Vekten av en bok

Jeg beslutter å begynne vurderingsprossen av boken på samme måte som jeg ville ha nærmet meg et ukjent kunstverk. Jeg sanser, formulerer, tolker og kontekstualiserer opplevelsen.

Boken er tung. Formatet er større enn en skjønnlitterær bok og mindre enn en «praktbok». Assosiasjonene går i retning av faktabok, men også eventyrbok.

Varme farger på omslaget. Gul, oransje og et skjær av grønt. Tittelen i blått springer meg i øynene: «Kunst-magi». Snirklete løkkeskrift og svevende, fargeglade prikker. Magikerens tryllestøv eller festens konfetti? Følelsen av eventyrbok forsterkes, samtidig som en ny fornemmelse oppstår. Stilen og uttrykket er litt barnlig og privat. Jeg heller nå mot assosiasjonen minnebok, alternativt dagbok.

Ambisiøst og eventyrlig

Til billedillustrasjonen på forsiden: En øde, borglignende bygning på en tue i en sjø. Tårn og spir, buede vinduer og en blå vimpel med et rødt hjerte øverst på borgen. På vannspeilet en liten robåt med en kvinneskikkelse på vei bort (eller mot?) borgen. En voksen strek med et barnlig uttrykk, tenker jeg. Et symbolsk og litterært innhold. Noe å fundere over, og mer kalkulert enn det et barn ville ha laget. Dette er ikke et bilde laget av et barn.

Så oppdager jeg undertittelen på boken. Hvite blokkbokstaver. «Den store kunstboka for barn og unge». Intet mindre. Jeg tenker på titler som «Den store eventyrboken». Konklusjonen blir foreløpig at dette er en ambisiøs bok, rettet mot et yngre publikum. En faktabok hvor eventyr og magi er valgt som innfallsporten til kunstens verden.

På bokens bakside finner jeg bekreftelse på at dette er en bok som ønsker å henvende seg personlig til leseren. I du-form loves man «en utrolig reise gjennom kunsthistorien», og en forespeiles muligheten til selv «å lage action painting slik som maleren Pollock gjorde det». Genren aktivitesbok gjør altså entré. Javel. En «alt i ett-bok». Nå gjenstår det bare å dykke ned i bokens 192 sider.

Jeg blar raskt gjennom boken for å danne meg et oversiktsbilde. Jeg finner mange bilder av barn i arbeid og foto av kunstverk laget av barn. Og jeg finner rundt 40 kunstverk fra kunsthistorien og portrettfoto av kjente kunstnere. Dette er en bok som gir bildet forrang fremfor ordet. Tekstene er kompakte, gjennomarbeidede og beskrivende. De tar for seg utvalgte stilretninger og genre fra kunsthistorien tilpasset yngre lesere, interessant å lese også for voksne.

Vekten av et dominerende formspråk

Illustrasjonen fra forsiden, borgen på tuen, gjenfinner jeg i kapitlet om arkitektur. I likhet med samtlige av bokens kapitler, er kunsthistoriker Mette Dybwad Torstensen sine fag- og oppgavetekster akkompagnert av kunstverk og illustrasjoner av medbokskaper og kunstner Björg Thorhallsdottir. Hennes formspråk er gjennomgående tilstede i alle deler av boken. Til og med på lesernes utstillingsområde: Bakerst i boken oppfordres en til å presentere sin egen kunst i et kunstalbum. De utvalgte sidene har fått border i alle fire hjørner. Også tema for utstillingen er allerede bestemt: «Dette er flotte meg!», «Min abstrakte komposisjon», «En kubistisk frukt».

I mine øyne gjør disse valgene samlet at barnets uttrykk og stemme blir veldig styrt av voksnes blikk og intensjoner. Faren er at bokens øvrige billedmangfold overskygges av et kunstnerisk grep som nærmest antar form av totaldesign. Stilen til Thorhallsdottir er leken og livsbejaende og hennes snirkler, border, prikker, stjerner og hjerter underbygger oppfatningen av boken som minne- og eventyrbok. Men den forstyrrer og nedtoner også bokens budskap om at kunst er komplekst, mangetydig og både kan vekke behag og ubehag. Det er litt som om perspektivet er å ufarligjøre den potensielt skremmende og problematiske kunsten, og spre glede fremfor å utfordre. Et forståelig grep, kanskje, med tanke på målgruppen. Likevel – i tekstlig form berører boken kontroversielle tema, innganger og oppfatninger om kunst, og den hevder å skulle nå ut til ikke bare barn, men også unge lesere og kunstskapere.

Barn og kreativitet

Kunstmagi argumenterer for barnekunstens egenverdi, og den ønsker å fremme kreativitet og læring. Tanken er at kreativ tenking må læres, og at en gjennom å uttrykke seg inspirert av kunsthistoriens ismer-, tankegods, metoder og teknikker kan finne frem til sitt eget, unike uttrykk. En erkjennelse som bygger selvtillit og mestring hos barnet.

Kunsthistorien er spekket med kunstnere inspirert av barn, og det finnes mange eksempler på voksne som etterligner barns uttrykk, eller riktigere: søker å finne frem til sitt usensurerte, ekte jeg. Ikke for å lage kunst som om de er barn. Hvorfor skal da barn lage kunst som om de er voksne? Har det kreative barnet (eller for den saks skyld, mennesket) forsvunnet fra ligningen?

«Opp ned-jenten»

Kunstmagi er en faktabok og en aktivitetsbok. Men den er også en dannelsesbok. Den tar aktivt stilling til barnets utvikling mot å bli seg selv i verden. Barnet skal ha rett og mulighet til selv å skape kunst. Betimelig. Jeg savner likevel referanser til kunst skapt av barn, til barns verden. Vi blir ikke kjent med barna i boken – det er bilder av dem og av noe av det de har laget (= oppgavebesvarelser). Deres ideer, synspunkter og innfallsvinkler blir ikke presentert. Jeg savner også et alternativ til bokens favorisering av en mimetisk tilnærming til kunnskapservervelse: Kreativitet læres gjennom kjennskap til og utprøving av etablerte kunstneriske teknikker og metoder.

Jeg møtte nylig en ung jente som tegnet med «feil ende» av blyanten. Flere barn deltok i tegneøkten. De holdt blyantene sine «riktig». Streken til «opp ned-jenten» ble annerledes. Et bredere fargespekter dukket opp. Folien på treet rundt blyet viste seg å være villig til å møte det hvite arket. I sin «feiltolkning» fant hun sitt eget, unike uttrykk. Denne jenten og unge kunstnere som henne, skulle jeg gjerne ha møtt i Den store kunstboka for barn og unge.