Verdens beste bildebøker

Hendriks, Maria (tekst) og Grobler, Piet (ill.)
Makwelane og krokodillen
Oversatt av Henning Hagerup
26 sider
ISBN: 9788205390188

Satrapi, Marjane
Dragen Ajdar
Oversatt av Marte Gresvik
26 sider
ISBN: 9788205390225

Skibinska, Martyna (tekst), Olech Joanna og Ignerska, Marta (ill)
Den lille tronen
Oversatt av Agnes Banach
32 sider
ISBN: 9788205388925

Isol
Hundeliv
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
21 sider
ISBN: 9788205390232

Nakagawa, Hirotaka (tekst) og Arai, Ryoji (ill)
Kaikun går på tur
Oversatt av Ika Kaminka
32 sider
ISBN: 9788205390140
Alle Gyldendal 2009

POTTETRENING, MITT LIV SOM HUND OG FLYVENDE FISKEBOLLER

Anmeldt av Mette Moe

”Det er ikke bra å være for flink når man tegner”, sier Ryoji Arai som har illustrert den japanske bildeboka Kaikun går på tur. Likevel er nok fellesnevneren for Gyldendals nye serie Verdens beste bildebøker, at de som har vært med på å lage dem er ganske flinke til å tegne.

Verdens beste bildebøker er en serie spesielt utvalgte tekster fra mange kanter av kloden. Tanken er at vårt stadig økende globaliserte perspektiv også skal gjenspeiles i barnelitteraturen, via nye stemmer som tidligere ikke har blitt oversatt til norsk. Foreløpig er verden representert ved Mexico, Polen, Japan, Sør-Afrika, og Iran. Men hvor nye disse nye stemmene egentlig er, varierer…

Hold deg på stien!
Å passere et farlig dyr på vei til bestemor, kan knapt sies å være et ukjent motiv i barnelitteraturen. Uten at Makwelane og krokodillen henviser direkte til Rødhette og ulven er det likevel noe svært velkjent ved historien. Makwelane vil gå tur til bestemor Gogo, men foreldrene mener hun er for liten. Etter mye overtalelse får hun likevel lov, og proppfull av formaninger gir hun seg i vei. Det mangler ikke på advarsler underveis, men Makwelane overhører dem alle, og blir nesten krokodillemat. I motsetning til Rødhette kommer hun imidlertid seg selv til unnsetning og kan gjenforenes med sin bestemor Gogo i felles sang mot månen.

Møter med snakkende dyr og gjenstander som messer det gjentakende ”pass deg, vokt deg” låner elementer fra eventyr og fabler, uten å fornye eller bearbeide disse til noe nevneverdig annet. Når dette likevel er en flott bildebok, skyldes det Piet Groblers oljemalte collager. Med stor overflod tegnes afrikansk flora og fauna, og som sin europeiske eventyrsøster, vandrer Makwelane i lysende rødt gjennom det brunsvidde landskapet. Noen små fiffige detaljer bidrar til å skape en urovekkende stemning i teksten. Krokodillen, har fått innfelt store lyseblå menneskeøyne i flere av oppslagene, og denne diskrete bruken av klipp og lim blir bare skikkelig guffen.

Superhelten med hoppetauet
Også Dragen Ajdar er en utgivelse som trekker store veksler på folkeeventyret. Den iranske forfatteren og illustratøren Marjane Satrapi er nok for mange mest kjent for den selvbiografiske tegneserieromanen Persepolis (2002) der hun skildrer sin egen oppvekst i lys av skiftende regimer, krig og landflyktighet. I den grad man kan lese en samfunnskommentar inn i denne bildeboka, er den imidlertid godt polstret med fantastikk og myter. I landet der Mathilde bor er alt som det skal være, helt til den dagen de opplever et kraftig jordskjelv og alt bytter plass og blandes sammen. Kongen får tre øyne, journalistene har ingen armer lenger og all verdens rare dyrearter oppstår når man blander katter og krabber okser og ugler, fisk med giraff. Den eneste som er intakt er Mathilde, for hun hoppet tau og svevde mellom himmel og jord da skjelvet skjedde. Følgelig er det den vesle jenta som må foreta reisen inn til jordens sentrum for å roe ned det morske fabeldyret, som viser seg å ha fått ryggproblemer.

Dette er en enkel fortelling om eventyrheltinnen som redder verden fra en trussel som viser seg å være mer trist enn farlig. Mathilde får dragen løs fra knipa ved hjelp av hoppetauet, og kongen avslutter det hele med en liten moralpreken: ”Ajdar er vokteren vår, han vil oss bare godt. Vi må passe på ham slik han passer på oss. Vær forsiktige når dere graver dype hull i jorda!” Slik tas det parti for natur (eller i dette tilfellet overnatur) i møtet med maskiner og teknikk, noe som jo er et velkjent tema i barnelitteraturen. Underveis har imidlertid historien det rett og slett litt for travelt med å komme til poenget. Vi møter skumle vesener som takles med mot og sinnsro, men oppbygningen gir ikke rom for å dvele ved spenningen i disse situasjonene. Hekser, demoner og ånder nevnes nærmest i forbifarten, og en potensielt spennende underjordisk reise er over nesten før den har begynt.

Innledningsvis fortelles det at ”Mathildes regnbuefargede land var et av verdens vakreste land, ja kanskje det aller vakreste”, og Satrapis illustrasjoner bygger godt oppunder denne påstanden. Koloritten er nettopp ”regnbuefarget”, og de enkle figurene som er rammet inn av en kantete strek, minner om at illustratøren også er serietegner. Satrapi utnytter bildebokformatet maksimalt, og veksler mellom detaljrike oversiktsbilder, som man bør bruke tid på å ta inn, og nærbilder som gir blikket en større grad av hvile i møtet med noen få enkle former og figurer. Som når Mathilde endelig finner dragen, og han viser seg å være i litt av en skvis. I knall oransje kveiler Ajdar seg over en dobbeltside, mens et stort bor trenger ned gjennom bildets overkant og bryter med dragens bølgebevegelse. Og slik skaper illustratøren svært virkningsfulle bilder med enkle midler. Dette er teksten som først og fremst bør leses med øynene og ikke med ørene.

Du er også en prinsesse
Et helt annet uttrykk finner vi i den polske bildeboka Den lille tronen som har intet mindre enn en tekstforfatter og to illustratører. Så mange bidragsytere for å skape en bok om å tisse på potte! Men det skjønner vi ikke før helt til slutt. Tilsynelatende handler dette om en litt vrien prinsesse som ikke vil sitte på noen av de tronene som tilbys henne. Ikke den som er laget av en stor banan. Ikke den som moren hennes har strikket. Heller ikke kokkens gedigne marengs eller kanonkuletronen. Først når en vanlig potte i plast introduseres, blir prinsesse Gucia fornøyd, og det fortelles at hun sitter på den nye tronen flere ganger daglig. Det skal godt gjøres å turnere dette temaet på en ny og overraskende måte. Nesten like lenge som barn har kviet seg for å slutte med bleier, har voksne skrevet om hvor lurt det er å slutte med bleier. Likevel oppleves prinsesse på tronen – metaforen ny, og omskrivningen gjør at det pedagogiske ikke blir for påtrengende.

Dette er boka designfrelste foreldre bør lese for sine bleiebarn. Prinsesse Gucia er risset opp med en retro-strek a` la gamle lesebøker, og det litt gammelmodige uttrykket er bearbeidet elektronisk og kombinert med sirlige kniplingsemblemer i duse pasteller. Sjelden har det å passere det anale stadiet vært fremstilt på en mer delikat måte. Den lille tronen er en utrolig lekker bok om et tema alle smårollinger har et forhold til.

En hund og hans gutt
Barneperspektivet er også svært godt ivaretatt i boka Hundeliv av den meksikanske kunstneren som skjuler seg bak akronymet ISOL. Gutten og hunden er så gode venner at gutten lurer på om han ikke egentlig er en hund han også. Men moren hans forklarer at hvis det hadde vært tilfelle, ville han ha likt å velte seg i søla, tisse på trærne, jage søppelbilen og ule mot månen. Deretter får vi innblikk i en typisk dag med gutt og hund der de går ut i verden og gjør nettopp det. Her er det bildene som leder an. Teksten er begrenset til det minimale. Leseren loses gjennom en tornado av en dag, der en røff og ekspressiv strek viser med all mulig tydelighet at her går det unna! Gutten og hunden gliser i kor, og med matchende mimikk og synkroniserte bevegelser viskes grensen mellom dyreliv og menneskeliv ut.

De enkle figurene i utbrettsperspektiv med store hoder og kantete konturer, formidler tydelig at de to kompisene har det utrolig moro. Og mors ord gjøres til skamme på siste oppslag når radarparet ikke slipper inn i stuen fordi de er så skitne. Dermed kan de fornøyd konstatere at ”planen begynner å virke”. Ute i hundehuset kan de ule mot månen slik skikkelige hunder gjør, mens mor antar nesten dyriske proporsjoner hun også, der hun står i sinna silhuett ikledd oksehornfrisyre. Hundeliv er en bok man blir blid av å lese, mye på grunn av illustrasjonenes evne til å formidle høyt tempo, og de enkle gledene som er å finne i en søledam og en saftis.

Tulletur
Enkel er også den japanske Kaikun går på tur, men noen ganger kan det ligge rare og fine overraskelser i det svært enkle. Det skjer nemlig utrolige ting når Kaikun er ute og går, uten at han selv blir det minste forbauset. Smultringer som suser gjennom luften og setter seg fast som briller, eller en blekksprut som klaskes på Kaikuns mage, er bare noen av de uforklarlige hendelsene som finner sted. Og Kaikun er en gutt som har lært å dele. Løven får blekkspruten og bruker den som nese, giraffen får smultringhalsbånd, og slik fortsetter det, mens spiselige ting lander på odde steder. Siden den sparsomme teksten følger et fast mønster, som hver gang ender med at Kaikun donerer bort det han har funnet, knyttes det en viss spenning til den siste hendelsen når Kaikun finner pappaen sin. Gir han bort ham også?

Illustratør Ryoji Arai hevder å tegne både med føttene og med hodet. Om det er teknikken han har brukt her vites ikke, men det er ikke umulig. Kaikun er en strekmann med to prikker til øyne i det uforholdsmessig store hodet sitt. Lek med størrelsesforhold preger billedteksten, der gutten på tur beveger seg i et landskap med miniatyrhus og bitte små mennesker. Ting vokser og krymper på forunderlig vis. Smultringene er først brillestørrelse før de i neste øyeblikk med letthet kan tres over hodet på giraffen. Det meste sees fra flere vinkler samtidig, – sentralperspektiv er åpenbart for pyser. Ryoji henter tilsynelatende inspirasjon fra ulike kulturer. Turen går forbi både russiske løkkupler, asiatiske etasjehus, bindingsverksbygg og minimennesker i tradisjonelle folkedrakter. Dette er en annerledes verden, formidlet med originalitet.

Ved første øyekast er Kaikun går på tur en utgivelse som virker lett gjenkjennelig. Selv tittelen peker i retning av dusinvare, og den episodiske oppbygningen der vi stadig møter nye dyr, er en idiotsikker formel i småbarnslitteraturen. Men så blir man overrasket likevel når en fiskebolle kommer svevende. Og ikke nok med det. Den strekker seg, blir lengre og lengre og surrer seg rundt sjøløven som et belte. Sånt ser man ikke hver dag!

Verdens beste bildebøker?
Å kalle en serie verdens beste bildebøker er ambisiøst. Men disse fem utgivelsene holder også gjennomgående høy kvalitet. Felles for dem alle er i grunnen at de har lite felles. Både tematisk og visuelt er utvalget variert, og derfor interessant sett under ett. Det vi regner som kremen av norske bildebøker har i stor grad beveget seg i retning av såkalt ”allalderlitteratur” de siste årene. Dobbel adressat, flertydighet og henvisninger som peker ut over det barneleseren har kjennskap til, synes å være regelen snarere enn unntaket. Og det er jo utvilsomt en spennende utvikling. Men litt befriende er det at Gyldendals oversatte bøker er myntet på ganske små lesere, og at barneperspektivet er opprettholdt, samtidig som det er satset høyt på illustrasjonssiden. Dette er kunstbøker for de nest minste leserne, og det fortjener de. Så kan man jo diskutere kriteriene for å kunne tituleres ”verdens beste”. Men at dette er gode bildebøker fra verden utenfor er det ingen tvil om.