Verdens størst gorilla og andre rim

Å TA TØYSING PÅ ALVOR

Åpne boka og legg den med permene opp:

Til høyre ser du gorillaens hodetopp.

Til venstre forteller frøken Penneblekk,

hva boka inneholder i store trekk.

Inspirerende
Det er inspirerende å lese tullete rim og studere tullete tegninger, særlig når all tullinga ikke bare er tull, om du skjønner hva jeg mener. Derfor er det fristende å skrive hele denne anmeldelsen på rim, men det skal jeg spare både meg selv og leseren for (ovenfor fikk du en smakebit på hvordan det ville vært!). Men altså; Thore Hansens fugl, frøken Penneblekk, viser veien inn i denne tøyseverdenen hvor ord, uttrykk og ting ikke er som de pleier å være. Hagerup bruker bokstavrim, enderim og rytme, og leker med ord og konvensjoner. Dette fungerer best når det er det hverdagslige som vris på, som når bestefar laget matpakke der ”Det var fiskehoder i rødvin og øl / og fluer med hvitløk og tran” (jeg ser for meg barneansiktet forvrengt i avsky og fascinasjon, blæh!). Eller når kveldsstellet blir plukket fra hverandre og satt sammen på nytt:

Ta på pysjen
pusse tenna
gå på do

og vaske henda.

Eller

Vaske pysjen

ta på tenna

pusse do

og gå på henda?

Vekslende målgruppe
Jeg tror rimene med velkjent tematikk, som det ovenfor, også fungerer best for de yngste. Noen blir rett og slett litt for avanserte. Jeg digger ”Anarkisten”, der den råeste dama i byen drar til Stortingets saler for å gi dem inn, men sønnen min ser spørrende på meg når jeg leser det for ham. ”Eksperiment” er et annet eksempel på dikt med tematikk som passer for større barn. Her er også strukturen avansert, idet åtte av ni linjer ender med ordlyden ”ærne”. Alle diktene i boka har enderim på hver eller annen hver linje, men i dette diktet virker det litt tvungent, som om formen står i veien for innholdet. Da har jeg mer sans for det enklere ’’Tiden”, som kan appellere til barn i alle aldre, også voksne barn. Det beskriver en felles opplevelse av tid, samtidig som det tar barnas ofte bokstavelige tolkning av uttrykk på alvor:

Tid er aldeles merkverdig
Først snegler den seg av sted
Men hvis du slår tiden i hjel
Så går den som bare det

Det var kanskje dette jeg mente da jeg innledningsvis skrev at tullinga ikke bare er tull; det ligger ofte en liten brodd, et lite alvor, bak det morsomme. Hagerup tar tullinga på alvor, både formmessig og tematisk.

Frøken Penneblekk med venner
Thore Hansen tar også tullinga på alvor med sine drømmeaktige illustrasjoner av rare skapninger, flyvende spørsmålstegn og kroppsdeler, og ikke minst de små tassene vi møter nederst i høyre hjørne på hvert oppslag. Tekst og bilde møtes bokstavelig talt nettopp i diktet om disse tassene, på en side som mangler paginering:

Sidetall er kjempeviktig
De må nummereres riktig

Disse gjør det stadig vekk:
Pagina og Paginekk

Alt de kan som du får se:
1+1 og 2+3

Men hva hender? Gru og skrekk!
Tjuesju er borte vekk!

Hvor er stakkars tjuesju?
Fyttirakkern! Skrekk og gru!

Fuglen frøken Penneblekk
Flyr omkring og tar en sjekk
(…)

(Jeg stopper opp og begynner å bla framover og bakover i boka, for å lete etter tallet tjuesju. Og med hjelp fra frøken Penneblekk finner jeg det.) Der diktene hopper lett fra det ene temaet til det andre, skaper Hansen en rød tråd gjennom boka, ved å la frøken Penneblekk fly gjennom den fra første til siste side. Og de rike illustrasjonene tilfører boka såpass mye, at den fortjener å bli sett som en billedbok like mye som en samling barnerim.

Arven
Linde Hagerup har med denne utgivelsen skrevet i tradisjonen etter sin bestemor, Inger Hagerup. I forlagets presseskriv om boka står det: ”Man skal ha en bevissthet om hvor man går og hvorfor, mener Linde. Samtidig var dette ikke noe hun valgte. Disse rimene bare skjedde!” Når man skriver barnerim og bærer etternavnet Hagerup, ville man uansett blitt sammenlignet med den første Hagerup’en som ble kjent for det, og det er nok det hun mener med å ha en bevissthet om hvor man går og hvorfor. Og at hun går i sin bestemors fotspor med disse tøyseversene er det ingen tvil om. Men samtidig synes jeg denne samlingen bringer noe annet og eget, i form av et råere, tidsmessig språk, og en mindre uskyldig stemning. Linde Hagerup skriver om en møkklei mann, at vi kanskje blir spik spenna hakkende gærne, og om tre sild som stinka som dritt rett og slett. Thore Hansens illustrasjoner bygger opp under dette, med sine kuriøse, og til tider skremmende illustrasjoner.

Jeg avslutter, som jeg begynte, med et lite rim med frøken Penneblekk i hovedrollen, og oppsummerer anmeldelsen på denne måten:

Konklusjonen her i visa mi
den er jo ganske grei å si
la fuglene alltid få være fri
og fly omkring mellom sidene.
(Fritt etter Lillebjørn Nilsen.)