Velmakende blomster!

Med en spenstig skildring av et urolig sinn, beveger Synne Sun Løes seg både formmessig og tematisk på utsiden av ungdomsbokens tradisjonelle rammer.

Forfatteren debuterte i 1999 med romanen Yoko er alene. For sin andre ungdomsroman Å spise blomster til frokostmottok Løes Brageprisen nå i høst. Det må sies å være vel fortjent!

17 år gamle Mia blir tvangsinnlagt på lukket avdeling og diagnostisert manisk–depressiv. Med dagliglivet på «psykken» som ytre ramme, følger romanen hovedpersonens opplevelse av omverdenen, – først fra maniens hektiske hjørne, deretter via den dype depresjonen. Når Mia til slutt får reise hjem, viser det seg at det lenge etterlengtede livet på utsiden ikke er enkelt. Men heller ikke helt umulig.

Teksten formidles via 17-åringens sanseapparat, som gjennom store deler av fortellingen synes å ha gått fullstendig amok. Løes benytter seg av en «stream of consciousness»-teknikk, der språket følger sykdomsforløpet, – et grep som gjennomføres på imponerende vis gjennom hele romanen. Hovedpersonen beskriver selv ved flere anledninger opplevelsen av eget indre kaos som «bier i hodet», – noe som blir betegnende også for teksten. Fra første side tar romanen sats og raser i vei med samme fart som fortellerens svirrende tankebaner. Mangelen på tegnsetting bidrar til å gi en nærmest fysisk leseropplevelse av hvordan det føles å ta inn litt for mange kanaler på en gang:

…jeg digger liv og røre og pannekaker med blåbærsyltetøy, jeg digger motorsykkelfantomer og Jerusalem – syndromet, jeg digger edderkoppmønstrete spindelvevbukser og gurglende vannradiatorer, rustne komfyrer fra 1950 – tallet, røde plastbaljer, mormors parfymeflaske…

Listen er mye lengre, og formidler fortellerens følelse av å befinne seg på toppen av verden, samtidig som verden for øvrig, – leseren iberegnet, nødvendigvis opplever Mia som grenseløst intens. Helt til hun møter veggen og synker dypt ned i depresjonen. I den korte bolken som heter «Vinter» blir dermed også det språklige uttrykket kraftløst og repetitivt:

Dette er et bilde. Veggene er svarte. Gulvet er svart. Vinduene har svarte karmer. Heisen har stoppet. Rommet er en heis. Heisen er et rom. Jeg sitter i rommet. Jeg er alene.

Romanens forteller fremstår som en tredimensjonal og kompleks karakter. Mia er både barnslig og bråmoden, uspiselig og sjarmerende, naiv og avansert. Hennes mitraljøse- betraktninger rundt medpasienter, familie og institusjonsliv, preges av en muntlighet som klinger tenåringsautentisk. Som her:

…sitte sammen med en haug med tullinger og strikke grytekluter mens vi hører på Ole Ivars på en bedriten CD-spiller, det er liksom bare totalt uaktuelt…

Gradvis finner 17-åringen et visst fotfeste ved hjelp av medisiner og samtaleterapi, noe som også manifesterer seg i språket gjennom normalisert tegnsetting og et roligere toneleie. Innledningsvis møter vi en fortellerstemme som bretter blomster av tegneserieblader og spiser dem til frokost. Idet høst, vinter og vår er tilbakelagt, biter romanen seg selv i halen, når hovedpersonen spiser en liten hvit blomst, mens hun venter på å bli hentet på sykehuset. Løes tekst holder tunga rett i munnen, og formidler en forsiktig optimisme, uten å presentere enkle løsninger. Det legges ikke skjul på at medisineringen har sin pris, samtidig som møtet med helsevesenet på ingen måte har tatt knekken på fortellerens eksentrisitet. Poenget er ikke å slutte å spise blomster til frokost, men å kunne nyte dem i ro og mak, uten den forstyrrende summingen fra en sverm mentale bier…