Uprisnominasjonene: Den siste magiker og Svarte-Mathilda

Sigbjørn Mostue
Den siste magiker
289 sider
ISBN 978-82-02-30831-5
Cappelen Damm 2010

Tor Arve Røssland
Svarte-Mathilda
150 sider
ISBN 978-82-521-7566-0
Samlaget 2010

KLARE FOR LESERNES DOM

Uprisen vitner om preferansene til dagens norske ungdomslesere. To av de fem nominerte byr på intens, men overflatisk, spenning.

Uprisen kan i hvert fall ikke beskyldes for å deles ut av noen som mangler forståelse for hvem bøkene er ment for. Juryen som kårer årets beste ungdomsbok i regi av Foreningen !les, består av åtte 9. klasser spredt utover landet. Målsettinga er at klassene ikke bare skal stemme over de nominerte bøkene, men også ta seg tid til å diskutere dem. Dersom de ivrigste leserne lykkes med å overtale sine klassekamerater, blir denne prisen mer av en kvalitetspris enn en rein flertallspris. Det største problemet med å leve opp til slagordet «ungdommens egen bokpris», er at voksne til nå har nominert bøkene.

Derfor er det ekstra interessant at Foreningen !les har fått på plass en ordning som gjør det mulig for ungdom å nominere bøker sjøl. Via Uprisens eget nettsted har elever sendt inn anmeldelser på samtlige av årets 34 norske ungdomsromaner. Basert på disse smaksdommene, har tre utvalgte ungdommer nominert fem titler. Mens de voksnes nominasjoner i blant ble kritisert for å være smale og krevende, er det tankevekkende å se at ungdommene også nominerer bøker mange 9. klassinger vil måtte strekke seg etter. Alt som er galt med Georg av Hilde Hagerup er neppe en bok for flertallet, men anmeldelsene så langt tyder på at Malins dystre tilbakeblikk på en desperat ungdomsskoletid er en potensiell favorittbok for noen av de mest leseglade. Fittekvote av Aksel Hellstenius og Morten Skårdal er nok tenk mest for unge voksne heller enn for 14-åringer. Det kan hende enkelte av moralens voktere vil ha litt problemer med å godta at frisørlærlingen Victorias dramatiske møte med befalsutdanningen på Rena også inneholder nokså direkte sexskildringer.

Grafisk roman, fantasy og grøsser
Den grafiske romanen Med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav er den mest moderne i formen. Erfaringsmessig nytter det ikke å vinne Uprisen uten at boka appellerer til både gutter og jenter. Det skal bli spennende å se om de to lykkes med å fortelle om forelskelse på en måte gutter også kan interessere seg for, når rockestjerna Jim Winge her setter kjærligheten foran artistkarrieren.

Barnebokkritikk.no har ennå ikke anmeldt de to øvrige titlene, derfor følger det her. Både fantasyen Den siste magiker og grøsseren Svarte-Mathilda er bøker som trolig vil slå lettere an nedover enn oppover i årsklassene. De som tror sistnevnte stiller med handikap som eneste kandidat på nynorsk, må tro om igjen. Så langt er Uprisen vunnet av nynorskbøker tre av fire ganger – og det til tross for at de bare har utgjort 20 prosent av de nominerte og at kun 15 prosent har nynorsk som hovedmål i norsk grunnskole. Hvilke kvaliteter er det så nominasjonsjuryen har foretrukket?

Bestselgende fantasy
Sigbjørn Mostue har lagt handlinga til et av landets minst magiske steder, nærmere bestemt Kløfta, drøye tre mil nord for Oslo. Simen lever i en gjenkjennelig hverdag der han hører til de middelmådige – på skolen og blant jentene så vel som på fotballbanen. Dersom foreldrene hadde krangla litt mindre, ville dette fort kunne blitt et kjedelig utgangspunkt. Nå får han raskt lesernes sympati, gutten som ikke føler seg elska, og som via nokså tilforlatelige tilfeldigheter kommer i kontakt med en eksentriske gamling som utgir seg for å være verdens siste gjenlevende magiker. Simen ender som læregutt. Mens J.K. Rowling utstyrte Hermine Grang med en tidsvender i Harry Potter og Fangen fra Azkaban, lar også Mostue magikeren manipulere tida slik at Simens døgn får flere timer. I denne magiske tida får Simen oppfylt mang en lesers drøm om å lese seg smart i en fei.

Oppfinnsomt og overflatisk
Timeplanen er fylt med enkelte oppfinnsomme øvelser, omtrent som i Harry Potter, men i stor grad er det snakk om klassisk boklig lærdom som starter med den greske filosofen Diogenes (riktig nok bind null, det ukjente om magi). Mostue har faktisk lagt inn snev av et humørfylt dannelsesprosjekt. Blant de avdøde magikerne finner vi Pythagoras, Goethe, Newton – og Walt Disney. Men bortsett fra å kredittere denne gjengen for viktige bidrag til menneskeheten, får storhetene liten betydning for handlinga. Såpass overflatisk blir dette at når Mostue navngir den siste magikeren som Jabir Ibn Hayyan (født for drøyt 1200 år siden), den arabiske alkymisten kjent som kjemiens grunnlegger, er likevel magien hans basert mer på sang enn på kjemi. Men morsomt blir det, for eksempel der magikeren begrunner hvorfor han foretrekker flyvende tepper framfor sopelimer. Ikke bare falt han av en gang og brakk lårhalsen, det er heller «ingen som har sopelime i hjemmet lenger, og det tar seg ikke ut å fly på en støvsuger». Når han avfeier trollmansstaver som «oppskrytt og ubrukelige til det aller meste», aner jeg nok et hint til Harry Potter.

Enkelt og effektivt
Språklig strekker dette seg fra det temmelig klisjefylte: «Simen hadde tusen spørsmål på tunga, men klarte ikke få fram et eneste ett av dem. Han satt som forsteinet og lyttet til Gregers’ beretning.» På sitt beste makter derimot forfatteren å forankre magien i språket. En ugle leser høyt for Simen for at han raskere skal forstå de vanskelige bøkene i magikerens bibliotek, han får bokstavelig talt «ørene tutet fulle». Det språklige uttrykket blir umerkelig et slags bevis for at ugler har evnen til å fylle mennesker med lærdom. Hadde enda Mostue maktet mer av dette!

Spenninga er sikra ved at den siste magikeren er utryddingstrua. Som hans læregutt, befinner snart også Simen seg i livsfare. Forfatteren gjør noen haltende forsøk på å argumentere for at det er bedre å være læregutt i livsfare enn middelmådig skolegutt uten magiske evner: «…magiens muligheter virket grenseløse. Han kunne få alt han ønsket seg – kanskje til og med Margrete …» Her ligger det an til personlig modning. Magien er tenkt som en mulighet til å gi verden et puff «i riktig retning», mens Simen er mest opptatt av seg sjøl. Foreløpig skaper han mer trøbbel enn han løser, særlig når han forsøker å imponere denne jenta han er håpløst forelska i. Mostue sørger med andre ord for at leserne kan kjenne igjen sine egoistiske og middelmådige sider. Dette virker temmelig uforløst i denne omgang, siden engasjement for fellesskapet og kamp mot de onde åpenbart må vente til neste bind. Desto større blir nok fryden når Simen forhåpentlig hever seg mot heltehøyder utover i den varsla trilogien.

Grøsser og mysterie
Når Tor Arve Røssland beveger seg fra de morsomme bøkene om Pode og over i grøssersjangeren, har han tatt utgangspunkt i en urban legende om Bloody Mary, på norsk kjent som Svarte-Mathilda. Vandrehistorien fins i mange versjoner, men de fleste er enige om at hun er et spøkelse som kan komme og drepe deg dersom du kaller på henne på en spesiell måte, for eksempel som her: si navnet hennes sju ganger foran speilet i et mørkelagt baderom. Ingen ser derimot ut til å være enige om opprinnelsen til historien, og det må ha inspirert Røssland til å dikte sin versjon. Han plasserer Mathilda i ei lita vestlandsbygd på 1800-tallet, et barn som blir utsatt for grusom ondskap og derfor til slutt sjøl ender som ondskapsfull gjenganger.

Men Svarte-Mathilda begynner i vår tid, slik sikrer Røssland oss et gjenkjennelig utgangspunkt, akkurat som Mostue. Tenåringsjenta Marie blir funnet brutalt drept på badet og mordet blir aldri oppklart. 20 år seinere flytter Elisabeth (14) inn i leiligheten. Hun har nylig mista broren i en brann, foreldrene er separert og hun og mora må starte på nytt. Ikke bare får hun vår sympati, hun er såpass traumatisert at det er vanskelig å vite om hun hallusinerer eller faktisk blir trua av et gjenferd når hun ser blodflekker spre seg på badegulvet og opplever at døra låser seg bak henne. Snart får hun vite at Marie ble drept nettopp her.

Detektivgåte som motor
Elisabeth, en snartenkt klassekamerat og en nysgjerrig bibliotekar prøver å finne ut hva som hendte med Marie, og fortellinga drives fram av forsøket på å oppklare mysteriet. Det viser seg at jenta var i ferd med å nøste opp historien til Mathilda da hun ble drept. Detektivhistorien kan virke litt lettvinn, for eksempel når dagboka til Maria tilfeldigvis dukker opp inni ei av bibliotekets bygdebøker fra Vestlandet. Likevel er komposisjonen til Røssland finstemt. Hver nye bit føyer seg til de forrige i en forholdsvis troverdig indre logikk, med friske tidssprang til Mathildas uhyggelige oppvekst, og overraskelser av det hårreisende slaget inkludert klassiske skrekkeffekter som kalde hender og kloremerker i ansiktet.

Verre er det at Røssland etter mitt skjønn ikke helt lykkes i å fortelle historien fra Elisabeths synsvinkel. Språklig særerpreg og psykologisk kompleksitet er kanskje ikke det viktigste i en grøsser, men troverdighet er avgjørende. For eksempel koster det henne visstnok en del å fortelle de to andre om sine møter med spøkelset hjemme i leiligheten. Er nå det så lurt? «Elisabeth bestemte seg for å fortelje dei kva ho hadde opplevd. Ho visste det var ein sjanse å ta.» Så er det avgjort. «Det er no eller aldri, tenkte ho.» Effektivt fortalt, men så lettvint at hun framstår temmelig blodfattig. Litt rikere blir fortellinga riktig nok av at de ikke tror på henne. Men først og fremst oppfatter jeg nominasjonen til Uprisen som en viktig påminnelse om at mange av leserne denne boka er ment for, ikke krever det samme som meg for å grøsse. Når flere roser boka for å være vanskelig å legge fra seg, oppstår en meningsforskjell som nettopp bekrefter Uprisens berettigelse. Så gjenstår det å se hvem elevene i de åtte juryklassene til slutt sier seg enige med.

Uprisen deles ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai.