Vampyrjegeren – Dr. Schnabels krønike I

(FAG)STERK GRØSSER

Blodsprutende motvekt til blodfattige vampyrromanser.

Svartedauden herjet ikke kun på 1300-tallet, men vendte tilbake i mer eller mindre kraftige bølger opp igjennom århundrene. Utgangspunktet for Heine Bakkeids nye bok og første bind i en serie på tre, er en pestbølge som raste i Europa på 1700-tallet. Vesle Vlad må forlate sin døende familie og søke tilflukt i en gammel kirke langt fra folk, men nær de transylvanske alpene. Ikke uventet er kirken befolket av en skokk tørste vampyrer. Det er bare takket være to vampyriserte, men hjelpsomme smådyr – kaninen Bunny og flaggermusen Batty – at Vlad kommer seg unna.

Vlad reiser til sin onkel, som er kirurg og vampyrjeger, og blir lærling. Etter noen år må han brått ta sin læremesters plass, for onkelen kidnappes av en viss Baron B. Baron B sender utpressingsbrev som truer Vlad til å skaffe til veie en vampyr som baronen har bruk for. Vlad må legge ut på en farefull ferd på kryss og tvers i Europa, forkledd i pestlegedrakt og med to blodtørstige krapyler, Bunny og Batty, som medhjelpere i vesken.

Ikke-erotisk vampyrisme
Bøker som Interview with a Vampire og serier som.Twilight, The Southern Vampire Mysteries og House of Night har gjort det vanlig å forbinde vampyrisme med erotikk, men denne trenden er faktisk ikke er særlig gammel. Engelsk-italienske John Polidori var med sin The Vampyre (1819) pioneren for fremstilling av vampyren som en elegant herre med erotiske så vel som morderiske hensikter. Anekdoten sier at han lot seg inspirere av Lord Byrons ganske spesielle ”image”. Kanskje Bakkeid hadde dette i tankene da han lot Vlads antagonist få navnet Baron B? Det er i så fall den eneste innflytelsen fra den erotiske vampyrismen som er merkbar i boken. Det er mye eldre, sentraleuropeiske forestillinger om vampyren som danner grunnlaget for hans historie.

Research
Heine Bakkeid har gjort grundig research. En fyldig litteraturliste er vedlagt, der det nevnes alt fra Boccaccios Decameronen til bøker om medisinhistorie, sosialhistorie og ikke minst vampyrmytologi. Kart fra 1700-tallet har han også gjort bruk av. Det merkes at han har rede på både geografi, historiske begivenheter og 1700-tallets samfunnsforhold. Navnene til de to vampyrkrabatene bryter imidlertid litt med den generelt gjennomførte tidskoloritten – Bunny og Batty lyder mest som de artige sidekickene til hovedpersonen i en Disney-film.

Dyster uhygge
De småsøte, småekle krekene tilfører da også romanen den smule komikken som finnes, men dette virker litt forstyrrende i den ellers mørke og alvorlige fortellingen. Under lesningen tok jeg meg stadig i å ønske at den dystre uhyggen kunne vært mer rendyrket, for det er her Bakkeids virkelige styrke ligger. Han maner frem en uhyggestemning som umiddelbart suger seg fast i leseren og henger i til lenge etter at boken er ferdiglest. Grøsserklisjéene er rett nok mange, her er blod i strie strømmer, dødsralling, kirkegårder, fullmåne og dystre fangehull, men grøssersjangeren er ofte avhengig av en del kjente skremmebilder for å fungere virkelig skrekkinngytende. Bokens mest effektive skrekkfaktor er imidlertid ikke det overnaturlige, det er de realistiske pestskildringene. Selv om pesten ikke er hovedmotivet i boken, er pestfrykten og -stemningen til stede overalt hvor Vlad beveger seg. Særlig effektiv er scenen der han iført pestlegedrakt entrer pastellpudrede Versailles. Leseren kan formelig kjenne kuldegufset fra graven!

Overdrivelser
Uhyggen er altså på plass, men likevel søker Bakkeid ofte å forsterke stemningen ved å la alle skremte personer stamme – slik: ” M-menneskeblod.” Dette grepet gjentar seg til det parodiske. Parodiske er også noen svulstige setningskonstruksjoner der forfatteren synes å anstrenge seg for å understreke at det hele er forferdelig skummelt og vondt.

E-er d-dere vampyrer? stønnet jeg mens lysten til å vræle ut i vill panikk vokste for hvert åndedrag.

Sola skar i øynene og jeg lukket dem mens tårene tøt ut fra de sammenpressede øynene og fløt nedover kinnene.

Skrekkeffekten svekkes fort av en slik insistering. Det er de konsise setningene som har virkelig slagkraft, som i denne håndfaste skildringen av en ”vampyrprest”:

Klærne luktet av jord og råttent tre og han virket syk […] Og det var noe annet også, en slags eim som fikk meg til å tenke på saueslaktingen om høsten når de kuttet strupen på dyrene og tømte dem for blod.

Effektivt jeg-perspektiv
Vi ser Vlads strev og lidelse fra innsiden. Bruken av jeg-perspektivet i grøssere kan ha både fordeler og ulemper. En fordel er at dette perspektivet skaper nærhet og identifikasjon. Samtidig kan det skape avstand fordi hendelsene nødvendigvis må ligge et stykke tilbake i tid. Jeg-personen befinner seg ikke lenger i situasjonens hete, og man vet dessuten at det har gått bra med ham (med mindre han forteller fra graven). I Vampyrjegerener imidlertid jeg-formen brukt med kløkt. Krønike-betegnelsen gjør at det kanskje ville vært mest naturlig å fortelle i tredjeperson og dermed oppnå et historisk legendeperspektiv, men innsikten i Vlads indre liv er nødvendig for at boken skal fungere som grøsser. Bakkeid gjør det lett for oss å forestille oss at Vlad sitter i sitt skrivekammer mange år senere og nedtegner hendelsene, uten at det går på bekostning av spenningen. Den handler nemlig i større grad om Vlads oppgaver enn om hans overlevelse.

Forfriskende
Vampyrjegerens oppgaver er kun i sin begynnelse når boken avsluttes. Det er all grunn å se frem til dem, for tross litt virkemiddelskurr er første bind i Dr. Schnabels krønike en (fag)sterk grøsser med en innfallsvinkel til vampyrmytologien som er forfriskende etter de siste års svermeriske vampyrbøker.