Tittel: Uskyldig dømt
Tekst: Guri Børrehaug Hagen
Forlag: Damm
Årstall: 2004
Antall sider: 190

Uskyldig dømt

Spenning bak norske nyheter

Guri B. Hagen går bak avisenes nyheter, og i norsk hverdagskriminalitet finner hun gode og tidsriktige utfordringer for sine unge krimhelter. Uskyldig dømt er tredje bok i serien om Veitvetspanerne, og til tider er det faktisk mer spennende på Grorud senter enn på en viss trollmannsskole. Likevel mangler noe av den magien som kreves av en avhengighetsskapende seriebok. 

Søsknene Mia og Tom, samt bestevennen Faruk, går på samme ungdomsskole, og deler en drøm om å bli virkelige spanere en gang i fremtiden. I bok tre rømmer kameraten Chris fra barnevernet. Chris mener at noen har plantet et bevis mot ham, og at han er uskyldig dømt for et ran på en bensinstasjon. Dessuten har han trøbbel på hjemmebane, siden moren har fått en sleip kjæreste. Veitvetspanerne har tidligere etterforsket et tragisk narkodrap og en barnekidnapping. I Uskyldig dømt oppklarer de et ran med unge aktører, hjelper en kamerat unna «en søtladen fosterfamilie i Enebakk», og får samtidig stoppet en sleip lykkejeger som prøver seg på en enslig mor. Forbrytelsene er lurvete, og ikke minst troverdige – siden vi gjenkjenner stoffet fra avisene. 

Detektiver uten telefonkatalog
Og det er her forfatteren ser sin misjon. Veitvetspanerne gjør seg fortjent til en plass i barnebokhylla ved å vise den nære sammenhengen mellom kriminalitet og sosial nød. Noe idyllisering er det nok, men stort sett tror vi på det miljøet som blir skildret. Og det er ikke bare barna som har noe å lære. Uskyldig dømtgir saklig informasjon om straffedilemmaet for kriminelle mindreårige, lokalpolitiets hverdag og besøkstjenesten i fengselet – for å nevne noen emner. Til tider kan denne nyttige læreboka også konkurrere med spenningsboka, men uten at det egentlig sjenerer. Mer problematisk er det at bøkene mangler noe krimferdighet. Her, som i andre barnekrimbøker, er det flere tilfeldigheter som bidrar til oppklaring, og voksenkrimmen bør vel ikke være alene om å stille slike sjangerkrav? Det er heller ikke en spenningsbok verdig at detektivene ringer på i feil blokk, sliter med å finne et telefonnummer via SMS, eller må planlegge en tur med rutebuss i Oslo. Denne type uthalinger bidrar ikke til spenning, og fortjener en hard saks. Vi regner det faktisk som en selvfølge at disse gløgge ungdommene behersker telefonkatalogen, rutetabellen og Oslo-kartet. Etter tre bøker er det også på sin plass å diskutere om serien som helhet har en holdbar mytologi. 

Nødvendig omstart? 
Guri B. Hagen har tidligere skrevet tre bøker om Tvillingspanerne, før hun skiftet forlag og lanserte Veitvetspanerne. Sett fra utsiden virker denne omstarten helt unødvendig. Med enkle grep kunne tvillingspanerne fått to nye husvenner, en ung pakistaner og en politimann. Større forskjell er det ikke mellom tvillingene Ida og Ola og søskenparet Mia og Tom som utgjør kjernen i Veitvetspanerne. Sammenlikningen er interessant fordi de to seriene har ganske like krimplott, men likevel består den nye serien av dobbelt så tykke bøker. Det nye formatet åpner for mer lærestoff, og som nevnt betrakter denne anmelderen det som positivt at forfatteren tar på seg en oppgave hvor sikkert både foreldre og lærere kommer til kort. Den nære kontakten med virkeligheten har imidlertid også en skyggeside som ikke berører sosiale forhold, men som hemmer selve fortellingen. Mens syndikatforfattere (les: Nancy Drew og Hardy-guttene) tar det som en selvfølge at barn kan grøsse og utforske sammen med tenåringer, insisterer tydeligvis mer ”seriøse” barnekrimforfattere på at detektivene skal være nærmere lesernes alder. Mens Bjørn Sortland (Julie & Jonas-bøkene, Kunstdetektivene) bare lar det mystiske skje, er Guri B. Hagen samvittighetsfull i sitt realistiske prosjekt, og påfører seg dermed en ganske solid tvangstrøye. Selv om skurkene er skumle nok, er det ikke særlig spennende å lese Veitvetspanernes kamp på hjemmebane – mot sine foreldre. Den siste boken i serien er på nesten 190 sider, og altfor mange sider dreier seg om hvordan barna lyver og spiller syke for å få lov til å spane. Her kunne forfatteren sikkert sluppet seg mer løs, for helt realistisk blir det uansett ikke. I den siste boken har hun riktignok latt karakterene bli 13 og 14 år, men uten at de er særlig annerledes enn da de var 11. Da som nå veksler de mellom naive «Hæh?» og voksne kunnskaper om det meste. Slike innslag av voksenhet plager neppe unge lesere, men bekymrer en voksen anmelder som håper at alt det viktige stoffet i Veitvetspanerne virkelig kan nå fram – og da er hopp og sprett i alder et varsel om at karaktertegningen svikter. 

Besatt av politidrømmen
Hvem er Mia, Tom og Faruk – og hvorfor er de så besatt av politidrømmen? Hvilke mål, hindringer og farer tvinger dem til handling, og bruker heltene karaktertypiske verktøy? Med andre ord, har dette serieuniverset en eksklusiv mytologi? I første bok fikk vi vite at Veitvetspanerne allerede hadde løst et case – før serien startet. Så vil de vel gjerne gjenoppleve disse lykksalige ”fifteen minutes of fame” – eller er det politivennen Ole de vil imponere? Forfatteren løser dette motivasjonsspørsmålet fra bok til bok. Det er da også troverdig at barna, nettopp i en by av høye blokker, kan få personlig kjennskap til både rustne og fortvilte skjebner. Mindre imponert blir vi av heltenes verktøykasse. Faruk er riktignok en røver på data, men med unntak av den første boken får han ikke nevneverdig bruk for denne kunnskapen. Om Mia får vi høre at hun besitter kvinnelig intuisjon, som vel ikke får helt avgjørende betydning for handlingen – og at hun er flink til å lyve. Broren Tom er kanskje noe modigere enn de andre, og er dermed flinkest til å snike seg inn hos fremmede. I siste fase, når spaningen er over, kan de ringe sitt hemmelige våpen, politimannen Ole, som forestår arrestasjonen. En viss konsekvens er det også når det gjelder truslene. Veitvetspanerne må i alle tre bøkene aksjonere fordi politi og sosialvesen har begrensete ressurser, og fyller dermed et behov for rettferdighet som vi alle kan føle på – når vi leser avisene. Dessverre har også de unge Veitvetspanerne en sosial side, og det er her bøkene svikter mest. Mia, Tom og Faruk er lyttende, belærende, redde og modige – i helt tilfeldig orden, og opptrer egentlig som tre parallellfigurer. Når hver karakter er tegnet så utydelig, kan vi heller ikke engasjere oss i korte innslag av forelskelse. Hvis Veitvetspanerne har flere case på trappene, så bør de holde seg til spaningen, skaffe seg en god, gammeldags telefonkatalog, dele oppgavene mer konsekvent seg i mellom, og ganske enkelt skulke skole og fotballtrening uten for lange bortforklaringer. I så fall møter vi dem gjerne igjen. 

Nye sjekkereplikker
Guri B. Hagen har for øvrig et suverent språk for denne sjangeren. Når den uskyldige raneren takker Mia, overleverer han sin blomst uten slitne sjekkereplikker: ”Det er en oktoberrose, en surviver som deg.” Innslagene av dialog er ikke alltid finstemt i forhold til utviklingen i selve krimplottet, men rent språklig er replikkene en fryd, og har nettopp de oppfinnsomme omskrivningene som vi kjenner hos aldersgruppen. Forfatteren har heller ikke falt for fristelsen til å farge skildringene med miljø- eller sjangerspråk, men redegjør lett og klart, og sparer bildebruken til avgjørende betydning. Det er derfor mye å lære i disse bøkene, både om språk og samfunnsfag – men bøkene trenger en strammere regi for å nå utover de ivrigste lesehestene.



Skrevet av:
Kommentarer