Vampyrlus

LESELIG LUSEKUR
Vennskap, sjalusi – og hodelus. Tekst og bilde samarbeider godt i formidlingen av relevante temaer, men det åpenbare prosjektet Vampyrlus har, gjør den først og fremst til en nyttig samtalebok.
Idyllen brister
Hun tar bøtta på hodet sitt når hun leker i sandkassa. Hun har kort og pistrete hår og skitne bukseknær. Hun leker ordfører sammen med Mattis, og bestemmer alt som skal skje i sandslott-byen de lager. Mimmi og Mattis er bestevenner. Det er akkurat slik det skal være.
Så flytter Astrid inn i samme oppgang som Mattis. Alt raser. Astrid er Mimmis rake motsetning; hun har langt, lyst hår, et rosa kosedyr og rene klær. Og verst av alt: Mattis liker henne. Astrid skal være prinsesse i sandkassa, mens ordfører-Mimmi, som er vant til å bestemme i byen, ikke vil ha noe av det. Hun går i stedet bak skuret for å drepe maur.
Vampyrlus – og en god (eller dårlig) idé
Da møter vi vampyrlusene første gang. Anton sitter der – flintskallet og ulykkelig. Han har hatt lus, og lus, får Mimmi vite, er «små vampyrer som suger blod fra hodet». Og fordi Antons mor ble skrekkslagen ved tanken på sønnens lus, fjernet hun alt håret hans. Aha! Mimmi bestemmer seg for å få lus selv, for så å gi det videre til Astrid – som dermed må klippe håret, tror Mimmi.Det viser seg imidlertid at Astrid har fått lus uten Mimmis hjelp, og Mimmi jubler. Men tilbake i sandkassen sitter Astrid, like nydelig som før. Det finnes jo lusemiddel (moren til Astrid har åpenbart løst problemet på en bedre måte enn moren til Anton). Igjen raser alt for Mimmi. Hun sparker til sandslottet Astrid bygger – men med ett leker de alle tre sammen likevel. Mimmi er tilbake i ordførerrollen og bestemmer, akkurat som før. «Og det beste av alt: Nå slipper hun å få vampyrlus!»
Umotivert
Det er vanskelig å forstå hvorfor Mimmi inkluderes i den leken hun forsøker å ødelegge. Har hun fortjent det? Eller: Er det ikke for mye å forvente at Astrid og Mattis uten videre skal tilgi henne, og forklare oppførselen hennes med at hun bare har vært sjalu?
Vendingen framstår som noe umotivert. Astrid og Mattis er bare som bleke skygger; de har ikke det minste temperament. Karakterene deres bærer preg av bare å være kulisser i fortellingen om Mimmis følelser.
Mimmi er en handlekraftig – og kreativ! – heltinne. Hun går ikke av veien for innviklede metoder for selv å oppnå lus, og det oppstår morsomme situasjoner både hos eldre skolegutter og hjemme med mor og far. Mimmi er på mange måter framstilt med tradisjonelle gutte-egenskaper, både når det gjelder hennes indre og ytre trekk. Hun er følsom, men uredd og sjefete. Hun er verken sukkersøt eller yndig, slik som Astrid. Men hva er det med Mattis?

Mimmi er ordfører og bestemmer i byen, mens Mattis jobber på bensinstasjonen og reparerer og vasker bilene.

Hva kan jeg gjøre for deg i dag, ordfører? spør Mattis. […]

Skal bli, ordfører! svarer Mattis.

Om det er Mimmi eller Astrid som bestemmer, spiller ingen rolle. Mattis gjør det han blir fortalt. Og han faller uten videre for jenta med det lange, lyse håret. Hva slags guttekarakter er dette? Det er selvfølgelig mulig at boka på denne måten er et forsøk på å utfordre tradisjonelle kjønnsroller. Men i begynnelsen er Mimmi og Mattis barnekamerater; at de er gutt og jente, spiller egentlig ingen rolle. Ikke før Astrid kommer – og trekantdramaet er et faktum.
Med rom til illustrasjonene
På bokas siste side ser vi at Mimmis innsats for å få lus, har gitt resultater: Lusene kryr (det er tross alt en form for rettferdighet i det hele). Det er Tiril Valeurs illustrasjoner alene som forteller at Mimmi får lus. Dette er bokas største styrke: Aarøs tekst gir illustrasjonene rom til å fortelle.
Store hoder med tilhørende store øyne er sentralt i oppslagene, og ved hjelp av tydelig ansiktsmimikk (en konsentrert tunge, en tåre og litt snørr, et fårete smil…) fårValeur fram de ulike uttrykkene i boka. Motsetningene er karikerte, men personene er likevel levende,og også de små leserne vil oppleve sinnsstemningene som kommer fram i bildene. Oppslaget der Mimmi er plassert i forgrunnen, med en stor, svart krusedull over hodet, og de to lekende barna utenfor, formidler Mimmis følelser på en utmerket måte. Alt «det svarte og vonde» i Mimmi, som er konkretisert som en rasende krusedull over hodet hennes på flere oppslag, blir som et slags kjennetegn på Mimmi og skaper rytme og sammenheng mellom oppslagene, men uten at illustrasjonene selv blir påtrengende overtydelige.
Oppskriftsmessig
Selve historien følger en velkjent oppskrift: Vennskap blir truet, sjalusi oppstår – og til slutt blir alle venner. Vampyrlus har en kltdefinert målgruppe: barnehagebarn. Og det er heller ingen tvil om at boka er funksjonell i barnehagesammenheng. Også forfatter og forlag vektlegger at boka er gjenkjennelig for mange barn, og at den tar opp aktuelle problemstillinger. Det handler både om å være ny i barnehagen, om å inkludere hverandre i lek, om egne, sterke følelser – og om hodelus. Selv om lusene ser skumle ut i Valeurs illustrasjoner, er boka med på å avmystifisere og ufarliggjøre hva det innebærer å få lus. I så måte er også mødrenes måte å takle lus på viktige: Noen tyr til hysteri, andre ganske enkelt til en lusekur.Vampyrlus er en forbruksbok som opplagt vil være nyttig i mange sammenhenger, men som litterær opplevelse taper den i forhold til det åpenbare prosjektet.