Vaksenbok for barn?

Det er noko med tonen i romanane til Kjersti Annesdatter Skomsvold som gir meg lyst til å hevde at ho skriv barnebøker for vaksne. Mathea Martinsen i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009) er gammal, men det sosialt engstelege blikket hennar er ungdommeleg friskt, og ein liten dose naivt. Heller ikkje i Monstermenneske (2012) eller 33 (2014) er Skomsvold redd for å plassere barnlege refleksjonar i vaksne sinn; det fascinerande er at ho likevel klarar å skape eit tungt, stundom trykkande alvor gjennom desse refleksjonane.

Det er likevel urimeleg å hevde at Skomsvold eigentleg skriv barnebøker for vaksne, og eg svelgjer påstanden i meg så snart eg har nemnt eit anna trekk ved Skomsvolds romanar som har noko barnleg – ikkje barnsleg – over seg. Det er ein konstruert form for humor i bøkene; konstruert på den måten som barn likar, som unge vaksne hatar, og som vaksne kan finne attende til: «Jeg ser en mann som må være den nye vaktmesteren, han har en trøye det står ”Vaktmester Leif” på, men det er selvfølgelig mulig han bare er en beundrer».

Slik sett var eg ikkje heilt overraska då eg las barnebokdebuten til Skomsvold og opplevde den som ei vaksenbok for barn. Meg, meg, meg er ikkje så ulik dei andre bøkene til Skomsvold: Det humoristiske er smurt tjukt utover kvar einaste side, utan at alvoret lid for det. Så lenge barnet som les får med seg halvparten – helst ikkje mindre, og kanskje helst ikkje meir – trur eg boka kan nå fram. For ein vaksen høgtlesar vil det i så fall vere ei glede.

Veslebror

I opninga av Meg, meg, meg feirar elleveåringen Marte og foreldra hennar fødselsdagen til veslebroren Frans. Det er Marte – eit smertefullt empatisk, men også smertefullt ærleg og direkte menneske – det skal handle om, og om uroa hennar for veslebroren og for mykje anna ein kan uroe seg for: «Jeg lurer på om livet blir bedre og bedre eller verre og verre ettersom jeg blir større og større» lyd den første setninga i boka. Det er ei opningssetning som bør gjere røynde barnebokforfattarar grøne av misunning.

Veslebroren blir tre år, og det er nettopp dette som er vanskeleg for Marte. Han byrjar å bli eit eige menneske, og det ansvaret som Marte har kjent for han, må ho no gradvis rive seg laus frå. Skomsvold viser, både gjennom enkeltepisodane i boka og i tittelen Meg, meg, meg, at omsorg for andre ofte er knytt til korleis vi behandlar oss sjølve. Sjølvomsorg er også omsorg, synest underteksten å seie gjennom heile boka. Marte får nemleg dødsangst på vegne av veslebroren, og blir så prega at ho gløymer å passe på seg sjølv: «På vei hjem går jeg som i en tåke, med armene strakt ut foran meg, i tilfelle jeg skal kræsje inn i flere ubehagelige sannheter. Jeg krysser gata uten å se meg for til høyre og venstre, men jeg hører i alle fall at noe tuter på meg, en bil eller et forkjølet esel».

Forfattarfrø 

For å takle at broren er i ferd med å bli eit eige menneske byrjar Marte å skrive. Det er mora som oppmodar henne om det, og etter litt nøling er ikkje Marte vanskeleg å be: «Vær så god […] forfatteren min», seier mora og gir henne ein blyantstump. «Takk skal du ha[(…] mutteren min», svarar den munnrappe jenta. Marte er veslevaksen. Ho tenkjer til dømes at livet hennar har blitt som ein dårlig film, og dessutan gjer ho mora merksam på at ho «bare er et følsomt barn». Difor kjennest det truverdig at ho går fullt og heilt opp i eit skriveprosjekt.

Det er dessutan eit lett surrealistisk univers som stig fram med Skomsvold sin humor. Til dømes blir eit par augebryn samanlikna med marsvin. Gjennom slike rare og artige samanlikningar får Skomsvold lesaren til å godta Marte sine særdrag, noko ein kanskje ikkje ville ha gjort om universet rundt var strengt realistisk. Refleksjonane hennar rundt skrivinga blir såleis forlengingar av måten ho elles nærmar seg verda på: «Jeg liker ordet ”dog”, som jeg har stjålet fra pappa uten at han vet det. Men læreren lager alltid en krøllete strek under, med den røde kulepennen sin, skriver at ingen barn bruker ordet ”dog”». Kampen for å bli eldre, for ein gong å bli vaksen, føregår både i livet hennar og i språket. Ho kjempar mot seg sjølv og si eiga uro, og samstundes mot læraren og andre som held ho fast i rolla som barn. Korleis kan ho takle at veslebroren veks opp om ho ikkje sjølv får bli vaksen? Marte tek kontrollen. Til dømes vrir ho på orda som dei vaksne serverer henne, på ein måte som vil verke underleggjerande på barnet som les: «– Slutt å grine, sa pappa (…) – Jeg griner ikke, sa jeg. – Jeg gråter». Når mora seier at ho skal skrive om det som gjer skikkeleg vondt, spør Marte om ho ikkje heller kan byrje med noko fint, og skriv om tida før veslebroren kom til verda.

Direkte 

Dette er karakteristisk for den direkte måten Marte kommuniserer på. Ho legg ikkje skjul på at veslebroren ikkje berre er ei glede, men også ei plage. Det fører til fleire artige og litt brutale situasjonar: «Et tynt lag med hud og noen dun var alt som dekket toppen av hodet til Frans. Mamma sa at jeg ikke måtte trykke broren min akkurat der. Det skulle jeg ønske hun ikke hadde sagt, for plutselig fikk jeg veldig trang til å trykke broren min a k k u r a t  d e r. Som den gangen hun sa at jeg ikke måtte putte erter i nesa». Dette er attkjennelege tankar, og Skomsvold legg seg fint på eit nivå som kan tale til både vaksne og barn. Samstundes undervurderer ho ikkje barnet sine evner til å kunne tulle med denne typen attkjennelege situasjonar, noko framhaldet av episoden viser tydeleg: «– Hva vil skje om jeg gjør det? Sa jeg. – Han eksploderer, sa pappa». Så får det heller vere at eg tvilar på at andre delar av boka vil bli forstått av barn, som når ho dreg inn skjærselden eller når ho nemner Charles Darwin i forbifarta.

Eg har vanskar med å forstå korleis ein gjennom ein heil roman kan halde gåande ein humor som er så – paradoksalt nok – underfundig og intens på same tid utan at det berre blir vrøvl av det. Men nettopp det får Skomsvold til. Kanskje er det fordi humoren aldri, eller sjeldan, er uforpliktande, men tvert om går til kjernen av det Marte verkeleg uroar seg for. Ho er til dømes livredd for at foreldra skal få enda fleire barn, og gir beskjed om det på denne måten: «Pappa sier nabokatten er kastrert og derfor kan jeg slutte å spørre om den ikke skal få kattunger snart. Jeg vil at pappa også skal bli kastrert». Også når ho viser tru på at veslebroren vil klare seg, dukkar det mørkare tankar opp: «Da kunne Frans klatret ut av vinduet og inn i det store treet, tenkte jeg. På den annen side, så kunne en kidnapper klatret opp i treet og inn gjennom vinduet. Jeg pleide aldri å tenke på den andre siden, men nå tenkte jeg på den hele tiden».

Høge krav 

Skomsvold set høge krav til barnet sine humoristiske evner, om ein då kan kalle det ei evne. Samstundes er ho sjenerøs med humoren, og sikrar seg at mykje vil bli oppfatta. Eg trur på ingen måte at denne boka vil fengje dei store mengdene barn, men like sterkt trur eg at der den først når fram, vil den nå fram med kraft. Den vil overraske barnet som les ved å opne for tankar og kjensler som dei ikkje visste at dei sat inne med: Meg, meg, meg er ei bok som barnet vil vekse på.

På seg sjølv kjenner ein andre, heiter det. Og på andre kjenner ein seg sjølv. Marte er eit vesen det er vel verdt å bli kjent med: «Jeg nikker for meg selv, tenker at det er viktig å gi så mye av seg selv at man angrer litt».

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.