Vakkert gjennomført søtsuppe

Millas dagbøker 1: Den forsvunne dyrehagen
av Joris Chamblain
Illustrasjoner: Auélie Neyret
Oversatt av Hanne Hay Sætre
Gyldendal 2023, 80 sider

Millas dagbøker 2: Hektors bok
Av Joris Chamblain
Illustrasjoner: Auélie Neyret
Oversatt av Hanne Hay Sætre
Gyldendal 2024, 80 sider

Det er min erfaring at barn ikke er særlig interesserte i oss voksne. Ikke misforstå, de er stort sett glade for at vi er her, men hvordan vi lever livene våre sorterer langt nede på fascineringslisten. Elleveåringen her i huset la for dagen sin manglende nysgjerrighet da hun utbrøt «pappa, alt du gjør på jobb er å drikke kaffe og lese aviser», og selv om det på en måte er riktig, så er det på en annen måte selvsagt også helt feil.

Men det finnes et parallelt univers der barn møter voksne – og spesielt de eldre – med en umettelig fascinasjon. Ta Milla for eksempel, heltinnen i fem franske tegneseriebøker hvorav de to første nå er utgitt på norsk. Milla er av arten ekstremt nysgjerrig fransk jente, komplettert med slitt fedora og hodet under den fylt av forfattervyer.

I begge bøkene er det en eldre person som fanger oppmerksomheten hennes. Det er naturlig i det første tilfellet, da hun ser en eldre mann bære malingsspann og en papegøye gjennom skogen for så plutselig å bli borte. I det andre tilfellet er det snakk om en dame som går på bussen til samme tid hver uke med en bok under armen. Ikke mye å merke seg ved det, men det stopper ikke Milla fra å involvere sine to stadig mer motvillige venner med å løse «mysteriet» (som selvsagt viser seg å også være et mysterium).

Teknisk nydelig

Frankrike har en tegneseriekultur som står usedvanlig sterkt, og denne kulturen skinner sterkt gjennom sidene i «Millas dagbøker» selv om manusforfatter og illustratør har helt ulike utgangspunkt. Joris Chamblain hadde seks år med fanziner bak seg før han forsøkte seg i langformat, mens Aurélie Neyret i stor grad var en selvlært illustratør som ikke egentlig var interessert i å lage tegneserier før Chamblain kontaktet henne med manuset.

Begge bindene i «Millas dagbøker» er teknisk sett svært godt gjennomført. Neyrets tegneserieruter står uten de tradisjonelle svarte strekene rundt seg, og etterlater et mykt inntrykk som bare forsterkes av de duse, men fargerike tegningene. Stilen hennes er realistisk og full av detaljer (finner du Wes Anderson-referansen i andre bok?), figurene akkurat karikerte nok til å ha masse personlighet.

I tillegg til de tradisjonelle tegneseriesidene som utgjør mesteparten av bøkene, er det også flere utdrag fra Millas titulære dagbok gjennom bøkene, som sammen med håndskrevne brev danner flere visuelle lag gjennom bøkene.

Neyret var for øvrig én av fire serieskapere som avslo å bli riddere av den franske l’ordre des arts et des lettres i protest mot serieskaperes vanskelige økonomiske kår i Frankrike. (Riad «Fremtidens araber» Sattouf var derimot glad for å ta imot og markere sin støtte til republikken «i en vanskelig tid».) På tross av en mye lengre og gullkantet tradisjon har altså ikke Frankrike kommet stort lenger enn oss på dette området.

Manusmessige unoter

Milla tar notater underveis i eventyrene sine, men heller enn å ta mål av seg til å være detektiv eller journalist, er det forfatter som ligger i karrieresiktet hennes. Millas dagbøker er preget av den litt sepiafargede nostalgien som fetisjerer biblioteker, bokhandler og bøker. Dette kan gjerne være et trekk hos både manusforfatter og illustratør her (ethvert tenkende menneske hamstrer jo, som vi vet, bøker i hyller og hauger og bauger og kanter), men det ligger en søtsuppe i bunnvannet her som vi nok må laste Chamblain for.

På samme vis som Neyret er det ingen tvil om at Chamblain er en dyktig håndverker, men det er lettere å finne høner å plukke med ham.

I Den forsvunne dyrehagen er det en gammel manns knuste, egenrådige livsprosjekt som Milla og vennene oppdager, mens i Hektors bok er det en gammel dames krigsromanse. Begge bøkene følger den samme strukturen: Milla oppdager noe mystisk ved en person, som konfronteres og forteller hele historien sin, før Milla og vennene (ikke alltid de samme) hjelper til slik at ting ordner seg som best de kan. Alle blir rørt, ikke et øye er tørt, og det dveles noen sider for lenge ved hvor mye dette betyr for de involverte.

Men selv om selve mysteriet klinger likt, er rammene ulike. I Hektors bok er Millas to bestevenner leie av å bli utnyttet i eventyrene hennes, og det er nabolagets forfatter (også en gammel dame – begynner du å merke mønsteret?) som må minne henne på hva som virkelig betyr noe.

Franske følelser

I Millas dagbøker eksisterer barna i de voksnes verden på de voksnes premisser – slik det jo er i virkeligheten. Fantasien dette gir rom for er en dempet, litt melankolsk fantasi. I den grad det finnes drømmer her, er de litt triste drømmer om forgangne tider.

Slik sett, tenker den fordomsfulle delen av meg, er det et svært fransk stykke barnelitteratur vi har foran oss her. Tegneseriene vant da også ungdomsprisen på den svært viktige tegneseriefestivalen i Angoulême i 2014, da Hektors bok kom ut på fransk.

Enn så lenge er det lett å sette pris på den tekniske finessen og de visuelle lagene i fortellingene om Milla. Og jeg fortsetter å sette pris på å ha voksenlivet mitt i fred fra barn som tror jeg bare sitter og drikker kaffe og leser aviser hele dagen.