Utfor

BRAGENOMINERT DEBUTANT

En ung forfatters svært godt skrevne debutroman, som riktignok også er en grunnleggende tradisjonell ungdomsroman, er med i konkurransen om årets Bragepris.

Utfor forteller om Lea som er nyinnflyttet i et nabolag preget av sin forhistorie, hvor det er utfordrende for nykommeren å finne sin plass. Det handler om Leas første tid på den lille øya i havgapet, fra hun flytter dit sammen med mor og far for å unnslippe mobberne i byen, og til hun når fram til både erkjennelse om øyas hemmelighet og selverkjennelse.

Genretypisk historie
Hvem har ikke allerede lest en eller flere barne- eller ungdomsbøker som beretter en tilsvarende historie? Når heller ikke denne realistiske romanens plot, det vil si sammenskjedingen av historiens episoder og hendelser, er grensesprengende original, men slik at kronologien bestemmer rekkefølgen i en handlingsstyrt dramaturgi, kan det være grunn til å spørre: Har ikke den unge debutanten Sunniva Relling Berg – hun er født i 1988 – funnet opp sykkelen på nytt? Hvorfor denne Bragenominasjonen?

”Sykkel” eller ikke, svaret på spørsmålet er enkelt: Denne debutromanen er godt skrevet, og den er tenkt ut med en forståelse for hvordan litteratur skal skrus sammen. Ja, for handler ikke litteraturen om å utforske livet gjennom avvikene fra gjennomsnittslivets grunnform?

Avvikende miljø
Utfors miljø og persongalleri er grunnleggende avvikende: Lea, en asosial noe monoman realfagsnerd – romanens jeg-forteller. Mads, en skjeløyd, maktglad, skoleflink forfører. Mia, et stammende, håndarbeidsflinkt sosialt utskudd. Jonas, en utstøtt som aksepterer sitt sosiale eksil. Dessuten forekommer det en humørsyk bestemor og utstøtt forfatter med pinlig orden i bokhylla. På den værharde øya med sparsom kommunikasjon med A4-livet på fastlandet tvinges disse få hovedpersonene med nødvendighet sammen og utgjør et fellesskap som skiller seg ut og må samhandle til tross for dype konflikter. De er tydelig individualiserte, med passe skjeve og ekstreme egenskaper. Som grunntyper er de kanskje ikke overvettes originale, men de er utformet slik at relasjonene dem imellom blir urovekkende, til dels brutale, og i hvert fall uforutsigelige. Siden det er i deres samhandlinger eller mangel på sådanne de dramatiske begivenhetene som utgjør øyas hemmelighet primært gir seg til kjenne, lykkes romanen i å fange interessen og holde den fast. Dette er en roman som ikke viser kortene sine før på de siste sidene, og da på en måte som sender spørsmål tilbake til den selv.

Godt skrevet
Det at Sunniva Relling Berg ”skriver godt” betyr at hun har en følbar musikalitet i språket sitt. Komposisjonen er energisk og ukunstlet. Fra den første setningen legger hun ut romanens elementer med klarhet: ”Det var som om heile havet landa på frontruta”. Elementene, det være seg språklige vendinger eller handlingselementer, gjentas og varieres fortellingen gjennom og danner mønstre av relasjoner og kontraster. Her sitter personene i stadig nye konstellasjoner på båten eller bussen, de er involvert i en rekke episoder som involverer væte og hav, aking og sykling, fall og stup, stilskriving og forfatteri.

Jonas, den utstøtte, som tilsynelatende fullt ut aksepterer sin status som utstøtt blant øyas ungdommer, sier et sted at han ”har havet på innsiden av brystet”, en slående formulering. Lea, som på en av romanens første sider introduserer fall- eller stupmotivet ved å bli kastet av sykkelen og ned i grøfta, stuper eller hopper mange sider senere i det iskalde vannet og tenker:

Det var ikkje så mykkje eit hopp som ei balensefordeling som gjekk skeis. Det same suget i magen som eg hadde fått då eg fall av sykkelen. Mads si stemme forvridd idet sekunda blir eviglange. Sekund då himmelen er skarpare blå enn nokon gong, snøen kvit så det skjer i auga, og lufta uendeleg hard og umogleg å puste i. Eg slo skuldra i vatnet, sokk under. Det sprengde i hovudet. Pusten blei dratt ut av meg. […] Mads sto på brygga, berre ti meter frå meg, ved sida av kjelkane til Jonas og meg. Da eg møtte blikket hans, snudde han seg og gjekk inn mot land. Eg klatra opp på vegen. Huda mi var heilt nomen, som om eg var innkapsla i ein trong trikot. Eg labba opp bakkane, raskare og raskare for å ikke fryse fast. Jonas hadde sagt at han hadde havet på innsida av brystet. Slik kjendest det ut: Eit stort, kalt og vått mørke som skvulpa frå side til side innafor ribbeina og gjorde det vanskeleg å puste. (s. 174–75)

Her siteres ikke bare Jonas’ slående formulering , de fleste andre elementer i passasjen siterer romanen selv: blåfargen, den hvite snøen, kroppens pust og slagene den mottar, hodepinen, blikket, vegen som det klatres opp på, kulda og væten. (En rød strek: Skulle det ikke ha stått ”for ikke å fryse fast” her?)

Svært lovende
Slik presses romanens elementer sammen, på samme måte som romanens personer, og rekkevidden av elementenes betydning utvides. Det mest interessante i denne romanen blir ikke Leas forhold til vennen Jonas og Mads, som hun både tiltrekkes mot, skremmes og frastøtes av, men vanskeligere spørsmål om skyld og tilgivelse, styrke og svakhet. Når denne unge forfatteren også klarer å skrive inn spørsmål om sannhet eller troverdighet i forhold til om det fortalte handler om det opplevde eller det oppdiktede og om virkningen av fiksjonen på de personene som den er modellert på, er det grunn til å vente seg mer god litteratur fra Sunniva Relling Berg i fremtiden.

Men hvem vinner?
Velfortjent ros til tross, om dette er årets Bragevinner, skal jeg ikke ha sagt noe om. Ved siden av Utfor er de nominerte: Inga Sætre Fallteknikk, Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer Gjøken og Sverre Knudsen Aarons maskin. Dette er svært ulike bøker og verdige kandidater til en pris. Noen andre enn meg må foreta et vanskelig valg.