Velkomponerte vingeslag

Femten år gamle Ellen bor sammen med moren sin og den fem år gamle lillebroren Enon. De har ingen andre familiemedlemmer, ingen tanter, onkler eller besteforeldre. Når Ellen allerede på side to understreker hvor annerledes livet hennes er, stusser jeg litt og tenker at så uvanlig er det vel ikke å leve i en liten familie? Jeg lengter etter å møte noen som ikke synes livet mitt er rart. Som ikke tar to skritt tilbake og kikker på det med en grimase, som om det er noe de aldri har sett maken til. 

Så viser det seg at moren hennes driver et sykehus for skadde flaggermus, i uthuset i hagen deres.

Ut fra tittelen kan man jo anta at flaggermus har en viss rolle i romanen, og det har de, men i løpet av de 236 sidene boka varer, tar historien i tillegg retninger jeg aldri kunne forutsett. For hver side jeg leste, jo mer av Ellens verden som åpenbarte seg, desto tydeligere ble det hvor presis Ellens beskrivelse i starten er. Nettopp slik kjentes det å lese: Som å trekke meg litt unna teksten, i et forsøk på å skape avstand til det uforutsigbare, utrygge Ellen lever i, og for liksom å få et bedre overblikk over situasjonen, som jeg faktisk ikke har sett maken til.

Redningen og forbannelsen

Enon er ofte syk, og anfallene der han sliter med å puste, har store smerter, gråter og hyler, kan komme når som helst. Selv om moren har tatt ham med inn i hver krik og krok av helsevesenet for å finne ut hva som plager ham og hvordan han kan bli bedre, er det bare én ting som hjelper når han får anfall: barokkflaggermusen Leo. Så fort den lille flaggermusen legges på Enons panne, roer han seg, puster lettere og slapper av. Ellen kontakter nettstedet «Biologen svarer», en nettside der en biolog svarer på spørsmål folk har om feltet.

Som et omen kommer Alexandra inn i Ellens liv. Alexandra jobber for «Biologen svarer», og plutselig står hun nederst i Ellens hage med en advarsel om at Karelia, Ellens mor, ikke kan være alene. Ellen har oppdaget at det er noe merkelig med morens forhold til flaggermus, og da spesielt til Leo. Karelia vil være en god mor, men ser ut til å legge mest krefter i flaggermusmottaket og i forbløffelsen over andre menneskers generelle mangel på interesse og fascinasjon for dem. Motstanden mot vindmøller, som ifølge Karelia fungerer som en drapsmaskin mot flaggermus, er et tilbakevendende tema. Noe er helt klart muffens hjemme hos Ellen, det er flaggermus i mosen. Barokkflaggermus, for å være nøyaktig.

Fraværende mindfulness

Karelia reiser bort en tur hvert år, angivelig på et mindfulness-opphold for å hvile og hente seg inn. Ellen blir altså alene med den syke lillebroren, og skuespillet der de later som om moren straks er tilbake blir stadig vanskeligere å opprettholde, ettersom Enons anfall også kommer mens han er i barnehagen. De ansatte bekymrer seg, og til slutt står barnevernet i døra. Alexandra og Ellen minner etter hvert om et superhelt-team, som oppdager at de har mer til felles enn det først kunne se ut som. Alexandra blir det mennesket Ellen lengtet etter, noen som ikke ser på livet hennes og lager en rar grimase. Denne relasjonen preges av en gjensidig usikkerhet og skepsis, ingen av jentene er vant med å kunne vise hvem de egentlig er og hvordan de har det. Tronstad henter her det universelle, mellommenneskelige frem i det annerledes og absurde, og befrielsen når følelsen av anerkjennelse og tilhørighet vokser frem mellom de to jentene, er så sterk at jeg kjenner den i kroppen mens jeg leser. Forhåpentlig kan tematikken og måten den behandles i denne romanen sende et budskap om håp og trøst til leseren, om at man nok ikke er helt alene, uansett hvor rart og annerledes man tror ens eget liv er.

Mangefasettert komposisjon

Ut fra en handlingsbeskrivelse, eller baksidetekst, er det lett å la seg lede til å tro at dette er enda en ungdomsroman om ei ung jente som må innta voksenrollen fordi foreldrene er fraværende, eller av ulike grunner ikke fungerer som foreldre. Flaggermusmusikk er så mye mer enn det, og rommer tema som familie, utenforskap, miljøvern og økologi. Pakket inn i thriller-sjangeren, samtidig som den balanserer fantasy-lignende elementer, høy puls, Hollywood-spenning og gjenkjennelig norsk hverdag, evner Tronstad å holde på leseren, uten å måtte ty til overtydelige, konstruerte cliffhangere.

Drivet og oppdraget i romanen oppleves å være motivert av noe eksistensielt, altså å både forstå og redde det hittil eneste fellesskapet Ellen er del av, familien. Kombinert med at det er Ellen selv som forteller, oppstår en slags boble-effekt, og ut fra den fødes et nytt fellesskap, nemlig det mellom Ellen og leseren. Flaggermusmusikk rommer som nevnt mye, noe som kunne spent bein for Tronstads prosjekt. Men med en formidabel evne til å skape et engasjerende og spennende plot, samtidig som hun balanserer subtil humor, stort alvor og magisk realisme, har Tronstad i stedet levert en original og leseverdig roman, som uten tvil er verdig nominasjonen til Kritikerprisen.