Vakker, men litt uengasjerende

«Petter lengter hjem. / Bård vil dra sin vei. / Men de kan ikke det. De er fanget. Å NEI.»

Rob Biddulph er en engelsk forfatter, illustratør og designer. Bildeboka Blown away (2014) var hans første bokutgivelse, og ble premiert med the Waterstones Children’s Book Prize (2015). Oversetteren og musikeren Vibeke Saugestad har oversatt boka til norsk.

Blåst bort handler om pingvinen Blå som prøver ut sin nye drage på en vindfull dag. Men vinden er så sterk at Blå ufrivillig blir med opp i lufta. Blås venner prøver forgjeves å få ham ned, men snart henger også pingvinene Frida og Petter, selen André og isbjørnen Bård etter dragesnora. De føres langt av sted, til slutt faller de ned på en tropisk og altfor varm øy. Blå klarer heldigvis å klekke ut en plan så de kommer seg trygt hjem til Arktis. Vel hjemme klarer han å motstå fristelsen når en ny drage dukker opp i posten.

Dekorative illustrasjoner

Biddulphs illustrasjoner er humoristiske, formsikre og stiliserte, i en gjennomført retrostil. Det ser ut som om de er malt i gouache og/eller i Photoshop, og en svak lerrets-tekstur gir et håndpreget inntrykk. Hovedpersonen Blå er svært stilisert, en nær todimensjonal figur. Han er således veldig gjenkjennelig gjennom hele historien. Allikevel tenker jeg at enkelheten går litt på bekostning av hans personlighet. Det stive nebbet kan verken smile eller fortvile. Følelser blir uttrykt via øyne, fartsstreker og veivende armer. Det gir effekt, men for meg er ikke dette helt nok til å identifisere meg eller få sympati med Blå. Noen av de andre dyra, som selen André og isbjørnen Bård er mer naturalistiske i stilen. Selen har et prikkete rødt tørkle og søtt oppsyn, men det er påtagelig hvor likt ansiktsuttrykk han har hele tiden. Isbjørnen viser noe mer følelser, han smiler i det minste når de er på hjemtur. Dyrene fremstår som brikker i en morsom fortelling mer enn som selvstendige personligheter.

Rim på godt og vondt

Teksten i boka er skrevet i diktform, på rim. Noe av poenget med rim må vel være å gi rytme og lekenhet til teksten, slik at det oppleves lett å lese. Blåst bort er oversatt, og jeg forstår at det er en utfordring å oversette tekst på rim. Mye av det opprinnelige kan gå tapt hvis det ikke finnes passende norske rimord. Jeg aner en viss urytme i gjendiktningen, som om teksten innimellom har på seg en tvangstrøye som tvinger den inn i et rigid rim-krav. Den engelske originalen oppleves friere, med komprimerte setninger og et muntlig, lett språk:

«One big gust / should get them going. / Now, who could help? Who`s good at blowing?»

Her legges det opp til at leserne skal lete etter et dyr som er god til å blåse (elefanten). I den norske oversettelsen står det:

«Et skikkelig vindkast / bør få dem av sted. / Et trompetsnabelstøt. / Hvem kan hjelpe med det?»

Ordet ’trompetsnabelstøt’ er underfundig, men skaper lett krøll på tunga. Dessuten er vindkast vel noe som kommer fra vinden, og ikke fra en elefant? Dette er et eksempel på noe av lettheten (og logikken) som går litt tapt i oversettelsen, kanskje fordi det rette ordet ikke fins. Den norske versjonen preges av flere ord, og flere setninger – avdelt med punktum, som dermed skaper stakkato. Men selv om teksten iblant strever litt med rytmen, får den absolutt fram historien. Og det fins flere tekstlige gullkorn her, som fremstår lette og ledige:

«Og én, to tre. / Farvel. Adjøss. / Så er hele gjengen / på vei til sjøs.»

Mangler troverdig vendepunkt

Fortellingen starter i gjenkjennelig «vil-du-være-med-så-heng-på»-stil: vennene blir hengende, én etter én i dragesnora og får en ufrivillig reise til en tropisk øy. De vil hjem, men dragen er borte. Ytre sett er dette svært dramatisk. Men verken illustrasjoner eller tekst gjenspeiler dramatikken på en overbevisende måte. Illustrasjonene viser en spennende jungeløy, med vennligsinnede dyr. Ja, det er til og med en is-kiosk der! Våre venner syns det er for varmt, og lengter hjem. Men de ser ganske uberørte ut: de gråter ikke, og det er bare så vidt mulig å se at de svetter litt. Som leser trenger jeg å føle noe mer ubehag for å engasjere meg i situasjonen.

Telleoppgaver og morsom bonushistorie

Biddulph har lagt inn noen morsomme telleoppgaver i historien: Leserne får telle skyer og antall båt-passasjerer. En bonushistorie, som bare de som leter får øye på, er at en ape fra den tropiske øya blir med hjem som blindpassasjer. Vi får et lite hint i teksten:

«Er de fem eller seks? Jeg kan telle, du peker. / Hvem er det som driver med apestreker?»

På den aller siste siden, og etter at den egentlige historien og teksten er avsluttet, ser vi at apen flyr, om natten, med Blås nye drage mot jungeløya. Bonushistorien er et vellykket grep som skaper spenning for årvåkne lesere.

Vil fungere fint som pekebok for barn i førskolealder

Bildeboka er ganske «laidback» i stil, med et behagelig ufarlig innhold. Personlig hadde jeg nok foretrukket litt mer dramatikk og innlevelse i tekst og illustrasjon. Men enkelheten er også en styrke, figurene er gjenkjennelige, historien er lett å forstå. Morsomme detaljer ligger gjemt i illustrasjonene, og det er en god estetisk opplevelse å bla i en vakkert utført bok. Som pekebok for barn i førskolealder vil den fungere fint. Men hva er lærdommen? At man ikke skal utforske? At man skal holde seg til sin egen øy? Vel, dyr er vanedyr, og det er ofte vi mennesker også. «Borte bra, men hjemme best» forteller ordtaket oss.