Valgte leserne rett anmeldelse?

Leserne kåret Jostein Andresen Ryens anmeldelse av Svart Elfenben til vår beste gjennom tidene. I forrige uke kalte Bjørn Ingvaldsen, lederen for NBU-forfatterne, anmeldelsen for en spekulasjon. Nå kritiserer Steffen Sørum, redaktør i Cappelen Damm, Ryen for å mangle kildegrunnlag.

Barnebokkritikk.no har hatt en kåring av tidenes beste anmeldelser fra sin nettside de siste årene. Bra at det rettes fokus på å høyne nivået på anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur. Det er noe vi trenger. Bedre anmeldere av vår viktigste litteratur. Vinnerteksten er en anmeldelse av Arne Svingens Svart elfenben som fikk Bragprisen i 2005 og anmeldelsen er datert 24.11.05, så vi skal godt tilbake i tid. Likevel er dette ikke en anmeldelse jeg har glemt.

Ting som gikk gjennom hodet mitt da jeg så kåringen: Man kan saktens lure på hva som har skjedd med kvaliteten de siste årene om man må 7 år tilbake for å finne en verdig vinner. Var dette det beste fra barnebokkritikk.no? Var ikke dette den anmeldelsen som jeg i 2005 faktisk reagerte mest på?

Morten Harry Olsen skrev essaysamlingen Naken for leseren, naken for Gud (1997) hvor anmeldelse av litteratur var et sentralt tema. Et av de viktigste poengene var at man skulle anmelde boken for det boka var, ikke hva anmelderen ønsket den skulle være. Ofte en kardinalfeil hos kritikere i dag. En ting Morten Harry Olsen ikke nevner, er når anmeldere leker Gud og gjør krav på å vite sannhet. Å vite hva forfatteren har visst eller ikke visste da han skrev.

Jostein A. Ryen hevder først at forfatteren Arne Svingen umulig kunne ha vært på de stedene han beskriver, og at han ganske frekt har stjålet disse skildringene fra andre:

Spesielt passasjen fra besøket i Basilique de Notre Dame de la Paix, kan også leses i en reisereportasje i Aftenposten (28.12.2003). Tilfeldig? For Svingen må det ha vært utfordrende å skrive en fri og helhetlig fortelling når både struktur og emne er hentet fra noen få dominerende kilder.

Jeg skrev en kommentar til Barnebokkritikk.no den gangen anmeldelsen ble publisert, og la sågar med et bilde av forfatteren foran Basilique de Notre Dame de la Paix i håp om at det skulle kunne tale for seg.

En forfatter kan som kjent ikke forsvare seg mot en anmeldelse eller dårlig kritikk, det ses på som sutring. Det er derfor sjeldent forfattere tar til motmæle og sjeldnere at det er vellykket. Men skal man tåle alt, og er det riktig å slippe unna med faktafeil? Anmelderen går nemlig lenger:

Er det for mye forlangt at en norsk forfatter skal kjenne den virkeligheten han beskriver? Burde han ikke sette seg grundigere inn i stoffet sitt?

Ryen insisterer på at forfatteren ikke har vært i de områdene boka beskriver, og at forfatteren har drevet slett research. At Ryen ikke liker boken for vel så være … Den fikk Brageprisen det samme året og høstet en rekke gode anmeldelser, det er ikke poenget. Men er det ikke slett anmelderi og flagge så sterkt noe han veldig enkelt kunne ha sjekket med kilden (forfatteren)?

I ettertidens klokskap, ser jeg at forlaget burde ha vurdert et kilderegister over forfatterens bakgrunnslitteratur. Det er altså ikke vanlig i skjønnlitterære utgivelser og det er få bøker som har gjort det, men det hadde muligens gjort noe med mistenkeliggjøringen Ryen legger frem og dermed gitt anmeldelsen en litt annen grunntone?

Det kunne ha stoppet der, men dessverre. Ryen beskylder også forfatteren for å være rasistisk. Ikke at jeg tror det var hans intensjon, men det er dessverre slik det leses:

Samtidig er jeg skeptisk til den implisitte rasismen som skjuler seg i Conrads bok, og dermed også Svingens.

Da jeg leste anmeldelsen for første gang, ble jeg litt usikker på hva han mente. Mener han at Arne Svingen er en rasist? Men så snur Ryen:

På den annen side taler måten han skildrer vennskapet mellom den norske hovedpersonen og afrikaneren Sam, sitt tydelige, antirasistiske språk.

Så Arne Svingen er skaprasist eller for fargerikt fellesskap? Jeg har valgt å lese det slik at han tenker at Conrads Mørkest Hjerte og Arne Svingens Svart Elfenben er prosjekter hvor Afrika er det mørke og onde. Jeg er nok uenig i at Svingen kan leses så lett. Det er beskrivelser av håp, konserter og gleder i et borgerkrigsopprevet land. Det finnes lys her, men det stedet hovedpersonene befinner seg, er langt unna det trygge velferdssamfunnet vi nyter godt av her i nord. Jeg ville neppe kalt det rasisme å beskrive et Afrika i kaos.

Samtidig retter Ryen fokus på en rekke interessante problemstillinger i sin anmeldelse, men som lett kokes ned til: kan en hvit forfatter skrive godt om Afrika? Jeg syns nok ikke det er en god konklusjon det heller, hvert fall ikke en som trengs å løftes opp syv år senere.

 

Bjørn Ingvaldsens kommentar til artikkelen «Kåret til vår beste anmeldelse!» står å lese i kommetarfeltet under selve artikkelen.

Jostein A. Ryen: Svar til Sørum.
Kommentar fra Arne Svingen: Skal jeg forholde meg til dette NÅ?

 



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.