Vegen heim frå Sarajevo

ETTER KATASTROFEN

Skarpt og klart om etterdønningene av voldtekt

Det verste har allerede hendt idet Rønnaug Kleivas nye roman åpner: Susi, som mange lesere vil kjenne fra Andre sida av Paris (2007), har blitt voldtatt av en gutt som ble med henne hjem etter en fest. Dagen etter tar hun ”det første flyet herifrå. Men til overkomeleg pris” og ender opp i Sarajevo, uten å ha fortalt noe til noen om det som har skjedd (s. 8). Vegen heim frå Sarajevohandler om nettopp det tittelen lover: om de tunge skrittene tilbake til fellesskapet etter at noe uopprettelig har funnet sted. Valget av det krigsherjede Sarajevo er neppe tilfeldig, på tross av Susis økonomiske redegjørelser i sitatet over. I Sarajevo får hun Susi full anledning til å reflektere over såvel bruken av voldtekt i krig som over nødvendigheten av å legge grusomme hendelser bak seg. Her, for eksempel, er resepsjonisten på Susis hotell:

– Byen var endå vakrare før, seier han. – Før han vart øydelagt av krigen. Men slik er det. Det nyttar ikkje å tenke på det som har vore. Ein må sjå framover for å greie seg. Orientere seg ut fra slik det er nett no. Vil du ha meir te?

(s. 23)

Rønnaug Kleiva er en klok nok forfatter til å skjønne at evnen til å se fremover og orientere seg etter hvor ”slik det er nett no” når alt kommer til alt blir et spørsmål om nettopp te, om hvorvidt man er i stand til å ta imot te, mer te, når tilbudet kommer. Her, på side 23, er ikke Susi klar ennå. Hun sier ”nei takk, tusen takk, eg har fått nok.” Men hun søker ikke tilflukt på hotellrommet lenger, hun begir seg ut i byen for å ta den inn: ”ein kan ikkje vere i slik ein vakker by utan å bruke høvet til å sjå seg om.” Hos en svakere forfatter enn Kleiva kunne man mistenkt at det krigsherjede Sarajevo ville bli en noe lettvint metafor for – eller kanskje heller en bokstavliggjøring av – voldtektens gru, noe som kunne anskueliggjøre akkurat hvor jævlig Susi har det. I stedet får man inntrykk av at Susi, som er fast bestemt på at hun ”ikkje vil gå rundt heile livet og vere eit offer” selv har valgt seg Sarajevo fordi hun ønsker seg til et sted der det ytre samsvarer med den indre erfaringen hennes (s. 26). Først når hun klarer å opprette en relasjon til stedet der hun er, kan hun begynne på reisen hjemover, fysisk og mentalt.

Dynamikk
Men selv ikke Susi kan klare alt på egenhånd, og fortielsen er ingen venn. En kveld fylleringer hun hjem til mora og forteller alt sammen, og før hun vet ordet av det har moren sladra slik at hele skolen vet hva som har skjedd. Takk og lov, får en nesten si, for det er først med den alltid velmenende og herlig uforutsgibare morens inntreden (per telefon) at fortellingen skyter fart og virkelig blir dynamisk. Susi i Sarajevo helt på egenhånd gjennom en hel roman kunne lett blitt symboltungt og traurig, relasjonsopprettelesen jeg refererer til over abstrakt og villet. Moren er Susis kanskje viktigste relasjon, men hun er samtidig helt ustyrlig, og det er liten tvil om at flukten til Sarajevo også er en flukt vekk for å beskytte seg mot morens forsøk på å overta Susis voldtekt fullstendig, på å gjøre den til et prosjekt, hennes prosjekt. Moren blir dermed både motstander og mål: Susi er fullstendig avhengig av henne for å komme seg videre, både bokstavelig (hun trenger selvsagt penger for å komme seg hjem) og metaforisk. Men med morens inntreden skjønner vi også enda tydeligere hvorfor Susi faktisk må reise vekk, marginalisere seg, tre ut av fellesskapet: for selv å kunne definere hvilken rolle hun vil spille, for selv å kunne bestemme hva det som har hendt skal bety for henne. Derfor er det høyst forståelig at Susi velger å ta buss og tog heller enn fly på vei hjem. Kommer hun tilbake for tidlig, risikerer hun å bli hun slukt av de andres gode hensikter, av deres forsøk på å vise henne kjærlighet. Målet blir å tre inn i fellesskapet på egne premisser.

Nyanser
Når jeg har brukt såpass mye av denne anmeldelsen til å analysere romanen, er det først og fremst for å antyde hvor god og nyansert jeg synes Kleivas roman er. Når man skriver om noe så betent som voldtekt, er det det lett å tråkke feil. Enten fordi man tenker at emnet i seg selv er sterkt nok til å bære romanen, eller fordi man fristes til å dynge på med detaljer og komplikasjoner til det alvorlige emnet drukner i et hav av plot og forferdelse. Kleiva viser klasse ved å unngå å knytte spenningskurven til fremstillingen av voldtekten. Slikt blir lett spekulativt. Her er voldtekten et faktum, noe man må forholde seg til, men heller ikke mer. Videre setter jeg umåtelig stor pris på at Kleiva styrer unna de fleste andre nærliggende klisjeer: her er for eksempel ingen kloke koner (Susis mor er vel det nærmeste vi kommer) og heller ingen menn som utøver sin seksualitet på noen truende måte utover det overgrepet som ligger til grunn for romanen.

Ytre vs. indre
Hvis jeg skulle sette fingeren på noe som helst, må det handle om Kleivas valg av to distinkte skrivemåter for å skildre Susis reise tilbake til samfunnet. Romanen er skrevet fra Susis perspektiv, med vekt på fremstilling av tanker og refleksjoner heller enn ytre hendelser, bevegelse og samhandling. Dette resulterer i en rekke korte kapitler uten den store flyten, en slags indre snapshots. Men etterhvert i boka dukker det også opp en del kapitler der hendelser som foregår eller har foregått hjemme i Norge fremstilles som scener i et film- eller dramamanus: Festen som ledet frem til voldtekten, venninnesamtaler på mobilen, venninnerådslaging om passende hevnaksjoner mot overgriperen. Den sceniske fremstillingen, ribbet for ”indre” refleksjon, bidrar til å skyve disse hendelsene vekk, til å gjøre dem overskuelige og upersonlige, nettopp fordi det dreier seg om ting som er for vonde til at de kan tas helt inn ennå.

Men likefullt tar jeg meg etterhvert i å savne nettopp det registeret Kleiva utelater fra fremstillingen sin, det nivået der indre og ytre, refleksjon og samhandling virker sammen. Dette plasseres utenfor rammene av Vegen heim frå Sarajevo, som slutter idet Susi omsider kommer hjem og hverdagen igjen må begynne. For all del, det er neppe tilfeldig at jeg savner dette nivået i fortellingen. På mange måter handler jo romanen om Susis forsøk på å få det indre og det ytre til å kunne møtes igjen etter voldtekten, og det ville være direkte dumt å ønske seg normalspråk der normalspråk ikke er mulig, der betingelsene for normalspråk er revet vekk. Likefullt synes jeg altså at de aller beste partiene her er de der Susi må forholde seg til morens kjærlige, men akk! så klønete krumspring, der kompleksiteten som kjennetegner så mange av våre viktigste relasjoner står frem med full styrke og det ytre ikke helt kan sjaltes ut fra det indre.

Oppfølger?
For som Kleiva også vet: hverdagen kommer. Med gjeninntredenen i fellesskapet, må Susi gi slipp på noe av den kontrollen hun har vunnet tilbake på reisen sin. Og selv om den bevegelsen som skildres i Vegen heim frå Sarajevo er fullstendig i seg selv og dessuten altså nødvendig for at hverdagen igjen skal kunne inntreffe uten at den tar fullstendig rotta på Susi, registrerer jeg en viss motvilje idet det går opp for meg at romanen nærmer seg slutten. Jeg vil, kort sagt, vite mer. Jeg vil se hvordan Susi takler alle de utfordringene som nødvendigvis står i kø nå når hun i hvert fall til en viss grad er klar til å tre inn i de fellesskapene hun har isolert seg fra i denne romanen. At hun klarer det, tviler jeg ikke på, for Susi er en ressurssterk heltinne. Det er ikke spørsmålet om hvorvidt Susi endelig kommer til å hevne seg på overgriperen eller ikke som driver meg, men snarere følelsen av at det er nå jobben begynner for alvor, og at Susi antakelig kan lære oss ett og annet om den prosessen hun nå må igjennom. Skulle Kleiva bestemme seg for å skrive nok en oppfølger, er det med andre ord ikke meg i mot. Vegen heim frå Sarajevo er en liten, men viktig bok.