Tittel: Verdens ondeste stemor
Tekst: Kristin A. Sandberg
Forlag: Damm
Årstall: 2004
Antall sider: 124

Verdens ondeste stemor

På safari i hjemmejungelen

Hjelp! Far har ny kjæreste med heksete hår og sebrabukser, og ingenting er som før, heller ikke far. Synes Lennart, som setter alt inn på å få vekk dama før faren og leiligheten er helt ødelagt av oransjefarge, leopardmønster, rot og hysteriske lattersalver.

I Kristin A. Sandbergs tredje barnebok møter vi Lennart, en panikkslagen elleveåring som er vitne til farens tydelige forandring. Fra å være ryddig og forutsigbar, med all verdens tid for gutten sin, er han i ferd med å flippe ut. Med nye, rare briller, sjokkfargede klær og et lykkelig glis over halve fjeset, synes ikke faren lenger å bry seg om rot og kaos, men bare om Lill, den nye kjæresten. Hun er sjokkerende ulik Lennarts mor, og dermed lett å plassere i rollen som den onde stemoren fra eventyrene. Allerede etter deres første møte, da Lill får Lennart til å gafle i seg rå løk, ikke uten ubehag for Lennart, utnevner han henne til Fienden. Hun må bort. Før det er for seint, før faren er blitt ugjenkjennelig, før faren og Lill finner på å få barn sammen. Hans mål er å vinne sin frie enebarn-med-to-hjem-tilværelse tilbake, med en mor og en far som han ikke må dele med noen andre.

Med Lennart som forteller, er det lett å bli solidarisk med hans prosjekt. Jeg merker at jeg virkelig håper han skal greie å få den slitsomme dama ut, hun eier jo ikke grenser! Tramper inn på rommet hans og inn på badet mens han er der, uten å banke på. Hun tar farens leilighet i besittelse med alle sine fargesprakende skjerf og pusetøfler. Samtidig er det tydelige tegn i teksten på at faren kanskje er i ferd med å vende tilbake til sitt egentlige jeg. Flere ganger nevnes farens gamle bokhylle med de svære afrikanske dyrene påmalt, som moren aldri syntes passet da de to bodde sammen. 

Fortellingen er effektivt bygget opp omkring kontraster, som skaper virkningsfull bevegelse i teksten. Først og fremst er det Lill, med hennes farger, støy og voldsomme væremåte, som kontrasterer både Lennarts mor og faren og moras minimalismestil, der pynt og rot ikke forekom, og der håndklærne var ensfarget blå. Kontrasten er også enorm mellom Lennarts enebarn-tilværelse og kameraten Didriks hjemmekaos, der de er fire søsken og to foreldre som slåss om plassen og oppmerksomheten, mens de leter etter bortkomne sokker blant halvspiste skiver og sure gulpekluter. Didrik er den som tydeligst kommer til orde med motforestillinger mot Lennarts krisemaksimering. Han er dermed den som også bidrar til å gi leseren en noe mer nyansert oppfatning av situasjonen. Da Lennarts siste, vågale forsøk på å fjerne Lill får uventede konsekvenser, skjønner leseren og etter hvert også Lennart sjøl at han må avvikle krigen og inngå i forhandlinger med Fienden. Sluttscenen, der Lill og Lennart har et kraftig oppgjør, etterlater leseren med sympatien likefordelt mellom de to. Eventyrmodellen fra begynnelsen, med ond stemor som forhekser og forgifter, har brutt sammen. 

Fortellingen raser av sted i høyt tempo, og er både lattervekkende og lettlest. Det kjennes i grunnen befriende å lese ei bok om et skilsmissebarn som i utgangspunktet har det helt fint med sine foreldre og med delt omsorg. En kunne innvende mot teksten at det er lite sannsynlig at faren og Lill ikke forstår Lennarts behov for å ha faren for seg sjøl av og til, eller at Lill-karakteren er karikert, men det er nettopp dette som setter farge på, og skaper humor i fortellingen.

Fort lest og fort glemt. Slik tror jeg mange vil oppleve denne boka, som heller ikke har pretensjoner ut over det å lage underholdning av familiekonflikter mange kan smile gjenkjennende til. 

Et sukk til slutt: Hvorfor har forlaget gitt denne boka et omslag som trolig vil avskrekke alle ti-elleveårige gutter fra å lese den, til tross for at de vel er tenkt som primærmålgruppa? Forsidebildet er en fotomontasje av et stort, voksent damehode med brusende hår og en arm montert ut fra håret. Det er vanskelig å ut fra omslaget tenke seg at hovedpersonen og identifiseringsobjektet er en alminnelig gutt. 



Kommentarer