Varierende i leseland


Krabbekrise
Forfattar og illustratør: Anna R. Folkestad
Samlaget 2016

Prompebroren
Forfattar: Bente Bratlund
Illustratør: Odd Henning Skyllingstad
Samlaget 2016

Apropos forelska
Forfattar: Linn T. Sunne
Illustratør: Julius Vidarssønn Langhoff
Samlaget 2016

Mars er for taparar
Forfattar: Lars Bukdahl
Illustratør: Morten Voigt
Omsetjar: Ole Jan Borgund
Samlaget 2016
Bøkene i Samlagets egen Leseland-serie gis ut under merkelappen lettlestbøker. Da handler det om å oppøve leserutine, ikke nødvendigvis om den gode fortellingen. Eller?
«Den gode forteljinga står alltid i sentrum», lover Samlaget i omtalen av Leseland-serien. Og videre: «Bøkene er fagleg funderte og utvikla i samarbeid med leseforskarar» – og er altså tilrettelagt litteratur. Dette innebærer at det er gjort en rekke tilpasninger basert på antakelser om hva som nettopp gjør en bok lett å lese, som ordvalg, tekstmengde, setningslengde, antall illustrasjoner, antall ord pr. side, og så videre. Bøkene skal være enkle å lese for at barnet skal mestre lesingens tekniske side, noe som igjen skal øke lysten til å lese mer. Bak lettlestkonseptet ligger det en forestilling om at man må forenkle for den ferske leseren: Det enkle barnet trenger enkle tekster. Men er det så enkelt?
Det er ikke gitt at bøker med liten motstand på sikt er det som trigger leselysten mest. Inger Østenstad stiller noen interessante prinsipielle spørsmål om lesetreningsbøker i en artikkel på Barnebokkritikk fra 2006: «Hva skjer med litteraturen når den skal tjene leseferdighetsopptreningen rent instrumentelt? Er det virkelig slik at mengdelesningen, som lettleskonseptet legger opp til, fremmer leselyst og gode leseopplevelser?»
Med Leseland vil Samlaget øke omfanget av lettlestbøker på nynorsk, «slik at den som skal lære å lese med nynorsk som hovudmål, skal ha tilgang på kvalitetssikra lettlesbøker på sitt eige mål», og gir et tydelig signal om at Leseland-logoen skal regnes som et kvalitetsstempel i seg selv. Likevel er det grunn til å tro at bøkene er av varierende kvalitet – særlig når det skal utgis mellom femten og tjue nye titler i året. De fire titlene jeg anmelder her tyder på det samme.
Serien består av en blanding av nyskrevne bøker av norske forfattere og illustratører, og oversatt litteratur. Bøkene skal være «tilpassa barns interesser» (men det er ingen entydig størrelse!). Den har fire ulike nivåer, og i tillegg et nivå for eldre barn og unge.
Krabbekrise – et forvekslingsdrama
Anna R. Folkestads Krabbekrise tilhører nivå 1, som skal egne seg for «barn som nett har begynt å lære seg å lese». Her møter vi Bo og Besta, som kanskje allerede er kjent for barnet: Det finnes nemlig en bok til om disse to, Tanntrøbbel, så dette er en serie i serien. Bo og Besta (særlig Besta, med sin rynkete hud og barnslige iver) er da også karakteristiske typer som man gjerne kan møte flere ganger. Krabbekrise inneholder rett og slett et aldri så lite forvekslingsdrama der Besta ufrivillig tar feil av solkrem og rekeost – og resultatet er en vinneroppskrift.
Teksten er kort med mye dialog, som veksler mellom å være i anførselstegn og i snakkebobler. Det gir et litt rotete inntrykk, men kan ha en funksjon for den ferske leseren i den forstand at snakkeboblene demonstrerer hva anførselstegnene faktisk betyr i skrift. Det er kun én setning pr. side i boka. Illustrasjonene er stiliserte og todimensjonale uten de altfor store ambisjonene. Likevel – og det er det som gjør den lille fortellingen interessant – tilfører illustrasjonene viktig informasjon: «Besta og Bo er på veg til stranda», leser vi på første oppslag. Men også Besten er med. Han går bakerst, men er likevel like sentral i illustrasjonen som de to andre. Dessuten bærer han roten til hele misforståelsen i kurven: både rekeosten og solkremen. Han er med på nesten hvert oppslag, men får ikke ordet før han kommer med selve avsløringen: «Har du sett rekeosten?»
Bestens tilstedeværelse gjør at man må lese illustrasjonene også. I lesetreningsbøker for de aller yngste leserne skal ofte illustrasjonene først og fremst støtte teksten. Her tilfører de noe mer, som gjør det morsomt å lese. Folkestad utfordrer dermed forestillingen om at ferske lesere skal ha enklest mulig tekster, og Krabbekrise blir interessant til tross for det svært begrensede formatet.
Prompebroren: «Det er sant som ei bok»
Humor er viktig også i Bente Bratlund og Odd Henning Skyllingstads Prompebroren, som befinner seg på nivå 4 i Leseland. Disse bøkene skal egne seg for «barn som leser og begynner å bli uthaldande i lesinga». Tittelen kan lure leseren til å tro at dette bare handler om promp, men det gjør det slett ikke: Prompebroren tegner faktisk opp et aldri så lite psykologisk portrett. Boka er enkel å lese i ordets beste forstand: Den er lett å komme gjennom ikke bare fordi det er godt med luft mellom setningene og mange avsnitt, men fordi leseren identifiserer seg med hovedpersonen og ønsker å få vite hvordan det går med henne:
«Broren min prompar».
Orda berre sprett ut av munnen min.
Brått ser alle på meg.
Alltid seier eg ting utan å tenkje meg om.
Dette er vellykket økonomisering. På få linjer blir vi kjent med jeg-personen: Hun får oppmerksomhet ved å si noe hun ikke burde ha sagt – og vi forstår at det er slik hun er. Løgnen vokser. Jenta må stadig finne på nye historier om prompebroren som slett ikke finnes – og det nærmer seg det uunngåelige: avsløringen. Den stigende uroen skildres intenst:
Dei trur meg.
Dei trur meg verkeleg.
Eg kan ikkje gi meg no.
Og:
No sit eg i fella. […]
Kva gjer eg no?
Kva i all verda gjer eg no?»
Det er rett og slett en fastlåst situasjon: «Korleis skal eg kome meg ut av dette?» og «Dess meir eg lyg, dess verre blir det.»
Løsningen finner hun omsider: Hun sier det som det er, at prompebroren er oppdiktet – men lager samtidig en ny løgn: Hun er dikter og skriver bok og må teste ut ideene sine. Prompebroren framstår som et elegant metaprosjekt når det gjelder selve lesetreningskonseptet: Boka viser hvilke fantastiske historier du kan få del i dersom du lærer å lese. Tilhørerne i boka tørster etter mer: «Alle ventar. Dei nesten trippar etter å høyre». Dette er en fin demonstrasjon av ordenes makt – og gleden ved å la seg oppsluke av en fortelling. Skyllingstads illustrasjoner formidler dessuten prompehistoriene på en humoristisk og levende måte, og – til tross for at historiene er oppdiktet – fornemmer vi både prompens lukt og lyd.
Apropos forelska – om, ja, nettopp, gutter og forelskelse
Linn T. Sunne og Julius Vidarssønn Langhoffs Apropos forelska tilhører også nivå 4. Her er det mindre luft mellom setningene og færre avsnitt, og boka framstår slik sett som tyngre å komme gjennom. Det henger også sammen med at handlingsgangen mangler det drivet som Prombebroren har. Tuva skal på «aleineforeldreferie» med moren sin, men gruer seg: Hvordan i all verden skal hun kunne bli kjæreste med Simon da? Tilfeldighetene vil ha det til at Simon er på samme båttur: «Var det mogleg? Var Simon her? Simon? Her?». Det er for godt til å være sant. Plutselig ligger «den gørraste og flauaste ferien» an til å bli fin. Men starten er for langsom: Først på side 26 slår Tuva selv fast at «dette kunne bli ein ganske bra tur likevel», og da er allerede turen godt i gang. Riktignok blir ikke turen slik som Tuva hadde ønsket seg. Simon og Tuva blir kjent med et tvillingpar, William og Wilma. Simon får etter hvert et godt øye til Wilma, og det er moren til Tuva som får kjæreste – faren til Simon. Det kunne knapt vært verre.
Langhoffs illustrasjoner framstår som nokså tradisjonelle og stiliserte. Her kunne illustratøren med fordel ha boltret seg friere for å formidle Tuvas sterke følelser. På enkelte oppslag undrer jeg meg dessuten over valg av motiv, som for eksempel på s. 10, der det er enkle tegninger av noe som i fortellingen er ubetydelig: diverse matvarer. Tegningene gir dessuten assosiasjoner til bildene i pekebøker for små barn – og jeg er høyst usikker på hvordan dét skal kunne bidra til lesemotivasjon. Men andre ganger fungerer illustrasjonene godt, for eksempel når Tuva får en bamse av Simon og sender mms til bestevenninna Maggi. Her utfyller illustrasjonen teksten ved å vise Tuva med den typiske selfie-armen foran seg mens hun smiler til kameraet med bamsen i hånda. Mobiltelefonen er naturlig til stede i boka, og det fungerer fint. Maggi opptrer så å si kun via mobiltelefon og er en god støtte for Tuva, samtidig som leseren får tilgang til Tuvas tanker uten å måtte gå omveien om fortelleren. Det er et godt grep.
Det er ingenting å si på intensiteten i måten Tuvas forelskelse blir skildret på. Likevel framstår boka som nokså forutsigbar, men det kan godt hende at det nettopp er dette en del ferske bokslukere vil ha: En feelgood-bok som gir liten motstand.
Mars er for taparar – en heltefortelling
Danske Lars Bukdahl og Morten Voigts Mars er for taparar er en science fiction-fortelling om Billy Bob, elev ved «NASAs hemmelege rakettskule». Dette er ikke en skole for pingler; her handler det om liv eller død. Vår helt påtar seg et oppdrag som enten kan innebære å «redde menneskeslekta eller å døy heltemodig i forsøket». Billy Bobs erkefiende kommer ham likevel i forkjøpet, og vi blir vitne til en dramatisk kamp i rommet mot et kosmisk kattedyr der liv og ære står på spill, og der Billy Bob må komme sin egen fiende til unnsetning.
Mars er for taparar er beregnet på eldre barn og ungdom som allerede er gode lesere. Den har enkelte oppslag uten illustrasjoner i det hele tatt, men andre steder krever illustrasjonene at leseren stopper opp, for eksempel der kartet over astronautskolen er viet en hel dobbeltside.
Bøkene er for barn som vil lese «korte historier med høg illustrasjonsgrad», og har «lettlesen» tekst. Imidlertid framstår ikke denne boka som lettlest. Det er få språklige tilpasninger å spore. Setninger som «Sånne doble sett av elektriske klør som tek kvelartak, er ikkje akkurat det mest oppmuntrande videoklippet å ha rullande for det indre blikket sitt ein måndag morgon klokka tjue minutt på åtte på trinn nummer femten hundre og eitt eller anna» er verken korte eller spesielt enkle å lese. Språket har godt driv og historien er spennende, for all del, men jeg forstår ikke hvorfor Mars er for taparar er plassert i Leseland-serien i det hele tatt. Det virker noe spekulativt: Leseland-serien påberoper seg å være allerede «kvalitetssikra» bøker, og dermed kan man stole på dem også når leseferdighetene skulle tilsi at man faktisk kan lese bøker utenfor dette konseptet.
Lesekompetanse – mer enn avkoding
Lesetreningsbøker er potensielt viktige bøker for unge lesere. For mange barn kan de representere de første erfaringene med stillelesing, der det handler om å komme seg gjennom en bok på egen hånd – uten en voksen formidler. Samlagets Leseland-serie vil tilby nynorskbrukere gode lettlestbøker. For å være en reell konkurrent til Cappelen Damms velkjente Leseløve-serie, som også har titler på nynorsk, ville Leseland ha tjent på å sette seg noen tydeligere estetiske ambisjoner. Det er ingenting som tilsier at dét skulle komme i veien for lesingen – snarere tvert imot. Ikke desto mindre er det positivt at flere av illustrasjonene i de fire bøkene jeg har omtalt her har reelle funksjoner i fortellingene. Leseland-serien ser dermed ut til å ta på alvor det faktum at lesekompetanse er en sammensatt kompetanse som handler om mer enn å kunne avkode skrift.