Tittel: Surrender
Forfatter: Sonya Hartnett
Forlag: Penguin
Årstall: 2005
Antall sider: 252

Utspekulert og slagkraftig

Forhåpentlig fører Astrid Lindgren Memorial Award til at flere av Sonya Hartnetts bøker blir å finne på norsk. I Surrender server hun psykologisk spenning for både ungdom og voksne.

12. mars 2008 ble prisvinneren utropt på direkten i det svenske Ekots nyhetssending: Sonya Hartnett. Bedre markedsføring kan knapt en forfatter få. Målet med Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA-prisen) er å stimulere lesegleden og høyne statusen til barne- og ungdomslitteraturen. Prissummen på fem millioner svenske kroner gjør den til verdens største på sitt felt. Men i Norge har denne oppmerksomheten så langt hatt liten effekt. Svært få av ALMA-prisvinnernes bøker er oversatt til norsk etter æresbeviset. For brasilianske Lygia Bojunga eller japanske Ryôji Arais del, vinnere i henholdsvis 2004 og 2005, er tallet null. Australske Hartnett er litt lettere tilgjengelig siden hun skriver på engelsk. Det tok ikke mange timer etter kunngjøringa før flere nettbokhandlere meldte at de var midlertidig utsolgt. Blant ungdomsromanene forlagsredaktører verden over nå forhåpentlig lar seg friste til å oversette, er Surrender fra 2005.

Et fortvila barn

20 år gamle Anwell ligger dødssyk og hoster blod i noe han mener er barndomshjemmet sitt. Han trenger pleie døgnet rundt. Mens han venter på døden, tenker han tilbake. Som sju-åring gjorde han noe dumt han angrer voldsomt. Som ti-åring forsøker han å reparere skaden ved å inngå en pakt med Finnigan, en jevngammel gutt av det halvville slaget. Anwell skal gjøre bare gode ting, mens Finnigan tar på seg all ondskap. Heretter skal alle guttestreker og all opposisjon mot foreldre, lærer og andre autoriteter overlates til Finnigan. Sjøl tar Anwell navn etter engelen Gabriel. Finnigan blir framstilt som en omstreifer langt utafor voksenverdenens kontroll. Han blir den som hevner urett og ydmykelser folk i nabolaget og på skolen påfører outsideren Anwell. Pakta får en ny vri når Gabriel ikke lenger vil være det moralske opphavet til hevnaksjonene. Ondskapen skal også kunne ramme de som ikke fortjener den.

Ondskapens gleder

Hvem har ansvaret og hvem har skylda for handlingene våre? Slike spørsmål gnurer under overflata. Boka er en psykologisk spenningsroman der sammenhengene fra fortida avdekkes gradvis og byr på stadig nye overraskelser. Finnigan og Gabriel forteller i annethvert kapittel. Mens Gabriel forteller fra fortida og sitt siste døgn på sjukeleiet, følger vi den inkarnerte ondskapen, brannstifteren, på nåtidsplanet. Han føler seg som landsbyens hersker.

Små glimt av usannsynligheter gir hint om at Finnigan kanskje ikke er like virkelig som fortellerstemmen hans skal ha det til. Kan han være Anwells fantasivenn, eller har vi å gjøre med en spalta personlighet? Uansett strever Gabriel med å kvitte seg med sin onde venn. For meg blir dette en påminnelse om at ingen kan flykte fra sin evne til ondskap. Der siste kapittel kaster nytt lys over hele fortellinga, vil en psykiater kanskje ha glede av å diagnostisere fortelleren – jeg gjetter på dissosiativ lidelse.

 Bak fasaden

Uansett tolkning er det Anwells vanskelige oppvekst dette handler om. Igjen gir Hartnett oss et foreldrepar av den tilkortkomne, kontrollerende sorten. I hennes litt tilbaketrukne kjernefamilier skjuler fasadene store svik. Foreldrene gir barna begrensa muligheter. Hartnett viser hvor få valg Anwell har under sine tøffe livsvilkår – før han til slutt blir innhenta av et mektig løft som sannsynligvis er døden. Mot undergang går det også i Hundene sover (1997), den eneste boka av Hartnett som fins på norsk. Men nøyaktig hva faren der gjør når han oppdager at en av sønnene har et seksuelt forhold til sin storesøster, skal jeg ikke røpe her.

Handlinga i Surrender er også lagt til en typisk australsk landsbygd, trolig på 60-tallet, med solsvidde åkere, kenguruer og dagligvarehandel over disk. Gjennom dette lokale særpreget konkretiseres det allmennmenneskelige. Anwells følelse av å være sårbar og grunnleggende ensom kan de fleste kjenne igjen – sjøl om ikke alle leserne vil innrømme det. Til Dagens Nyheter sier Hartnett:

- Mina böcker är inte till för alla. Mina läsare vill nog ha dem för sig själva, de är inte sådana där utåtriktade personer som tar kontakt med författaren. (DN 3.12.2008)

Språklig finesse

Noen karakteriserer bøkene hennes som tette og mørke kammerspill. Men det er ikke snakk om å øse av seg gruff. Det er som om Hartnett har smakt på hvert ord før de er funnet boksidene verdige: ”Sola er som en mynt som har vært begravd i årevis.” Dysterheten dras fram i lyset ved hjelp av det klare og nyskapende språket. ”En godt utført jobb, som et kyss.” Hun evner å fange noen av livets sannheter, for eksempel denne om Anwells hund Surrender: ”Surrender var alltid mer fri enn meg. Ingen av oss eide livene våre, men Surrenders frihet lå i å ikke vite det.”

Det er ikke håp Sonya Hartnett skriver om, men hvordan mennesker lar sin smerte og avmakt ramme andre. Ved å vise innsikt i dystre sammenhenger, gir hun mening til livets mørke sider. Da ALMA-prisjuryen mente turen var kommet til en ungdomsbokforfatter, fant de en overraskende, men verdig vinner. Ifølge statuttene er det eneste som nå gjenstår, å gi prisen til en muntlig forteller.

(Denne anmeldelsen er basert på den amerikanske utgaven fra Candlewick Press 2007)



Skrevet av:

,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.