Vakkert om vennskap

Noi er alene hjemme hele dagen mens faren er ute på havet og fisker. En dag finner Noi en strandet hval som han tar med seg hjem og legger i badekaret. Han underholder hvalen med fortellinger, og det oppstår et spesielt forhold mellom dem. Men hvalen må tilbake til havet, der den hører hjemme.

Stormhvalen (The Storm Whale) er Benji Davies første bok. Den har vært hovedbok i Bokklubbens barn, og året etter at den utkom i England i 2013, ble den belønnet med Oscar’s First Book Prize – en pris som gis til bøker som skal inspirere de yngste barna til å lese på egen hånd.

Til dette er Stormhvalen godt egnet, først og fremst på grunn av de fortellende illustrasjonene. Bildene forteller, og skriften må ikke nødvendigvis forstås. Den sparsomme teksten gjør at boka på mange måter krever en større kompetanse i å lese bilder enn å lese tekst. Det er i seg selv en fin måte å inkludere og ta på alvor det lille barnet på.

Sterke illustrasjoner
«Noi bodde ved sjøen sammen med pappaen sin og seks katter». Slik åpner boka, men Stormhvalen er ingen myldrebok der det handler om å lete og telle og lære. Ikke desto mindre oppfordres leseren indirekte til å finne de seks kattene – og de er der, alle sammen – men det er ikke helt enkelt å oppdage dem. Denne noe krevende leteaksjonen på bokas aller første oppslag gjør leseren oppmerksom på hva illustrasjonene forteller.

Det første oppslaget gir forventninger om at alt kan skje: Faren ser utover havet, mens Noi selv er i ferd med å leke med skjell i sanden. Noen mor nevnes ikke – bor det noen i de andre husene i det hele tatt? Det er nærmest et påtrengende fravær av andre mennesker her. Hva slags verden er dette, er det et eventyr eller en realistisk hverdagsfortelling? Her er alt mulig – at historien inkluderer en hval i et badekar, er intet mindre enn fantastisk.

Da Noi finner hvalen på stranden, forteller teksten kun dette: «Noi funderte på hva han skulle gjøre. Han visste at en hval må være i vann. Jeg må forte meg! tenkte han». Teksten gir altså bare informasjon om hva Noi tenker, men bildene viser hvilke anstrengelser han faktisk gjør for å ta vare på hvalen: Han setter seg først ned til den (det ser ut til å være et ærbødig møte mellom de to!) før han heller vann over den, tar den opp på leketralla si og drar den med seg hjem. På neste oppslag er hvalen havnet i badekaret (hvordan han har fått til dét, må leseren bare tenke seg til!).

Noi kunne enkelt ha hjulpet den tilbake til havet med det samme. Det gjør han ikke. Han vil nemlig ha hvalen med seg hjem. Og på badet, med hvalen i badekaret, foregår en viktig scene: Noi sitter på gulvet, med ryggen mot badekaret, tilbakelent, men likevel aktiv. Armen slår ut i ivrig gestikulering: «Han fortalte historier om livet på øya». Her blir leseren nysgjerrig: Hva er det han forteller? Hvilke historier kan Noi underholde med, han som bare er alene hele dagen? Er det egentlig så mye som skjer? Uansett kan det ikke være noen tvil om at Nois indre liv har mye å by på, hvalen er i alle fall «en utmerket lytter». Den gir respons ved å sprute vann; det er åpenbart en form for interaksjon mellom dem. Dette er fint gjennomført, og leseren blir sittende igjen med en fornemmelse av at mye skjer, uten at vi har tilgang til det.

Alene = ensom?
Noi er redd for at faren skal bli sint når han oppdager at det er en hval i badekaret. Det blir han ikke. Derimot kommer han raskt fram til følgende erkjennelse: «Han hadde vært så travel at han ikke hadde skjønt at Noi var ensom». Vel – jeg hadde i grunnen ikke skjønt det selv. Isteden lot jeg meg fascinere av Nois fortrolighet til havet og naturen, og den lekne tilnærmingen til det som havet kan ha etterlatt seg. Jeg opplever ikke Noi som en utpreget trist karakter. Tvert imot er det mulig å betrakte ham som et barn som full av nysgjerrighet og iver oppdager verden.

Dermed er det litt underlig at teksten her insisterer på at det det hele handler om, er at Noi er ensom og trenger noen å være sammen med. Farens eksplisitt formulerte innsikt virker unødvendig, og istedenfor at boka får lov til å være en eventyrlig fortelling om en fantastisk hemmelighet, styres lesingen i en bestemt retning.

Gjennomgående formspråk
Men dette er også min eneste innvending. De sterke illustrasjonene og den knappe teksten gir en særegen ro over uttrykket, der bildene insisterer på å både ta sin plass i fortellingen og sin tid i lesingen. Oppslaget der hvalen følges tilbake til havet igjen, er nydelig: Far og sønn sitter i samme båt, med gule sydvester, omsluttet av det mørke havet. Teksten forteller ikke noe mer om hva som skjer med hvalen, men på bokas siste oppslag ser vi at også den har funnet noen av sine egne å være sammen med: Vi ser en liten og en stor halefinne i havet – som en hilsen til Noi og faren. Boka er full av slike detaljer som barna selv kan oppdage, og som forteller historier uten tekst. Stormhvalen handler om et forunderlig møte, og er en vakker og stemningsfull bildebok for de yngste barna som det ikke er nødvendig å fullt ut forstå.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.