Ute av tiden

«Det var en gang». Iblant tenker jeg at alle bøkene til Bjørn Ousland burde begynne på denne måten. Det er selvsagt litt urettferdig med tanke på hvor mange ulike sjangere Ousland opererer i, men det er ikke til å komme unna at eventyr har spilt en stor rolle i bøkene hans.

Den lysende kronen er andre bok i en serie frittstående fortellinger laget over eventyrlesten. Serien startet med Det mørke hjertet i 2021, og har til felles at historiene blir fortalt av en ulv og en kråke. I Den lysende kronen er tilhøreren en gutt som har ropt «ulv, ulv!» én gang for mye. Om historien som ulven og kråka forteller har noen anvendbar moral i hans tilfelle er uklart både for gutten og leseren. «Lært og lært. Det var i hvert fall en god historie», som kråka sier på slutten av boken.

Folkeeventyr pluss

Bjørn Ousland lener seg tungt på folkeeventyrene her, både i form og innhold. Men han gjør også noen egne grep som gjør formen litt mer komplisert – på godt og vondt.

Den lysende kronen forteller om en bonde som finner en krone voktet av et monster inne i et fjell. Han stjeler med seg kronen, og gir den til den nyfødte datteren sin. Hun vokser opp til å bli god og snill som dagen er lang – som det gjerne heter i eventyrene – men hun blir kranglete og vond å ha med å gjøre om hun tar kronen av. Foreldrene dør, jenten blir adoptert av den barnløse kongen og dronningen, og på attenårsdagen blir jenten – som nå er en prinsesse – bortført av et troll. Og her, omtrent halvveis i historien, introduserer Ousland Per, Pål og Espen Askeladd som skal prøve å befri prinsessen. Det er mye som skjer.

Både Den lysende kronen og Det mørke hjertet spinner videre på fortellingene etter at de involverte tradisjonelt skal leve lykkelige alle sine dager. Det er et fint grep som bidrar til å grumse til eventyrenes sedvanlige svart/hvite moral. For er det egentlig naturlig å være god og snill som dagen – hver eneste dag? Fortellerrammen bidrar også til litt mer dynamikk underveis, og både ulven og kråka opptrer som hjelpere i historien de forteller.

Fortellingen er lagt i et hybridformat som kler den godt. Den har hverken tegneseriens ruter og snakkebobler eller billedbokens mange helsider med tilhørende tekstblokker. I stedet ligger scenene og situasjonene inne i hverandre på sidene – ofte delt opp i to eller tre deler – mens teksten er lagt i både direkte tale og fortellerstemme.

Den stødige tegneren

Ok, nå som alt det er sagt, skal jeg ta opp problemet mitt med Bjørn Ousland. Og det er ikke helt ukomplisert, for på papiret er mannen en kulturskatt.

På 1980-tallet var han en del av den harde kjernen i Pyton, humorbladet som fostret en generasjon norske tegneserieskapere med Frode Øverli i spissen. Ousland lagde også tegneserier for barn den gangen få andre så noen grunn til å gjøre det – det er over tjue år siden trilogien hans basert på Asbjørnsen og Moes eventyr først så dagens lys. Han har også illustrert et trettitalls skolebøker, laget en billedbokserie om polfarere, og stått bak flere barnebokserier – blant annet en rekke bøker om hunden Bisk.

Men Ousland er også en forfatter som aldri overrasker. Du kan gjenkjenne bøkene hans i bokhandelen det øyeblikket du kommer inn døren. Streken kan variere, men aldri mye. Temaene veksler, men aldri radikalt. Selv når han leker med hva barnebøker kan tillate seg i Småbarnsuppe (2015) er det noe ouslandsk og kjernesunt over det hele. (Det er forresten ikke helt rett å si at Ousland aldri overrasker – i et intervju i tegneserietidsskriftet Empirix viser han frem en illustrasjon han gjorde for det britiske sci-fi-magasinet Heavy Metal i 1984 – noe som går på akkord med alt jeg har sett fra ham siden.)

Fordommene mine, basert på lite annet enn sneversyn og anekdotiske bevis, er at Bjørn Ousland lager Den kulturelle skolesekken-bøker, innkjøpsordningen-på-bibliotekene-bøker, det platonske idealet av bøker man gir i gave fordi de har en aura av oppbyggelig litteratur, men som blir liggende ulest under en haug av ny norsk fantasy.

Fra en annen tid

Det er unektelig noe med bøkene til Ousland som føles ute av tiden. Eller kanskje som noe fra en annen tid. Med sitt gammeldagse håndverk og tradisjonelle verdier sitter Den lysende kronen litt ukomfortabelt ved siden av den nye norske suksesslitteraturen for unge lesere, preget som den er av metagrep, frekke undertoner og lhbtq+-vennlige figurer.

Og det er kanskje det som gjør følelsene mine her så kompliserte. For jeg tar meg i å bli litt imponert over dette nye Kråka og ulven-prosjektet til Ousland, tross alt. Bøkene går på tvers av alt som er i tiden, og holder levende en del av kulturarven som ikke nødvendigvis er det folk vil ha akkurat nå. De er helt åpenbart godt håndverk, og såpass kompliserte at de inviterer til gjentatte lesninger.

Det er med blandede følelser jeg innser at det ikke eksisterer noen åpenbare kandidater til å overta denne stafettpinnen når Ousland pensjonerer seg for å leve lykkelig alle sine dager.