Ungdomssignaler 2006: Det er bare å lukke øya

Om å lukke øya for velkjente komposisjonsprinsipper

Cappelen forlag har i mange år gitt ut Signaler, en antologi med korttekster for voksne, med undertitler som Debutantantologi eller Cappelens årlige litterære revy. I forfjor kom så Barnesignaler 2005. Jakten på tirsdag, en debutantantologi for barnelitteratur, og på tampen av fjoråret kom Ungdomssignaler 2006. Det er bare å lukke øya. Her har 14 forfattere fått anledning til å prøve seg i korttekstformatet. Halvparten av dem har gitt ut bøker før, noen av dem sågar ungdomslitteratur. Men hva slags signaler er det denne antologien sender ut?

Forfatternes gjennomsnittsalder var ved utgivelsestidspunktet 31 år, den yngste 22, den eldste 52. Da de fleste av disse forfatterne ikke kan kalles ungdommer selv, kan ikke dette være signaler fra ungdom, men til dem. Et signal er et fastsatt, avtalt tegn, en innledning eller begynnelse, en antydning om en fremgangsmåte, eller en holdning til noe. Hvilken holdning formidler så Det er bare å lukke øya til ungdom om litteratur, spesielt ungdomslitteratur?

Antologier har vanligvis en redaktør (i mange år redigerte Lars Saabye Christensen Signaler, senere har andre forfattere overtatt) som stiller seg ansvarlig for at de ulike bidragene samlet sier noe som er av vesentlig betydning. Bak Ungdomssignaler 2006 står det ingen redaktør. Selvfølgelig må noen ha redigert boka, og at vedkommende ikke oppgis betyr sikkert at det er en av forlagets ansatte redaktører om har gjort det, men det faktum at ingen navngitt person står frem som ansvarlig, aksentuerer den uro som denne antologien skaper hos meg med hensyn til hva slags signaler den faktisk sender ut. Boka ber ifølge sin tittel om å bli oppfattet som en begynnelse på og en holdning til ungdom, litteratur og ungdomslitteratur slik den, holdningen altså, tedde seg i 2006: Det er bare å lukke øya. Omslaget viser et par gjenplastrede øyne. Jeg spør meg om den selvrefleksjon som boka dermed signaliserer kan være ubevisst, for hva slags holdning er det å lukke øya? Er litteratur for ungdom noe som, ifølge Ungdomssignaler 2006, fremkommer gjennom en slags romantisk inspirert ånd, eller surrealistisk inspirert automatskrift, eller i søvne som i en drøm, når en bare lar det stå til?

Skrivetalent er ingen mangelvare i denne antologien. Samtlige forfattere har hver sin særpregede stemme, og det er, vil jeg påstå, første bud for å kunne skape leseverdige tekster. Dernest kommer kravet om å ha noe å skrive om, som de også oppfyller alle sammen. Men stemme og stoff er avhengig av en gjennomarbeidet komposisjon, og det er på dette punktet antologien selvironisk understreker sin egen tittel.

Den ‘vanlige’ korte fortellingen
Mange av tekstene i antologien er ’vanlige’ korte fortellinger. De handler for eksempel om å være forelsket, eller om kommunikasjonsbrist, eller skyldfølelse. Som korttekst er dette en spesielt krevende genre. Dersom avgrensningen ikke er klart definert, virker det i stedet som om ordene bare ruller på, og da skal det godt gjøres å få leseren med seg. Anine Marie Stiansen lykkes delvis med sin «Kysse med åpne øyne» fordi hun opererer med en så klart avgrenset scene som har en naturlig slutt. Fortellerstemmen setter vekselsvis fokus på Vanja og Liv, uten unødvendige forklaringer dras vi inn i dem og opplever deres diametralt motsatte reaksjoner på å være forelsket. Vendepunktet er lagt til aller siste setning, men det fungerer fordi det kaster et forklarelsens lys tilbake på det foregående. «Det perfekte stedet» av Hans Petter Laberg forteller om en rekke samtaler: telefonsamtaler, venninnesamtaler, påtvungne samtaler og intime tause bilsamtaler. Jeg-personen er lei av kjæresten som ikke lar henne være i fred. Motivet, å være den ugjengjeldte forelskelsens objekt, er ikke en litterær gjenganger, men det blir skuslet bort ved en ubevisst holdning til synsvinkler og en slapp avgrensning. På samme måte drukner den musikkekstasen som Lars Ove Seljestad vil skrive frem i «Då pestens rotte kom til Odda Samvirkelag» i ord. På hyttetur på Hardangervidda kommer Geir Kinsarvik tilfeldigvis over et musikkblad og leser om «den nye bølga innen rocken. Det som blei kalla Punk eller New Wave, og som han ikkje var sikker på om var samme musikken eller to ulike greiner av den same bevegelsen» (s. 54). I kassettmonteren på samvirkelaget der han jobber, finner han en av de omtalte bandene, dermed har han funnet seg selv. Her er tonen blitt for omstendelig og den kompositoriske rytmen som kunne brakt musikken inn i teksten fraværende.

Den ‘klassiske’ novellen
Novellen er en klassisk kortform. Det undrer meg at ikke flere har valgt denne formen, for selv om den er gammel og velkjent, så har den en komposisjon som er utviklet for det korte formatet. En klassisk novellekomposisjon består av én handling, som står utenfor hovedpersonens kontroll, men som likevel får en skjellsettende virkning på ham eller henne; dessuten ett vendepunkt og ett tolkningspunkt. At det er behov for et tolkningspunkt innebærer at alt ikke er fortalt på forhånd, men i praksis vil de to punktene ofte være plassert på samme sted i teksten. I Marit Reiersgård Bredesens «Familiebildet» blir ord til sinne fordi forfatteren benytter en slik komposisjon. Handlingen er klart avgrenset til en klassetime, skoleklokka skaper en effektiv avslutning på fortellingen om en tenårings reaksjoner på hvordan det oppleves å ikke vite hvor mor er forsvunnet og hva far egentlig gjorde som fikk henne til å forsvinne. Bredesen benytter førstepersonsfortelleren effektivt. Et familiefotografi setter jeg-personens tanker i gang. Vendepunktet oppstår der fortelleren selv ikke vet hva som skjedde. Mysteriet om morens forsvinning er ikke avklart, men gåten er presentert og lever videre. Dette er kanskje den mest tradisjonelle teksten i Det er bare å lukke øya, men også en av de mest vellykkede. Den klassiske novellekomposisjonen beviser sin overlegne evne til å få prosaen til å tale videre i leserne.

Prosabildet og lesespillet – nye korttekstgenrer?
Det kan likevel virke som om ett av de signalene som Ungdomssignaler 2006 sender ut er at en ny korttekstgenre har gjort sitt inntog i ungdomslitteraturen. Dette inntrykket oppstår allerede i den første teksten, Paco Abels «Berømte første ord» beretter om en sjel som blir sendt til jorden. Han blir utstyrt med den ene menneskelige egenskapen etter den andre før han til sist skal utstyres med en ulempe, tilfeldigvis blir det en hjerneskade. Abels sorte fantasy er et stemningsfylt anslag til en nyskriving av skapelsesberetningen, men slutten er ingen slutt, den fungerer som en åpning mot noe som ikke kommer. Sigmund Lolands «Stupet» er helt enkelt et beskrevet stup, et bilde som viser en gutt som våger det ingen andre våger, han stuper fra toppen av berget. Førstepersonsstemmen er troverdig under opptakten, når vi får høre hva som driver ham, og etterpå også, med skrytet og til sist ettertanken. Men her er ingen mothaker og ingen spenningspunkter. I «Fredag» fokuserer Cecilie Seim på følelsen av å være ikke elsket: datteren føler seg forstøtt av moren. Til tross for at Seim skriver i førsteperson, slik at det er datteren vi blir kjent med, er dialogen så tydelig at det er like lett for oss å forstå morens holdning. «Fredag» er et dyptloddende bilde av en kompleks relasjon, men slutten er svak og det skyldes at komposisjonen ikke er gjennomtenkt godt nok i forhold til det korte formatet.

Likevel er det bemerkelsesverdig at denne antologien inneholder mange slike én-scenes-tekster som har det til felles at de inneholder konturer av personer, en ladet stemning, antydning til dybde, men ikke egentlig en handlingsutvikling. Jeg betrakter dem mest som bilder. Jeg ser stupet for meg, likedan dette mennesket som blir skapt, og mor og datter som støter hverandre vekk. Ett av de signalene som antologien sender ut er altså at en ny genre har gjort sitt inntog i ungdomslitteraturen: Prosabildet. Prosabildet er en kortform som spiller på ordenes visualitet fremfor på deres handlingspotensiale.

Ingvill Solberg utviser en bemerkelsesverdig språklig disiplin i «Det som er mulig». Det som er mulig er å skrive en tekst som lever selv om den ikke har handling, og gjennom tekster er det mulig å ha kontakt med fortiden. Men jeg spør meg hva det er Solberg vil bruke fortiden i nåtiden til, og om prosa kanskje likevel ikke er den best egnede kortformen til å fremstille bilder i. Kanskje Ungdomssignaler 2006 vitner om at når prosa blir benyttet til noe annet enn noveller og fortellinger, så kreves det en utsøkt komposisjon for å kunne trenge igjennom til leseren? Prosabildet er uansett ikke en ferdig utviklet genre, komposisjonen fungerer ikke godt nok ennå, så vi får se om det blir mer enn en døgnflue, men det er i hvert fall tegn på at noe er på gang.

Lesepillet er vel også en ny genre. Det finnes ett slikt i denne antologien. Lesedrama er en gammel oppfinnelse, drama som er for lange til å bli oppført på scenen. Hørespillet en relativt ny oppfinnelse, en genre som er tilpasset radioteater, altså beregnet på å bli oppført og hørt, men ikke sett. Lesespill har ikke jeg lest før. Som korttekst fungerer Fride Lindstøls «Brent. (Et lesespill)» helt utmerket. Komposisjonen er vel avgrenset til et lukket rom. «Brent» har sceneanvisninger og to stemmer. Det er ikke snakk om noen dialog for stemmene taler ikke sammen. Stemmene som vi leser taler til oss, ikke til hverandre, noe som effektivt avspeiler relasjonen dem imellom samtidig som den elegant utnytter lesningens egenart: det er leseren som realiserer ordenes potensiale. Dette er en spennende tekst om hat, og lesespill er utvilsomt en vellykket korttekstgenre. Velkommen til den!

Mangel på genrebevissthet
Hva er så, ifølge fjorårets Ungdomssignaler, ungdomslitteratur i 2006?
Er det noe som oppstår ved å med vilje lukke øya for gamle komposisjonsprinsipper? Lukker forfatteren øynene på grunn av latskap og manglende kjennskap til håndverket, eller er det fordi nye komposisjonsprinsipper og nye korttekstgenrer er i ferd med å utvikles?

Noe av det mest slående i denne korttekstantologien er mangelen på genrebevissthet i flere av tekstene. Korttekst er ikke bare en kort tekst, men en kort tekst som er formet etter noen spesielle prinsipper som gjør ordene litterære. Det handler om avgrensning og rytme, og om å gi teksten en form som lar den vibrere videre i leseren. Slutten er minst like viktig som begynnelsen og midten. Dermed ikke sagt at alle korte tekster skal formes over samme lest, og at det ikke kan utvikles nye maler, men alle skal ha en gjennomtenkt form. Novellen er en klassisk korttekst, den har en velprøvd, men effektiv form som fremdeles fungerer helt utmerket. Fortellingen er vanskeligere å beherske for nybegynnere enn en skulle tro, fordi avgrensning er helt sentralt. Men manglende genreoppfyllelse kan også bety ny genreutvikling. Prosabildet har et potensiale til å utforske ordenes visualitet, mens lesespillets stemmer effektivt utnytter lesekunstens vesen. Hvilke av disse nykommerne som eventuelt skal få leve videre, gjenstår å se.