Vennskap og identitetsjakt

Leseren blir umiddelbart dratt inn med setningen: «Det begynner med et øyeblikk som du seinere forstår at skulle endre alt». Etter en litt filosofisk åpning, fortsetter historien med beretningen til jeg-personen Anna, en tiendeklassing fra Tana i Finnmark, som ligger rett ved grensa til Finland. Hun liker best å være hjemme alene og lese, og vil helst synes så lite som mulig. Men dessverre for henne skiller hun seg ut med sitt samiske tonefall og sine mørke trekk. Annas samiske mor ble gravid under et ferieopphold i Tyrkia, og Anna skylder på den ukjente faren for sine mørke øyne, mørke krøller og for at hun er høyere enn halvparten av guttene i klassen.

Skjevt maktforhold

Heldigvis tok Amanda henne under sine vinger og valgte henne som bestevenninne allerede i barnehagen, så Anna slipper å være alene på skolen. Anna ser opp til Amanda, som er pen, kjapp i replikken, og i stand til å snakke med gutter. Hun er glad i å være midtpunktet og er tilsynelatende likt av alle. Anna vil derimot heller gjøre skolearbeid enn å gå på fest, som hun bare synes høres ut som «et utvida storefri, hvor alle vil være med Amanda mens jeg må stå ved sida av og få det til å se ut som jeg ikke er upopulær.»

Men Amanda er også ekstremt manipulerende og kontrollerende. Anna får ikke lov til å gjøre noe uten henne, mens hun gjerne kan droppe en avtale med Anna til fordel for en kjæreste eller en fest. Det er først når Anna blir lagt merke til av den eldre og kjekke Samuel, som er øyeblikket åpningen henviser til, at hun gradvis prøver å finne sin egen vei. Selv om Amanda er nedlatende og mener han umulig kan være interessert i henne på ekte, så er det allikevel dette som blir vendepunktet i Annas liv, hvor hun innser at det finnes en verden der ute som ikke har med bestevenninnen å gjøre.

Identitetsmangel

Som i mange ungdomsromaner, er hovedpersonen i Slepp meg sympatisk, men forvirret, og en mange kan kjenne seg igjen i. Som tittelen tilsier, er språket muntlig og uformelt. Vi følger Anna og hennes tanker og følelser gjennom høsten siste året på ungdomsskolen, en periode som ender opp med å bli vesentlig for hennes identitetsutvikling. Anna føler at hun alltid havner «et sted imellom, jeg er aldri helt det ene eller det andre.» Til morens store fortvilelse skammer hun seg over sin samiske bakgrunn og nekter å snakke språket. Hun fatter ikke at alle andre er så sikre på seg selv: Ludmila som gjerne holder foredrag om Murmansk og Lars-Kristian som er stolt av sine amerikanske slektninger. «Alle vet så godt hva de er,» tenker Anna, og vil helst ikke være noe som helst.

Anna forstår generelt lite av det som foregår rundt henne, noe som er både morsomt og vondt å se. Nedrejord gjør det tidlig tydelig for leseren at Amanda bruker Anna på manipulerende vis for å heve sitt eget selvbilde, mens sårbare og påvirkelige Anna sliter med å se det selv. Hun ser ikke hvem av de rundt henne som vil henne vel, og går i alle feller.

Selv når hun stortrives i selskap med Samuel, som også er interessert i litteratur og liker Anna fordi hun er annerledes, blir Anna usikker og føler at hun lurer ham. For i motsetning til hva Samuel kanskje tror, prøver ikke Anna å skille seg ut. Han vet ikke at Anna gjerne skulle sett ut som alle andre og at hun hadde sminket seg om hun bare visste hvordan. Hun misliker intenst Ravna i klassen, som går med T-skjorter med tekster om feminisme, bærer samekofta si med stolthet og som skal «være så politisk hele forbanna tida.» Det er underholdende å lese Annas indre tirader om irriterende medelever og lærere som egentlig ikke gjør noe galt, men som hun ofte misliker bare fordi de er. Disse delene er spesielt gode fordi de gjør Anna til en kompleks og realistisk karakter, for som vi alle vet er ikke følelser omkring andre alltid så rasjonelle.

Forutsigbar, men vellykket

Handlingen i seg selv er ikke veldig original, vi har sett den litt stille, men smarte hovedpersonen som er avhengig av den mer utadvendte og populære vennen sin, før. Hendelsesforløpet er også klassisk, med hemmeligheter på avveie, en verden som raser sammen, og et glimt av håp helt til slutt.

Det er allikevel en engasjerende, morsom og drivende fortelling. Anna er en karakter man heier på, selv om man ofte har lyst til å filleriste henne. Det er også mange treffende beskrivelser av følelsene rundt Samuel og hvor vanskelig det er å skulle oppføre seg normalt når man er forelska i en gutt. I tillegg tar romanen opp den evig aktuelle problemstillingen i ungdomstiden, nemlig å finne balansen mellom å finne sin plass blant jevnaldrende samtidig som man vil innfri de voksnes forventninger. Jeg tror også flere kan kjenne seg igjen i mangelen på stolthet rundt familiebakgrunn, og frustrasjonen rundt det evige jaget etter identitet.