Ungermann, Arne (ill.) og Jens Sigsgaard (tekst): Lasse alene i verden

Et tilfluktsrom i cellulose og trykksverte

Mine første barnebøker var Telleboka av Torbjørn Egner, og Lasse alene i verden av Arne Ungermann – København, Oslo. Begge så dagens lys i de mørke krigsårene hvor rullgardinene sto som store sorte tv-skjermer mot en himmel ispedd sperre-ild, og allierte bombefly i svimlende høyder. Barns hverdag var selvfølgelig preget av krig og angst. Men den illustrerte bok ble et tilfluktsrom i cellulose og trykksverte. Det er klart at disse to bøkene kom inn i ens liv som en redningsplanke, men det ble også en kjøl for det fantasiskipet som senere barnebøker representerte. Egners trauste og avrundede streker – nærmest sullet og lullet oss inn i den norske naturen. I Lasse alene i verden var byen rammen om en lek med tanken. Forestillingen om en verden hvor det var bare du – du alene som kunne forsyne deg av alt. Mens forfatter og tegner lokker deg inn i det eventyrlige og gavmilde i situasjonen, begynner en følelse av ensomhet å spise av alle utfordringene. Selvfølgelig var det hele en drøm hvor Lasse våkner til en virkelighet med sine kjære innen rekkevidde. Men den gode barneboken har åpnet et sinn her og der – og for mitt vedkommende blitt uforglemmelig. Nå flommer vi over med bøker i gnistrende papir. Fargene fiker til øynene og den internasjonale stil dypper penner og pensler i en visuell esperantokrukke som nye uhyrer velter seg ut av, i trygg forvissning om at barn har godt av å grøsse. En hel ridderhær av psykologer står klar til å forsvare dette. Vi må ha lov til å stille spørsmål om hvor barn skal gjøre av seg – de som møter et helvete når de søker ly i et tilfluktsrom.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.