Vårt monster er bedre enn deres

Hva om monstre var litt som fotballag? Hver by sitt monster – noe man kunne være stolt av og sammenligne med andre byers og kjøpe samlekort med. Og selv om det ødelegger byen litt nå og da er det tross alt vårt monster, og det heier vi på.

Dette er utgangspunktet for Monster på haugen av tegneserieskaperen Rob Harrell. Fortelllingen er lagt til den lille byen Stoker-on-Avon, en viktoriansk engelsk by sett gjennom amerikanske briller, hvor vitenskapsmenn har store hvite Darwin-skjegg og avisgutter med sixpence er fattige men elskverdige.

Dette er en verden som er så corny at folk i farens stund roper «Godtfolk! Inn her!» og «Saft suse!» Her skal vi ikke laste oversetteren Daniel Reinsfelt, som trolig har tatt et bevisst valg om å legge språket tett opp til språkføringen i Andeby. Her spiller språk, historie og tegninger på lag for å sikre at ingenting skal ta seg selv for seriøst.

Å trene et monster

Hver by har sitt monster, men Stoker-on-Avon har blitt forfordelt på monsterfronten. De har blitt sittende med svarteper i form av Rayburn, som helst gjemmer seg bort i hulen sin og nører opp under sin kronisk dårlige selvtillit: «Kan ikke puste ild! Ingen laserstråler fra øynene! Råtne tenner! Fislete brøl!! Og disse vingene? Kan ikke fly!»

For å fortsette fotballmetaforen er Rayburn altså litt som Brann eller Start på sitt verste, og det er opp til den eksperimentelle vitenskapsmannen Charles Wilkie og gategutten Timothy å hjelpe ham å prikke inn toppformen igjen. For det handler ikke bare om byens ære, skal det vise seg. Bymonstrene fungerer også som byenes beskyttere mot andre monstre, og akkurat nå er det et skikkelig fælt et på vei.

Dickens med hoggtenner

Monster på haugen er visuelt tiltalende som et skikkelig konfeksjons-godteri. Selve formatet er lite og tilnærmet kvadratisk, med gode, matte sider og flott trykk. Fargene er intense og er strukket til metningspunktet, mens selve tegningene er karikerte og levende i de store rutene. Tegningene bærer preg av at Harrell har lang fartstid som serieskaper (han har blant annet hatt flere syndikaliserte stripeserier som har gått i årevis, selv om ingen av dem har vært trykket i Norge).

Selv om boken nok vil sortere under fantasysjangeren finner du ikke så mye annet enn monstrene (og noe av naturen) som er fantastisk her. Dette er mer som en Dickens-pastisj med skarpe tenner enn Ringenes herre.

I det hele tatt er boken både søt og iøynefallende, men samtidig med såpass mye glimt i øyet at det ikke blir for mye av det gode.

Outland forlag skal i det hele tatt ha ære for at de gir ut bra tegneserier som ofte går litt under radaren her hjemme (eldre lesere bør blant annet sjekke ut de to bøkene forlaget har oversatt av den franske serien Gamle gubber).

Spenning etter boken

Det er sjelden man kommer over utgivelser som så åpenbart følger den foreskrevne spenningskurven for historiefortelling, men Monster på haugen viser bare hvorfor dette er prinsipper som stadig gjentas. Historien er medrivende med få eller ingen dødpunkter underveis, og trår sjelden feil i det underholdende (og etter hvert svært så dramatiske) eventyret.

Rayburns dannelsesreise fører ham fra å være en litt utilpass men godhjertet tenåring, til en kanskje mer veltilpass tenåring. Til sist blir dette en historie om vennskap og utfordringer og ansvar og utvikling og alt det andre som man liker å slå om seg med på baksiden av bøker.

Det gjør ingenting, for boken er morsom nok til å overvinne alle de gode intensjonene. Den er underholdende skrevet, tegningene er festlige, det er bare å gi seg over og si «ok da, underhold meg!».