Uprisen 2020

Snart er det duket for utdeling av Uprisen. Her er hva fem elever i juryen ved Hauketo skole i Oslo sier om finalistene.

Torsdag 24. september deles Uprisen ut. Flere hundre ungdomsskoleelever har anmeldt samtlige av fjorårets ungdomsbøker. Basert på 1450 anmeldelser har ungdommenes egen nominasjonsjury valgt ut fem finalister. Disse bøkene er nå lest og vurdert av sju niendeklasser i sju ulike fylker. 5 elever i juryen ved Hauketo skole i Oslo har anmeldt finalistene for Barnebokkritikk.

 

Kva hadde skjedd viss klimakrisa held fram?

Cover-enkebyenForfatter: Thomas Enger
Tittel: Enkebyen
Forlag: Capitana 2019

Visst er den politiske innsatsen til desse ungdommane engasjerande, men eg skulle gjerne blitt kjend med dei òg.

Denne dystopien går føre seg i ei framtid kor det er for mange menneske i høve til ressursar. Folketalet må ned, ein kan velje å ofre seg sjølv. Vi møter Stella (16) som vel å flykte til Enkebyen med faren, men oppdagar nokon krefter som vil få ned folketalet ved å drepe jenter.

Boka er spennande, men likevel held ho ikkje på konsentrasjonen min. Ho startar brått og dramatisk, men elles synast eg det gjekk litt langsamt. Det var mykje som skjedde på ein gong, men for meg blei ikkje boka noko meir spennande av det. Slutten er bra, men det å måtte halde ut til da er kjipt. I tillegg er boka liksom ferdig når ho er på sitt beste. Rett nok byggjer det opp mot oppfølgjaren, De døde, men denne intensiteten skulle eg gjerne sett meir av tidlegare. Thomas Enger kan betre, for han har vunne uprisen før.  Eg merkte at eg begynte å telje sider for å sjå framgang berre fordi eg ikkje blei dratt ordentleg inn i historia.

Dette hende nok fordi vi ikkje blei godt nok kjent med karakterane. Eg fekk ikkje bygt opp nok medkjensle og håp for dei, og derfor brydde eg meg eigentleg ikkje så mykje om korleis det ville gå med dei. Eg hugsar ikkje ein gong namna deira.

Det er ekstra synd at det skortar på innlevinga sidan boka byr på fleire levande skildringar. Enger malar eit detaljert bilete som liknar på flyktningkrisa og frykta for konsekvensane av klimaendringar. Skildringane ga mykje liv og gneistar av poesi inn i forteljinga: «Snart brant det friskt. Lyden fra bålet, knekkingen og spakingen, ga selskap til de stille tankene våre.» Denne poetiske måten å skrive på kunne han brukt meir. Tenk om han kunne brukt slike talent til å skildre  personane! Kjenslene, tankane, personlegdomane.

Likevel vil eg få fram at boka tar for seg fine tema: konsekvensar av klimakrisa, kvinnediskriminering, flyktningkrisa, det å kjempe for meiningane sine; og samfunn kor det er paranoia, kamp om å overleve og mangel på tillit. Boka er derfor ganske original. Sjølv har eg i alle fall ikkje lese bøker som har tatt opp alle desse temaa, og særleg ikkje saman.

Eg likte særleg at Stella kjempa for meiningane sine i kontrast til dei vaksne som ikkje torde å gjere noko. Ungdomsengasjement er uhyre relevant for ungdommar no! Det kan vere ei styrke. Her engasjerte boka meg sjølv om også denne politiske aktiviteten kunne blitt skildra betre.

Enkebyen tar altså for seg viktige tema, men får berre terningkast 3 frå meg fordi ungdomar treng bøker som held betre på konsentrasjonen. Det er allereie vanskeleg nok å setje i gang med ei bok no som vi kan vere på mobilen.

Max Rustøy-Haglund, 15 år

 

Vi fortjener færre skrivefeil enn dette

Cover-bradyptForfatter: Elin Viktoria Unstad
Tittel: Brådypt
Forlag: Cappelen Damm 2019

En spenningsbok som ikke tåler å bli testet mot virkeligheten.

Brådypt er en psykologisk thriller som slipper deg inn i tankene og følelsene til hovedpersonen Vilja Kristoffersen (17). Hun og familien flyttet til øya Sjøvik for ikke så lenge siden, på grunn av morens jobb. Vilja trivdes fint fram til en forferdelig ulykke. Hun druknet og var død i 23 minutter før redningsmannskapet fikk liv i henne. Dette tallet følger henne i de neste månedene med depresjon, valiumpiller og svarte vegger. I starten av romanen blir hun plutselig kidnappet. Og så sluppet fri. Men alle tror hun bare hallusinerer fordi hun har posttraumatisk stresslidelse etter ulykken. Er Vilja faktisk i fare?

Spørsmålet jeg stilte meg selv gjennom hele boka var: seriøst? Tror noen virkelig på dette?  Det er urealistisk, ja helt absurd, at ingen tror henne da hun sier at hun er blitt kidnappet, eller at kidnapperen skal slippe henne fri dagen etterpå. Jeg synes helt ærlig at handlingen i Brådypt virker som et litt halvhjertet forsøk fra forfatterens side.

Likevel er det ikke vanskelig å se scenene for seg. Skildringene er gode nok til å skape tydelige bilder når man leser. Men dessverre skjer ikke handlingen i kronologisk rekkefølge, i stedet hopper vi fram og tilbake i tid. Selv om dette kanskje er nødvendig for spenningen, blir det litt rotete, og jeg klarer ikke å følge med.

Det hjelper heller ikke at det er mye skrivefeil. Jeg har tre eksempler fra de første 30 sidene: «Hva tror du at du liker du best …», «og forresten har jeg har flyttet …» og «det hun sier hører ut som …». Noen setninger er faktisk ikke til å forstå. Dette er ikke forfatterens feil. Forlaget har ikke investert i skikkelig korrekturlesing.  Vi ungdommer fortjener bedre. I dette tilfellet går det også ut over forfatteren. For med så mange skrivefeil synes jeg ikke Brådypt kunne vunnet Uprisen selv om boka hadde vært den beste jeg noen gang hadde lest.

Litt mer troverdig blir Brådypt av å ta opp dype temaer som angår mange ungdommer. Det er både givende og spennende å lese om hvordan Vilja sliter med blant annet depresjon og traumer. Særlig familieproblemene kan nok mange kjenne seg igjen i, som at foreldrene har hemmeligheter for barna, eller det å ikke være ærlige med hverandre generelt. Temaer som dette er det viktig at vi leser om, så vi lettere kan forstå de som sliter med liknende i virkeligheten.

Dessverre er ikke dype temaer nok til å skape en god bok. Utallige skrivefeil, en forvirrende oppbygning og lav troverdighet gjør det vanskelig å bli engasjert i hvordan det skal gå for Vilja. Brådypt er etter min mening ikke oppe og kjemper med de andre nominerte, og jeg gir boka terningkast 3.

Alva Skipper Løken, 14 år

 

Sanna havner i et hull som fikk meg til å gråte

Cover-dette-er-ikke-ossForfatter: Neda Alaei
Tittel: Dette er ikke oss
Forlag: Gyldendal 2019

Dette er ikke oss er en sånn roman det går an å leve seg helt inn i.

Dette er ikke oss er en veldig bra realistisk roman. Den er lettlest med få vanskelige ord og et veldig viktig tema. Boka handler om Sanna (14) og hennes liv etter at moren døde. Jeg har tenkt en del på boka etterpå fordi det gjør sterkt inntrykk å få vite hvordan livet kan bli etter å ha mistet en forelder. Noe av det viktigste er hvordan den dårlige mentale helsen til Sannas far okkuperer livet og tankene hennes.

Det er veldig lett og bli engasjert i boka fordi forfatteren Neda Alaei skriver på en måte som gjør hverdagen spennende. Det føltes som om jeg er ved siden av Sanna og opplever ting sammen med henne. Da hun ble sliten av å lage mat og passe på faren sin, følte jeg meg også sliten. Og jeg ble spent på om Yousef i klassen virkelig bryr seg eller om han flørter sånn med flere jenter.

Det er lett å kjenne seg igjen i språket fordi personene snakker som vi ungdommer gjør nå med forkortelser som «ass» og formulering som «yo!» og «halla». Bruken av sosiale medier er også en sånn ting som gjør at jeg kjenner meg bedre igjen. Handlingen er helt tydelig lagt til vår tid, og det gjør boka lettere å leve seg inn i.

Jeg mener bokas personer er veldig realistiske. Enhver person har sin egen unike personlighet og det lett å forestille seg hva de tenker selv om det er Sanna som forteller. Det går altså fint å identifisere seg med forskjellige personer i boka. Jeg forsto hvorfor de tar de beslutningene de tar selv om det ikke står direkte hvorfor de gjør som de gjør. Der en jente i klassen ødelegger for Sanna, skjønner jeg at hun er sjalu. Hele tida hadde jeg veldig mye medfølelse med Sanna. Hun er full av følelser, flere triste en glade, men det er en av grunnene til at boka er så bra.

Handlingen i Dette er ikke oss er en av de beste på lenge. Den er så godt bygget opp at den stadig kommer litt overaskende, men ikke sånn at jeg føler at jeg har hoppet over en side. Den er så spennende at jeg ikke kunne legge fra med boka. Jeg lurte på om noen ville hjelpe Sanna – Yousef eller læreren eller barnevernet. Hovedspørsmålet får heldigvis svar til slutt, for dette er ikke en sånn serieroman som ender på en stor cliffhanger.

Det som trekker Dette er ikke oss ned, er at jeg mener det blir snakket litt for mye om Sannas opplevelser på skolen. Jeg synes konflikten hun har med venninnen sin er en liten avsporing. Jeg hadde likt det bedre hvis boka hadde fokusert mer på hvordan det går hjemme med Sanna og faren.

Min refleksjon er at Sanna ikke har tid til å sørge over moren fordi hun er så bekymret for å miste faren sin også. Jeg ble veldig engasjert i livet hennes og vil gi Dette er ikke oss terningkast 5. Mest fordi jeg ikke har lest en like bra bok i hele mitt liv. Den fikk selv meg til å gråte. Jeg har veldig lyst til å lese boka igjen når jeg er litt eldre for å se om jeg kommer til å føle like sterkt med Sanna da.

Elina Solli, 14 år

 

Dikt som ungdom trenger å høre

Cover-skaugForfatter: Trygve Skaug
Tittel: Følg med nå
Forlag: Cappelen Damm 2019

Følg med nå tar på alvor sånne bekymringer mange ungdommer kan kjenne seg igjen i.

Da jeg først så omslaget på boka, tenkte jeg at dette kom til å bli en kjedelig bok. Den fanget ikke oppmerksomheten min og hvis jeg bare tilfeldig hadde sett den på biblioteket, ville jeg ikke lest den. Omslaget er viktig for førsteinntrykket. Det ble ikke noe bedre da første side garanterer at du kommer til å finne i hvert fall ett dikt i boka som er akkurat for deg. Jeg mener at de ikke burde love noe. Det skapte forhåpninger som gjør det lett å bli skuffet.

Men etter at jeg hadde brukt litt tid på den, er jeg glad jeg bestemte meg for å lese den. Følg med nå er tydelig rettet mot ungdommer og gir oss en del råd. Ikke sånn at jeg føler meg belært. Tvert imot er det fint at noen ber oss være snillere mot hverandre. Noen dikt er ganske lette å forstå, mens andre må du gå litt i dybden med.

Det handler ikke bare om temaer ungdommer kan relatere til, men om temaer som mange av oss tenker på hver dag. For eksempel: Hvor mye har en dårlig karakter egentlig å si? Er det egentlig noen vits i å gå rundt med et dårlig selvbilde? Noen dikt gir gode råd som er både lærerike og oppmuntrende, litt sånn «dette kan du klare». Jeg mener derfor denne boka kan være omsorgsfull. Til tider er den morsom. Noen av diktene gjorde meg virkelig berørt og trist, mens andre fikk meg til å le litt inni meg. Sånne dikt krever at du stopper opp litt og tenker på hvordan det du nettopp leste påvirket deg. Jeg kjente meg mindre alene av å lese om andre som bekymrer seg for de samme tingene som meg.

Noen dikt er skrevet på en måte som er vanskelig å forstå. Jeg mener at det gjør dem mer interessante, for da måtte jeg gå mer i dybden for å skjønne hva de egentlig handler om, hva som står mellom linjene. Jeg likte best de diktene som jeg kan fortsette å undre meg over lenge. Som dette på side 21:

det er sånne netter
jeg ligger våken
og lurer på hvorfor
det alltid er drømmere
som sovner sist

Ikke alle dikt passer for alle. Følg med nå er likevel en veldig bra bok som jeg anbefaler. Diktene er spesielt rettet mot ungdom, men noen litt eldre lesere vil nok kjenne seg igjen i flere av dem. En del av disse diktene mener jeg virkelig vi ungdommer trenger å høre i løpet av ungdomsårene. Jeg gir boka terningkast 5.

Ine Pronk Bekkevold, 14 år

 

«Minus 14» krever god innlevelsesevne

Cover-minusForfatter: Espen Dekko
Tittel: Minus 14
Forlag: Gyldendal 2019

Minus 14 handler om livet som mobbeoffer og bygger seg langsomt opp mot et sjokkerende oppgjør.

Tobias (14) er en gutt som blir utsatt for grov mobbing. Vi følger han gjennom boka, og ser hvordan relasjonene hans til andre utvikler seg. Med venner som Igor, Elias, Magnus og Dia blir hverdagen litt enklere, men uten dem kan det bli vanskelig. Det er utfordrende for Tobias å åpne seg for andre og si ifra om hvordan han har det, spesielt til moren. Faren og stefaren gjør heller ikke dagene spesielt mye bedre. Verden er håpløs – finnes det noen løsning for ham?

Minus 14 er en fortelling om mobbing, et alvorlig tema som det er viktig å snakke om. Forfatteren har et kraftig poeng i at vi må se dem som har det vanskelig og hjelpe dem. Tobias har vansker med å fortelle hva som foregår, noe som viser seg å gjøre situasjonen verre. Jeg kjenner at jeg blir rørt av hvor vanskelig han har det. Boken viser virkelig hvor tøft det er å være i en lignende situasjon som den Tobias befinner seg i.

Som tenåring selv synes jeg likevel at måten ungdommene oppfører seg på ikke alltid er helt troverdig. Det er ikke veldig realistisk at fjortenåringer blir venner en dag, og er kjærester få dager etter. Det var i hvert fall inntrykket jeg fikk av hvor fort det gikk mellom Tobias og Dia. Men uansett kan man lett føle seg som Tobias. Jeg kjenner igjen følelsen av å ikke vite hva som foregår, og at alt er imot deg.

Dessverre går boka treigt og det tar tid før det faktisk skjer noe. Spenningen topper seg først i de aller siste kapitlene, og det fører til at alt skjer så fort at det også her kan bli vanskelig å tro på.  Jeg tenker boka hadde blitt bedre hvis den skildret flere av tankene Tobias må ha hatt underveis. Høydepunktet på slutten kom litt som et sjokk for meg fordi leseren ikke får vite noe om hevntankene til Tobias før de spiller seg ut. Noen av de få antydningene vi får om hva som skjer inni ham, er på den elegante måten temperaturen ute gradvis kryper ned mot minus 14. Jeg liker at forfatteren har tatt det med, men skulle gjerne visst mer om de tunge tankene hans samtidig.

Slutten er åpen, så leseren må selv dikte hva som kommer til å skje videre.  Jeg vet at noen hater sånne slutter. Men slik blir Minus 14 en bok som enten ender godt eller dårlig. Vil bare optimister se slutten som bra fordi de tror det kommer til å ende godt? Jeg mener triste slutter er like bra som lykkelige fordi en mulig trist slutt på denne boka forteller hvor ille det kan gå hvis man ikke griper inn dersom man ser at noen blir mobbet. Triste slutter er lærerike, og jeg mener man funderer mer over fortellinger med trist slutt.

Minus 14 er ikke bare nok en ungdomsroman om mobbing. Forfatteren viser at det kan være vanskelig å være tenåring når livet forandrer seg hele tiden. På den måten er dette en god ungdomsbok. Selv om den går treigt og har for få skildringer av Tobias sine tanker, har den mye å tilby for den som selv klarer å forestille seg hva som foregår inni hodet hans. Jeg gir Minus 14 terningkast 4.

Sine Lundsholt Tilahun, 14 år

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.