Ungerer, Tomi: Dei tre røvarane

En dirrende røst i øret. Med boka foran meg. Dystre, litt skumle illustrasjoner. Og pappa. Som leser med fynd og klem. På nynorsk. Kan egentlig ikke huske at han leste noe særlig annet. Eller leste; han kunne stort sett yndlingene sine utenat. Og hvis jeg ville bli lest for visste jeg at det som gjaldt var å finne frem Dei tre røvarane av Tomi Ungerer eller Gravemaskin Gunda. Jeg skal være helt ærlig. Jeg husker ikke så mye av boka. Bortsett fra illustrasjonene og stemningen. Mørket i boka og den buldrende, intense stemmen til pappa som understrekte det dramatiske i teksten så dramatisk han bare kunne. Handlingen? Husker ikke. Leste den for en stund siden og skjønte at jeg aldri helt forsto den boka. Jeg var bare i den og kjente den fysisk i kroppen. Så bokminne? Kvalifiserer dette minnet til det? Når jeg ikke husker boka, bare lyd og stemning og kanskje mest av alt; pappas glede over å fortelle boka. Dette minnet handler om fortellerglede og en felles opplevelse: enda kan jeg lukke øynene og høre pappas stemme buldre seg gjennom teksten, og hans enorme fortellerglede og entusiasme, særlig når kan fikk «synge» teksten på nynorsk. Det har satt spor. Selv om jeg ikke husker boka. Og når jeg selv skal formidle bøker synes jeg det er OK å vite at noen ganger er det bare opplevelsen som teller. Noen ganger handler det mer om formidling og mindre om boka.

Kanskje gir opplevelsen nysgjerrighet så man går videre til en annen bok?

Eller får mot til å spørre etter en annen bok. Som kanskje vil gjøre et så stort inntrykk at man husker handlingen og følelsen av å lese boka lenge.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.