Tittel: Hvis du lyver
Tekst: Thomas Marco Blatt
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 144

Vakkert og viktig

Aldri har jeg lest en barneroman der hovedpersonen aksepterer sine lesbiske lengsler med større selvfølgelighet.

Allerede baksideteksten avslører at Klara (12) er forelska i Sofie (14). Innledningsvis forstår vi at både Klaras foreldre og klassekamerater tror at hun er forelska i bestevennen Matias. «Pappa skulle bare visst hvem jeg er forelsket i, tenker Klara» (s. 12). Alt på samme side får leserne vite hemmeligheten. Den er mer pirrende enn tyngende. Endelig får vi en roman med homofili som tema uten lange selvransakelser med påfølgende identitetskrise. I sin debut for barn destillerer poeten Thomas Marco Blatt Klaras forelskelse ned til kjærlighetsfortellingas to klassiske ingredienser: Kampen for den utkåredes gunst og for sosial aksept.

Tradisjon av barneforelskelser

Barnelitteraturen har lenge utforska barns forelskelser. Et av de mest kjente eksemplene er Anne + Jørgen er sant (1984) av Vigdis Hjort: «noen blir aldri så forelsket mer i livet som de var da de var ti år.» Enda ett år yngre er de intenst forelska Alva og Love i Rødt hjerte, blå sommerfugl (2003) av svenske Annika Thor. Selv om Klara er eldre enn både Anne og Alva, er hun tidlig ute med å forelske seg i en av samme kjønn. Åpninga for homofile ekteskap har betydd mye for at de som vokser opp nå lettere kan forestille seg muligheten. Slik speiler Hvis du lyver en viktig samfunnsutvikling. Til forskjell fra de nevnte eksemplene, og kanskje mer i samsvar med alderen, utstyrer Thomas Marco Blatt hovedpersonen sin med sterke seksuelle lengsler. For eksempel ligger Klara i senga og lar hendene gli over pysjamasen mens hun tenker på Sofie: «Hun puster tungt, fingrene beveger seg så vidt og så faller hun gjennom madrassen.» Det er vakkert, men samtidig så subtilt at det forutsetter lesere som vet noe om onani.

Ryddig oppbygning

Struktur og persongalleri er såpass enkelt at boka passer godt for lesere fra ti år. Kapitlene er korte og gir fortellinga en lett rytme. Sofie kan nok minne litt om en klisjé med langt rødt hår og grønne øyne. Men Klaras fascinasjon for denne tøffe fotballkeeperen med de hullete dongeribuksene virker ektefølt. Et par drømmer understreker at forelskelsen er noe som ligger dypt og naturlig hos henne. Like troverdig er det sosiale presset som får henne til å velge å bli kjæreste med bestekompisen Matias.

På forsida har Jenny Mörtsell tegna et følsomt og ultranært portrett av en tankefull jente med hånden foran munnen. Klara er en jente med hemmeligheter, men hun vil ikke være en som ljuger. Dessuten blir det enda vanskeligere å erobre Sofie hvis Sofie får vite at Klara er kjæreste med Matias.

Sannheten om hvem Klara er forelska i, brer seg ubønnhørlig, slik sladder spres i alle lesbefilmer om tenåringer fra Two girls in love til Fucking Åmål. Da oppstår høydepunktet hvor Klara har alt å tape eller alt å vinne. Er Sofie interessert? Hva kommer folk til å si? «Hun [Klara] er ikke en sånn som bryr seg om hva andre tenker om henne, har hun glemt det?» (s. 120) Lengre er vi ikke kommet enn at homofile i ungdomsmiljøer fortsatt er enten usynlige eller selvlysende og må leve med de sosiale omkostningene det innebærer.

Hverdagspoesi

Thomas Marco Blatt har flere års forfatterutdanning bak seg og jobber som litteraturkritiker og tidsskriftredaktør. Han har tidligere gitt ut to diktsamlinger for voksne. For Slik vil jeg måle opp verden (2006) fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris. I sin første bok for barn bruker han symboler nennsomt. Handlinga er for eksempel lagt til Stjerneskuddalen, et sted hvor drømmer forhåpentlig kan gå i oppfyllelse. Det kan dessuten tolkes som en seksuell metafor at Klara har ambisjon om å lære seg å dykke ned til tre meter.

Skildringene krever imidlertid ikke lesere med store tolkningsferdigheter: «Klara drikker opp melka si. Hun går på badet, børster tennene og putter matpakka i sekken sin» (s. 17). Dette understreker hvor hverdagslig Klara lever, men her glemmer kanskje Blatt at han skriver for et publikum med mindre tålmodighet enn voksne. Problemet med å vise fram et kjedelig liv, er at det kan bli kjedelig å lese om. Jeg ber ikke om poetiske finurligheter, men kanskje kunne noen litt mindre forutsigbare detaljer skapte enda litt større nærvær?

Frykt for det sentimentale?

Det er uansett ingen tvil om at Blatt har skrevet en unik bok. Klara kjenner ingen andre som forelsker seg i jenter. Likevel aksepterer hun følelsene sine med en selvfølgelighet jeg aldri har sett maken til i barnelitteraturen. Da er det lett å være ambisiøs på bokas vegne og ønske den spredning ut over Norges grenser. Derfor er det ergerlig at Blatt legger opp til at besteforeldrenes hund må avlives parallelt med Klaras følelsesmessige opp- og nedturer. Det kan virke som Klara og hunden har D-dag samtidig. Men når fortvilelsen for hundens skjebne ikke er tilstrekkelig integrert med Klaras øvrige fortvilelse, virker denne delen utenpåklistra og forstyrrende. Jeg forstår trangen til å unngå det sentimentale, men her hindrer det leseren i å kjenne Klaras sorg.

Innvendinger til tross: Det viktigste er at Blatt lykkes med å gjøre Klaras kamp for å ta følelsene sine på alvor til en universell fortelling om den første forelskelsen.

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.