Tittel: Markus og Sigmund
Tekst: Klaus Hagerup
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2003
Antall sider: 256

Vennskapet mellom lyset og skyggen

Markus og Sigmund er den fjerde boken i Klaus Hagerups serie om Markus. En serie om tenåringskjærlighetens lette og komiske sider som Hagerup leverer nye bidrag til om lag hvert tredje år. Serien ble innledet med braksuksessen Markus og Diana i 1994, som de etterfølgende bøkene ikke helt har klart gjenta. Det siste bidraget til serien virker rett og slett noe overspent.

Det komiske grunnmønsteret i Markus og Sigmund er velkjent. Komikken baserer seg på kontrasten mellom de to hovedpersonene. Der Markus er liten, beskjeden, gjennomsnitlig og upretensiøs er Sigmund en høy, vakker, selvsikker og bemerkelsesverdig begavet ener med høye pretensjoner. Disse er som ungdomsromanens svar på Helan og Halvan. Markus er sin bedre halvdels ydmyke tjener og støttespiller, inntil han likevel – muligens – tar siste stikk. Som Sigmund i velkjent stil ser det, er Markus skyggen som gir glans til lyset Sigmund, akkurat som Hastings gir lys til Poirots begavelse i Agatha Christies kriminalromaner, eller Watson til Sherlock Holmes, for å nevne to andre berømte litterære par av dette slaget som det finnes et uendelig antall av.

I serien er Markus’ fremste karaktertrekk at han har så lett for å bli forelsket. I Markus og Sigmund er det første forventningsbruddet at han mister ”kjærlighetsevnen”. Derimot faller Sigmund hjelpeløst for rappe-dronningen Bente og går til ytterligheter av personlighetsforvandlinger for å vinne henne. Markus er hans velvillige hjelper inntil han selv faller i kjærlighetens og lojalitetskonfliktens felle.

Det hører også til det komiske grunnmønsteret at vittighetene og situasjonskomikken er skrevet inn i kvasi-realistiske omgivelser med store overdrivelser og manglende logikk i handlingsgangen og en ganske flat og unyansert karakterskildring. Vi befinner oss på farsens scene med en serie av gags og vittigheter uten egentlig indre sammenheng eller logikk. Den rette balansen mellom dette overspente, fistelpregede handlingsnivået og den mer molstemte klangbunnen av følsomhet og oppriktighet i tenåringsfølelsene, som Hagerup også legger an på, er sikkert ikke lett å få bedre til enn det Hagerup her har klart.

Nå er det ikke slik at Markus og Sigmund er rene motsetninger av svakhet og styrke, middelmådighet og eksellense. Der Markus viser sin styrke og dyktighet, avslører Sigmund sin sårbarhet og hjelpeløshet. Navnet Sigmund henspiller på Sigmund Freud og peker ytterligere mot fortellingens klangbunn av følsomhet og ekte følelser. Men navnet er også en nøkkel til det siste forventingsbruddet i romanen hvor det likevel er Sigmund som tar det aller siste stikket. Hvis det da ikke igjen er hans ubendige trang til å være best, som gjør at han vil gi inntrykk av at han slett ikke falt for amors piler, men tvert om har hatt kontroll tvers gjennom alle historiens viderverdigheter og selv har iscenesatt det hele som ledd i kureringen av Markus’ kjærlighetsevne.

Den store avstanden i tid mellom utgivelsen av Markus-bøkene gjør kanskje at bøkene både må vurderes uavhengig av hverandre og som serie. Som frittstående ungdomsroman er Markus og Sigmund ikke særlig bemerkelsesverdig. Men som serie føyer den seg pent inn i rekken bak Markus og Diana i skolebibliotekene.

Ungdom liker serier. Forlag liker serier. At forlagets har økonomisk gevinst av velykte serier, er selvsagt. For ungdom ser seriens opplevelse av gjenkjennelse og kontinuitet ut til å være et psykologisk poeng i seg selv. Anmelderne på sin side liker sjelden serier. Det forekommer riktignok serier med en stigende kvalitetskurve, men som oftest blir den stadige gjetagelsen av seriens grunnmønster lett forslitt, anstrengt og forutsigelig. I beste fall ruller det kanskje videre i seriens etablerte modus. Som her.



Skrevet av:

Kommentarer