Vennskap, kjærlighet, død, seksualitet og religiøsitet

Vennskap, kjærlighet, død, seksualitet og religiøsitet

Boktittel: I drift

Forfatter: Svein Børge Hoftun

Forlag: Samlaget

Årstall: 2003

Antall sider: 222

Det at mange ungdomsbøker tar for seg den problematiske puberteten, er kanskje ikke så merkelig.

Det at mange ungdomsbøker tar for seg den problematiske puberteten, er kanskje ikke så merkelig. Men det forundrer meg at så mange av dem er så like. I drift gir oss pubertet og gamle buksevannhistorier om igjen, men både i stil og innhold gaper romanen over for mye.

Svein Børge Hoftuns roman I drift er en frittstående oppfølger til debuten Plasket (1996), der hovedpersonen Sjurs barndom ble skildret. I I drift møter vi Sjur igjen, og følger ham fra femte til syvende klasse. Sjur både føler seg og blir oppfattet av andre som “annleis”. Han er skoleflink, søndagsskoleflink og entrer puberteten før sine jevnaldringer, noe han i det lengste forsøker å holde skjult for dem. Det er bare én ting som gjør at Sjur ikke er den som blir hardest rammet av sine medelevers rause utdeling av buksevann og det som verre er, og det er at de har et morsommere offer i klassekameraten Ståle Stil. Men Sjur vokser. Når han begynner i sjette klasse blir skolegårdshierarkiet snudd på hodet. Nå er han plutselig den største og sterkeste på skolen og redder Ståle Stil fra ytterligere nedverdigelser. Men så begynner ungdomsskoletiden. Sjur havner igjen langt nede på rangstigen. Og mobbingen er om mulig enda mer ondsinnet enn tidligere.

Disse skoleårene er preget av store omstillinger for Sjur. Den gryende seksualiteten og forelskelsen i den ett år yngre Kjersti gjør ham både skamfull og sårbar. Vennskap oppløses og nye vennskap blir til. Morfaren dør, og Sjur sitter igjen med dårlig samvittighet for at han har vært så dårlig til å besøke ham den siste tiden. Banjo-Jesus, Sjurs søndagsskolelærer, begår selvmord.

I romanen blir Jesu lidelseshistorie og Sjurs lidelseshistorie parallellisert. Henvisningene til bibelhistorien er mange. Sjur blir kalt Reservejesus av sine medelever. Korps- og klubbkameraten Jens er en Judas fordi han svikter Sjur og de andre kameratene (disiplene). Han må bøte med å betale tredve kroner. Sjur fornekter Banjo-Jesus tre ganger. Sjur blir korsfestet av de tøffe guttene. Koblingen til Jesus kan tolkes slik at Sjur forsøker å opprettholde en viss verdighet, samtidig som han kan tillate seg å ha et håp om at livet hans en dag vil bli bedre.

I drift tar opp klassiske tema som vennskap, kjærlighet, død, seksualitet og religiøsitet. Dette er store og vanskelige spørsmål, og i denne boken får ingen av dem god nok plass. De danner heller ikke noen overordnet tematikk. Teksten forflytter seg hele tiden fra én episode til en annen, fra ett tema til et annet. Den episodiske struktureringen kan ses som en speiling av puberteten som en tilstand av kroppslig og mental forvirring. I så fall er dette et grep som ikke helt fungerer, fordi Hoftun ikke formmessig følger det opp på andre måter i teksten. I drift er en kronologisk oppbygd roman som neppe kan kalles eksperimentell. Den ender opp med å virke usammenhengende og sprikende, og skildringen av Sjur blir litt lettvint og overfladisk.

Visst er det fine partier i romanen, og visst er det til tider en følsomhet i skildringen av Sjur som gir I drift litt ekstra. Koblingen til de religiøse motivene kan også sies å ha noe for seg. Men dette er ikke nok til å veie opp for de språklige og innholdsmessige klisjeene som gjennomsyrer boken. Språklig og strukturelt sett virker boken oppstyltet. De spredte forsøkene på å føre poetiske partier inn i teksten korresponderer ikke videre godt med den fortellerironien som er å finne i store deler av boken. De språklige gjentagelsene virker ofte mer irriterende enn meningsfulle, og mister etterhvert sin virkning. Det virker som om Hoftun ikke helt klarer å bestemme seg for om boken skal være morsom eller trist, og den ender opp med å ikke være noen av delene.

I drift forsøker både i stil og innhold å gi et bilde av en sammensatt unggutt. Men resultatet er lite troverdig, særlig fordi boken støtter seg så tungt på mange av sjangerklisjeene innenfor ungdomslitteraturen. Denne historien er blitt fortalt til det kjedsommelige før. I tillegg bekrefter den vel mest den voksne lesers minner om egen pubertet? Kanskje vil den nettopp derfor ikke appellere til sin egentlige målgruppe.

Hilde Matre Larsen