Våkent laget

Pling vaken er Irene Ahnélls debut som forfatter, og med illustratør Elisabeth Moseng på laget har resultatet blitt en akrobatisk og gøyal bildebok om leggetid og skapmonstre.

Vi har vel alle opplevd det – du har lagt deg godt til rette i senga og venter på at søvnen skal ta deg. Men så ligger du der, og det er umulig å falle i søvn. Du er pling våken! I denne boka er det kveld og Klara har lagt seg. Men hun får bare ikke sove. Det hjelper ikke å telle sauer en gang! Ikke vil hun sove heller, kanskje. Klara forsøker seg på de vanlige knepene – finner ikke bamsen, ber mamma om en sang til, et glass vann til, en tur på do. Klara er like pling våken. Til og med morens trussel om å gjøre Klara arveløs hvis hun ikke roer seg ned og sovner, er nytteløs. Så hører Klara noen krafselyder fra skapet. Hjelp, kanskje det er noen der inne? Og tenke seg til! Der inne er det et skapmonster som heller ikke får sove.

Monsterhistorie med vri

Historien i Pling vaken er skrevet med et enkelt og fint språk, og består i stor del av dialoger med forholdsvis korte replikker. Historier med barn som ikke klarer å sove er i seg selv ikke spesielt originale. Det finnes også flere bøker der barn møter monstre. Men akkurat denne fortellingen har allikevel sin sjarm. Dessuten har Pling vaken også en artig vri som gir leseren en litt annerledes opplevelse av et ellers nokså kjent utgangspunkt.

Historiens vri er at det viser seg at skapmonsteret, i likhet med Klara, ikke er i sovemodus. Klara prøver alle triksene hun kan (for de lærte hun jo nettopp av mamma). De sjekker under senga at det ikke er spøkelser der, han må tisse, han er tørst, ikke interessert i å telle sauer, og lar seg ikke skremme av trusselen om å bli gjort arveløs dersom han ikke finner senga. Et siste forsøk på nattasang er også fånyttes. Klara får selv erfare at det ikke er like lett å være den «voksne» som skal få en som er pling våken til å skjønne at det er natt.

Klara er ei kvikk og sprelsk jente som serverer replikkene sine med snert. Mamma bruker et typisk tydelig og bestemt voksenspråk når hun skal få Klara til å legge seg. Klara gjentar veslevoksent mammas replikker, både til henne og til skapmonsteret.

– Fint, for NO er det god natt seier mamma og kyssar Klara på panna.
– Ja, NO er det god natt, seier Klara og kyssar mamma på nasen.

Litt senere, idet mamma har trampet ut av rommet til Klara etter å ha sjekket klesskapet for monstre, roper Klara på mamma.

– Mamma…?
– Eg svarar ikkje, seier mamma.

Når mamma svarer at hun ikke kommer til å svare, kommer det kjekt og kontant fra Klara:

– Du svarte jo no.

Skapmonsteret har også sin språklige sjarm. Idet Klara åpner døra til klesskapet og monsteret med de store øynene kommer til syne, er det ikke godt å vite hvem av dem som blir mest redd.

– Ikkje ta meg! Gå vekk! Eg er skummel! BØ! seier monsteret.

Så får det være opp til leserne selv om de lar seg skremme av dette skapmonsterets åsyn.

Akrobatiske illustrasjoner

Illustrasjonene i Pling vaken holder kjent Elisabeth Moseng-stil. Figurene er store og fargerike, presentert i et kraftfullt og akrobatisk formspråk, og hun bruker kontraster i både farger, former og mønstre. Hun leker seg med perspektiver, vinkler og utsnitt. Klara bruker mye armer og bein, og kroppsspråket hennes er klart og tydelig. I det store og hele er det mye bevegelse i de levende figurene. Klara står på hodet i tre av illustrasjonene, og de store øynene skaper mange ansiktsuttrykk og ofte et pling våkent blikk.

Det er også noen fiffige detaljer å finne. Dromedarene på lampeskjermen har snudd på hodene i ett av oppslagene. I oppslaget hvor mamma ber Klara om å telle sauer, kan vi på veggen over senga se Klara løpe midt i en flokk med sauer. Bamsen Cookie følger Klaras ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Og bildet som henger over sengen til Klara skifter motiv i takt med oppslagenes tema og motiv. Og er det samme sokken som titter ut av skapet på begynnelsen og slutten? Slike små detaljer vil glede en observant liten leser, og det tillegger også det visuelle noe humoristisk og lekent.

Men la oss ikke glemme skapmonsteret! Det er en riktig artig liten krabat. Han har truse på hodet, vanter og to par sokker, digre øyne, og tennene er litt tilfeldig plassert i det store smilet. Ikke akkurat det skumleste monsteret man har sett, kanskje mer et sjarmtroll. Og litt som Klara selv, er han en type med armer og bein i fri utfoldelse.

Våken debut

Irene Ahnéll og Elisabeth Moseng har begge gjort et godt stykke arbeid med Pling vaken. Historien er gjenkjennelig og gøyal, og med Mosengs illustrasjoner blir både historien og karakterene levende. Boka vil nok fungere godt til høytlesing, i barnehagen så vel som til leggetid hjemme. Det er mange replikker med snert, og i den trykkede teksten benyttes både versaler og ulike skriftstørrelser. Det gir en viss regi til høytleseren om dramatisering og stemmebruk. Ahnéll, som selv er regissør og skuespiller, gir således høytleseren litt veiledning, men også rom for å slå seg løs og bruke stemmen og lese boka på akkurat sin måte.

Så gjenstår det å se om mammas supertriks med usynlig sove-trylle-pulver og meditasjon kan virke på andre enn henne selv og skapmonsteret. For selv om mamma tryllet både skapmonsteret og seg selv i søvn, er Klara stadig like pling våken!