius makter å skape både større intensitet og engasjement gjennom den løsere formen i andreboka enn han gjorde med det knappe uttrykket i debuten, men så er jeg jo heller ikke enig med Swedenmark i at den stilistiske konsentrasjonen var utpreget høy i Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg... Dette betyr ikke at bok nummer to er fullendt; det er mulig å peke på alt fra upresis billedbruk til tamme tekstpartier og unødvendig omstendelige beskrivelser. Ikke minst er det grunn til å stille spørsmål ved den kursiverte livsfilosofien som er spredd utover i teksten, og som ofte kombinerer flere sprikende meninger uten at det oppstår noe annet i møtet mellom dem enn forvirring og en litt svett følelse, som her: ”Gå ingen steder før du vet hvordan avhengigheten skapes, hvor mye et menneske kan bære før hun velter. Har du trodd at du skal nyse og så forstått at du ler?” (88). Og likevel: I og med det formmessige slingringsmonnet i bok to, får forfatteren anledning til å boltre seg i det han virkelig er god på: å skildre komplekse relasjoner mellom mennesker, ofte i form av treffsikre og váre dialoger. For det er når forfatteren tilsynelatende ikke anstrenger seg for å utlegge fortvilelsen og ensomheten til sin følsomme protagonist, at fortvilelsen og ensomheten blir mest påtagelig og også gripende. At det tidvis også blir svært morsomt, er ikke noe minus.

De ser på tv, på Simpsons, sitter i hver sin lenestol med tilhørende fotskammel. Farfar i sin egen og Harry i farmors gamle.
”Kan vi ikke bare snakke uten å blande inn en masse trolldom.”
”Noen saker er så kompliserte at det rett og slett er best å ikke snakke om dem i
det hele tatt.”
”Du er som pappa, når jeg forsøker å snakke om noe vanskelig, begynner han å prate om sport i stedet. Det går dårlig nå, sier han, faen at de ikke kjøper den eller den spilleren.”
”Det har jeg lært ham. Jeg har memorert alle navnedager, fødselsår og
bursdager gjennom å knytte dem til sportshendelser. Det blir enklere på den måten.”
”Husker du hva som skjedde da jeg ble født.”
”Ja, det var VM i fotball og Sverige tapte to-én mot Brasil. Sånn sett var det en dyster dag.” (79)

Flau parantes
Det som ikke er så morsomt, er de grove oversetterfeilene i begge bøkene. Jeg nøyer meg med å nevne ett graverende eksempel: ”Bevernylonoveraller” (Bok to: 19) gir ikke mening på norsk; ”parkdresser” eller ”kjeledresser” kaller vi det her til lands. For flere flaue eksempler, se bloggen elis lesebabbel.