Tittel: Var det det det var
Tekst: Linde Hagerup
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2012
Antall sider: 132

ISBN 82-02-34369-9

Var det det det var

SEKSUELL FORBIKJØRING

En solid avslutning på trilogien om den bråmodne Billie. Fjorten år med barndom er mer enn nok. Nå er det på tide å bli voksen – helt på ordentlig.

De tre mer eller mindre selvopplevde bøkene om ei jente fra Rykkin på åttitallet kommer med hver sin tematiske «overskrift». For som forfatteren Linde Hagerup selv sa i et intervju da Ingen som røyker hopper strikk kom i 2009:

– De tre tingene du skulle gjøre før du kunne kalle deg selv voksen, var: Røyke. Drikke. Pule. Nå har jeg skrevet en bok om den første av disse tre.

 

Billie begynte å røyke da hun var elleve. I bok nummer to, Get used to it, er hun tretten og begynner å drikke. Nå, i Var det det det var, står den seksuelle debuten for tur.

Venninner
Den sentrale relasjonen i alle de tre bøkene er vennskapet mellom den forsøksvis radikale og intellektuelle Billie og den sossete og sporty Nina. I Ingen som røyker hopper strikk er Billie redd at hun skal miste den antirøykende venninnen, og Nina er derfor den siste som får vite at hun røyker. I den neste boka prøver de seg på alkoholen samtidig – et tøft opprør mot Ninas småborgerlige foreldre, og et skuldertrekk for Billies kommunistmor – og nok en gang blir vennskapet satt på prøve.

I denne tredje boka er det Nina som kjører forbi Billie på veien mot voksenlivet. Noe hun gjør til gagns:

– Rekorden til PK og meg er tretten timer uten stans, sa Nina. – Slå den, du!

 

Billie tar ikke opp konkurransen. Det er en befriende og overraskende forskjell på Billies og Ninas forsprang. Mens Billie etter hvert lærer Nina den edle kunsten å inhalere i trilogiens første bind, får venninnen aldri matchet Billie med et passende hannkjønn i trilogiens avslutning. Alle rundt Bille får seg kjæreste – Nina, kompisen Teddy, til og med moren – og det snakkes og tenkes sex på alle kanter, men selv erhun fortsatt jomfru på siste side.

Hagerups hovedperson innser at det er flere måter å bli voksen på, og at hun må finne sin egen vei. Hun begynner å skrive. Det er en slutt som styrker tekstens uforutsigbarhet, og en vending som knytter tenåringen Billie og den førtiårige rammefortelleren eksplisitt sammen. Tekstens nostalgiske tilbakeblikk får dermed en ny funksjon og en styrket begrunnelse.

Før og nå
Tilbakeblikket på åttitallet er en viktig del av dette bokprosjektet, og jeg vil hevde at også uten Billies oppvåkning som forfatter, er de konkrete referansene og tidskoloritten med på å løfte teksten.

Min generasjon leste Beatles av Lars Saabye Christensen som en blanding av kjent og ukjent – følelser og tanker vi selv kjente, musikk og historie våre foreldre hadde opplevd. Det var vår egen og våre foreldres ungdomstid i en og samme fortelling. Fortellingen om Billie kan også leses som en rapport fra en annen virkelighet, samtidig som den inneholder de typiske trekkene til en ungdomsbok. Det er mulig for leseren å identifisere seg med hovedpersonens problemer og suksesser.

Nå tar ikke Linde Hagerup for seg historien til en hel generasjon eller en hel by, slik Christensen kan sies å gjøre, men hun tegner et autentisk bilde av bydelen Rykkin for snart tretti år siden, og det kan være fascinerende nok.

Her kan det innvendes at den virkeligheten Hagerup tegner av og til kan bli så fjern fra 2012, at det sliter på troverdigheten. Det mest merkverdige for en nåtidig leser er gjerne hvor travelt Billie og vennene hennes har det med å bli voksne. Siden tidlig åttitall har andelen unge røykere sunket fra over 30 % til nær 10 %, og andelen 15-åringer som har drukket alkohol har sunket fra 83 % i 1981 til 62 % i 2009. Det er kun et fåtall ungdomsskoleelever som kan kjenne seg igjen i trekløveret røyke, drikke, pule.

Dagens tenåringer debuterer riktignok tidligere seksuelt enn ungdom for tretti år siden gjorde, men det er fortsatt relativt uvanlig å debutere før fylte 15 år. Hagerup gir i så måte inntrykk av at statistikken var av den mer uvanlige sorten på Rykkin i 1983. Slike normbrudd er kanskje noe den tilbakeskuende fortelleren burde ha kommentert.

Politikken som forsvant
Noe av det som imponerer meg med Hagerups trilogi er hvordan hun evner å skrive tre frittstående bøker, som virkelig kan leses hver for seg som selvstendige og viktige fortellinger om å bli voksen, og samtidig klarer å skape en interessant og troverdig utvikling hos Billie gjennom hele trilogien. Det blir ikke repetitivt, og likevel henger det sammen.

Grafisk designer Jan Alsaker har fanget denne utviklingen på en god måte i omslagene. Dongrijakka med politiske buttons på bokomslaget til Ingen som røyker hopper strikk erstattes først av en skriblete dovegg der boktittelen Get used to it er leppestift på et skeivt speil, og på framsiden av Var det det det var er det den duse blå etiketten på en LP, omgitt av svarte plateriller. Det siste omslaget er langt roligere og mer innadvendt enn de andre.

Da jeg omtalte Ingen som røyker hopper strikk her på Barnebokkritikk, hadde jeg opplevelsen av å ha lest en ungdomsbok med politisk tendens, og jeg likte det. Billie kommer fra et utpreget venstreradikalt hjem og i den første boka er hun opptatt av den kalde krigen, Alta-elva og sivil ulydighet. Hun melder seg inn i Natur og Ungdom, står på stand og snakker om revolusjon.

Først ble jeg skuffet når dette elementet ikke dukket opp igjen i bok to og tre. Her er det kun jakkemerkene igjen av den politiske interessen til Billie. Det som var en hovedsak i Ingen som røyker hopper strikk er nå bare et bakteppe, og knapt det. Den politiske situasjonen i Norge og verden kommer i skyggen av vannsenger, Gry Jannicke Jarlums «Svake mennesker», pumps med halvsokker, pastellfarger og en nyåpna Peppes Pizza. Billies interessesfære snevres inn.

Det tok tid å se at det Hagerup tegner er en bevegelse innover, fra det politiske, via det sosiale spillet, til det ender i Billies eget identitetsprosjekt:

Jeg satt på rommet mitt og leste russiske klassikere mens jeg venta på å bli eldre.

Og det var da det begynte. Den sommeren der, juli 1983. Helt plutselig bare hendte det, kanskje fordi jeg kjeda meg. Kanskje fordi alle holdt på med ting jeg ikke var en del av. Jeg veit ikke, men det var da resten av livet starta for meg.

Det var da jeg begynte å skrive.

 

Vennskapet som består
Billies identitetsprosjekt endrer seg fra bok til bok. Hun lærer nye ting om seg selv. Vennskapstematikken er derimot den samme. I hver bok glir Billie og Nina fra hverandre på ulike måter, men hver bok ender også med at de finner sammen igjen. Begge forandrer seg gjennom de tre bøkene, og disse forandringene kan være vanskelige å takle, men vennskapet er noe de holder fast ved – uansett.

Det er mange trekk ved Billie-trilogien som er typisk for norske ungdomsbøker: forelskelse, identitetsproblematikk, utforsking av voksenlivet og overgangsritualer. Men trilogien har tre trekk som hever den over de jevne utgivelsene. Vennskapstematikken er det første av disse tre elementene, fordi den sentrale rollen vennskapet har i denne trilogien er sjelden vare.

For det andre er bøkene skrevet i et språk som ikke bare er lettlest, muntlig og tett på målgruppen, men som også er originalt og rytmisk. For det tredje fører denne fortellingen, på en overbevisende måte, målgruppens egne opplevelser sammen med foreldrenes oppveksterfaringer.

Trilogien om Billie er solid fra start til slutt.



Skrevet av:

Kommentarer