Vennskap, varme, svik

Vennskap kan være forferdelig vanskelig, særlig når vennene er langt fra hverandre og sjalu mellompersoner forsøker å legge hindringer i veien. Kjære Miranda … Kjære Liv … er full av sterke følelser, men glir aldri over i kunstig sentimentalitet.

Miranda og Liv er to tolvåringer som bor i byen og er erklærte bestevenninner. Så må Liv flytte på landet til bestemoren, fordi faren hennes er på jobb i utlandet. Det skal vare ett år, og moren er en opptatt arkitekt med lite tid til familien. Miranda forsøker å fylle det store hullet etter Liv. Ett år er veldig lang tid, men de to venninnene holder kontakten med varme brev hvor de forteller om ting som skjer, om gamle og nye venner, eller om dumme klassekamerater og teite lærere.

Livs bestemor forteller om en tøff jente, Karoline, som bodde i nabohuset for seksti år siden, da hun var på Livs alder. Andre på stedet kan også fortelle om Karolines bedrifter, og en dag finner Liv dagboken til Karoline på et hemmelig sted. Det er bra, for Liv er ganske ensom på det nye stedet. Det gir en rar følelse å ha en jevnaldrende venninne som er seksti år eldre, og som ikke er fysisk til stede.

I byen forsøker Cecilie, eller «Jåle-Sille» som Liv kaller henne, å innynde seg hos Miranda i Livs fravær. Mirandas far kjører en tøff motorsykkel, og moren hennes er tyrkisk-tysk. De kom flyttende fra Berlin for fire år siden, og det var da Miranda og Liv traff hverandre. Nå er det ikke lett å være alene med andres erting, som kan være ganske ondsinnet, uten noen bestevenninne å dele alt med. Forholdet til enkelte gutter er også svært vanskelig. Særlig Mikkel, som åpenbart er interessert, men samtidig plager Miranda. Miranda avskyr Mikkel, men han har mange gode sider også.

Det er et komplisert opplegg, som blir enda mer dramatisk da postgangen mellom Liv og Miranda stanser, og begge tror at det er den andres skyld, at den andre ikke vil være bestevenninne mer. Til slutt ringer Miranda, enda de har avtalt ikke å ringe hverandre. Miranda har ikke mobiltelefon, så hun må låne Cecilies. Det går helt galt, og det er Livs tanker som markerer bunnpunktet på kurven over stemningen hos de to bestevenninnene: «For en dum telefonsamtale! Hun hadde sagt ‘Det er det samme for meg,’ når det hun egentlig skulle sagt var: ‘Jeg har ingen venner her. Karoline var en bløff. Jeg går faktisk bare rundt og venter på brev fra deg.’ Hun hadde jo tenkt å fortelle at det med Karoline ikke var sant. Men nå ble det for vanskelig.»

Utviklingen i boken minner mye om en klassisk kjærlighets-forvekslingshistorie, hvor det jo også er svært store verdier som står på spill. Men den som klarer å sortere ekte verdier fra falske og å overvinne vanskelighetene, å være både lur som den reven som er Livs ideal og tøff som Karoline, kommer ut igjen på den andre siden som et sterkt, rikt og lykkelig menneske. Som den indiske kioskeieren Nader i byen sier da to rasistisk anløpne gutter har mobbet Miranda: «Jeg så hva som skjedde. De guttene er små inni seg. Når andre blir lei seg, får de makt over dem, og da føler de seg større. Det er fint du blir sint, Miranda, for sinne er en stor kraft. Den kan du bruke til å bli noe fint i livet.»

Alle disse ingrediensene er med i den lille, fortettede boken. En oppsummering kan virke banal, søtladen og «politisk korrekt», og den svarer ikke på de spenningsskapende spørsmålene: Hvordan går det med vennskapet mellom Liv og Miranda? Og hvem var Karoline? Det er derfor det skal akkurat 165 velskrevne, spennende sider til for å yte historien rettferdighet. Det vil si at man må lese boken. Gjerne flere ganger.