Ur-Pippi. Det opprinnelige manuskriptet

En verdensberømthet blir til Det er godt å se at også størrelser som Astrid Lindgren

En verdensberømthet blir til

Det er godt å se at også størrelser som Astrid Lindgren måtte begynne et sted. Denne utgivelsen er en gavepakke ikke bare til Pippi-fans, men også til alle som er interessert i skriveprosesser som sådan.

Tilfeldigheter kan føre til så mangt. Hvis ikke lille Karin hadde fått lungebetennelse, hadde hun kanskje aldri trengt underholdning fra sin mor ved sengekanten. Hvis ikke den lille jenten hadde mast om mer hver eneste kveld, hadde kanskje ikke Astrid utmattet sagt: ”Men hva skal jeg fortelle om nå?” Og da hadde kanskje aldri Karin fått dette merkelige innfallet: ”Fortell om Pippi Langstrømpe!” Mer skulle ikke til. En kommende verdensberømthet var født. Men hvis ikke Astrid senere hadde falt på isen og skadet benet sitt, hadde hun kanskje aldri fått tid til å skrive ned fortellingen om alle Pippis sprell til Karins fødselsdag. Og hvis ikke dette manuskriptet hadde blitt refusert fra det første forlaget hun sendte det inn til, hadde hun kanskje aldri omarbeidet det og strammet det kraftig opp. Og da er det slett ikke sikkert at Pippi hadde fått den gjennomslagskraften som hun har hatt gjennom alle år.

Pippi ble, til tross for sin tilfeldige fødsel, svært gjennomarbeidet da hun endelig kom mellom to permer. Dette gjør denne utgivelsen svært interessant, for den viser deler av tilblivelsesprosessen vi vanligvis aldri får tilgang på, eller, som Karin Nyman sier i forordet: Hvordan ferden begynte.

Rufsete i kanten
Det er liten tvil om at Pippi hadde godt av å bli litt mindre rufsete i kantene før hun kom ut i bokform. Lindgren gjorde noen helt avgjørende grep som etter min mening gjorde henne betydelig mer levedyktig enn hun var opprinnelig, selv om noe også gikk tapt på veien. For de som kjenner Pippi svært godt, er disse grepene svært tydelige når man leser Ur-Pippi. For andre kan det være like greit å lese Ulla Lundqvists kommentarer som blir nesten vel så viktige i denne utgivelsen.

Lundqvist påpeker tre hovedendringer: Pippis karaktertrekk er betydelig mildnet, det absurde er tonet ned, og nonsensversene er fjernet.

At Pippi er blitt litt mindre uforskammet, viser mer omsorg for Tommy og Annika, og har fått en antydning av sårbarhet, er en stor forbedring av karakteren. Selv om hun fortsatt sparker godt fra seg, er det mest i det verbale. Pippis ordkløveri er dessuten blitt betydelig mer elegant. I Pippi Langstrømpe både gråter hun og angrer på det hun har gjort, i hvert fall innimellom. Eller gjør hun egentlig det? Som jeg nevner i anmeldelsen min av Pippi Langstrømpe, så ligger det en dobbelthet i Pippis karakter. Man kan aldri være helt sikker på om hun spiller skuespill eller om det er ekte følelser vi ser. Denne dobbeltheten er enda tydeligere etter endringene i karakteren. Hun har rett og slett blitt mer interessant i tillegg til å være morsommere og mer likandes.

Pippi er også mer forankret i verden gjennom større vekt på bakgrunnshistorien med pappa Efraim som er konge på sydhavsøy og mamma som er engel i himmelen. Det er ikke bare Pippi som er blitt litt mindre bardus: I Ur-Pippi slår de voksne barna, mens i den endelige versjonen, truer de bare med det. Ved å legge mindre vekt på fysisk avstraffelse, som var helt vanlig på 40-tallet, gjør Lindgren bøkene evig aktuelle. I dag er det utenkelig at en voksen mann ville gitt en ørefik til en liten jente midt på åpen gate, slik herr Fredriksson gjør med Ur-Pippi. Det skeive maktforholdet mellom barn og voksne blir fortsatt tematisert i Pippi Langstrømpe, men ikke volden, og dermed kan barn kjenne seg igjen også i dag.

Ur-Pippi er absurd, og hun lever i sin egen lille absurde verden. Pippi Langstrømpe er fortsatt absurd, men i litt mer nedtonet versjon. Muligens har Lindgren vært litt for ivrig da hun strøk en rekke partier. Lundqvist nevner Pippis fødselsdagstale til seg selv som et eksempel på absurde elementer som er blitt borte. Denne talen er ikke bare en studie i nonsens og fri assosiasjon; den er også fryktelig morsom. Lindgren har aldri forklart hvorfor hun tok denne talen ut, men jeg synes også den kunne fått være med fortsatt.

Alle nonsensversene som stadig vekk dukker opp i Ur-Pippi, finner vi nesten ikke igjen i Pippi Langstrømpe. Selv om mange av dem fungerer som en harselering med datidens skillingsviser og vers, er de også så morsomme i seg selv at jeg er sikker på at barna ville le av dem. Noen er relativt brutale:

Konstabler satt på taket

 

Konstabler ramla ned

 

Konstabler mista livet

 

Konstabler det var det

 

Andre mer av den hyggelige sorten:

Sov, sov, gullebarn,

 

Det sitter en abbor i gården

 

Sikkert kommer nok hauken og tar’n,

 

Så ikke gamlemor får den.

 

Sov, lille vennen, for ølet er slutt,

 

Men utav snus fins det ennå en snutt

 

Til gamle hygg’lige morfar.

 

Jeg skulle ønske disse versene hadde fått lov til å stå.

Kommentarer
35 sider av Ur-Pippi er viet Lundqvists kommentarer. Som doktor med avhandling om Pippi er hun en av dem som kjenner figuren aller best. Det er hun som har innført begrepet Ur-Pippi, og som refererer til Goethes Ur-Faust som også gikk igjennom en rekke revideringer før det endelige resultatet var klart. Enkelte kritikere mener Ur-Faust var mye friskere enn de to andre versjonene, og Lundqvist synes det samme om Pippi, selv om hun også mener at boken ble betydelig bedre i sin endelige form. Uansett gir hun en god og oversiktelig gjennomgang av det hun synes er de viktigste endringene. Enkelte steder går hun dypt inn i materien og tar for seg endringer helt ned på setningsnivå, og det er mulig dette blir mest for spesielt interesserte.

Lundqvist kjente Lindgren personlig, og har fått tilgang på noen av originalbrevene og en av konsulentuttalelsene. Allerede her aner vi Lindgrens glimt i øyet under den høflige, nesten overdrevent ydmyke tonen i brevene hun sendte til forlaget. Her kommer det også frem at ikke alle konsulenter var udelt negative til manuskriptet.

Forfatter i startgropen

Agnes-Margrethe Bjorvand har oversatt Ur-Pippi fra svensk, og hun gjør noen grep som tydeliggjør at dette er et manus, ikke en vanlig barnebok. Noe av teksten er uoversettelig, og det har hun løst ved hjelp av kommentarer i fotnoter. Dessuten har hun markert de stedene der Lindgren selv har gjort endringer i manuskriptet underveis.

Selv om Pippi Langstrømpe ikke var den første boken Lindgren ga ut, så var det den som gjorde henne berømt, ikke minst på grunn av debatten som raste i etterkant. Den representerte noe nytt innefor barnelitteraturen og forandret synet på hvordan barnelitteratur kunne skrives. Pippi Langstrømpe er blitt et forbilde, en klassiker og en naturlig del av den barnelitterære kanon. I skrivende stund har det kommet uttalelser fra litteraturfolk til pressen om at all litteratur eldre enn fem år bør kasseres, og at Lindgrens tematikk er utdatert. Forhåpentligvis er dette sagt mest som en lite gjennomtenkt provokasjon, men jeg vet at jeg har god støtte fra mange når jeg sier at tematikken både i Pippi Langstrømpe og i flere andre Lindgren-bøker aldri noen gang vil bli utdatert. Hun skrev om universelle temaer, og kan derfor fortsatt leses av både barn og voksne i alle aldre over hele verden. Nettopp av den grunn er denne utgivelsen viktig; den viser en bit av den veien Astrid Lindgren gikk for å bli vår alles Astrid i dag.