Verdenskunsten i en fei

Jeg liker godt den ledige måten den engelske historikeren, kunstneren, forfatteren og journalisten Susan Hodge (f. 1960) formulerer spørsmål om kunst på. Hun ufarliggjør den «vanskelige» kunsten ved å stille enkle og direkte spørsmål. Ingenting er for dumt å spørre om. Det gjør ikke noe om du ikke har peiling på kunst fra før.  Spørsmålene er formulert på en slik måte barn og andre uten forkunnskaper muligens ville stille dem: «Kva er greia med alle dei nakne folka i kunsten? – & andre viktige spørsmål om kunst». Øystein Rosses oversettelse til nynorsk har lagt seg på et ungdommelig, slangpreget språk den engelske tittelen ikke har: «Why Is Art Full of Naked People» lyder originalen, den åpner kanskje opp for et større aldersspenn i målgruppa.

Heseblesende oppslag

Hvert oppslag rommer et slikt omfattede spørsmål – og for å svare på «Kva er greia med alle dei nakne folka i kunsten?» går forfatteren tilbake til de gamle grekernes interesse for den nakne, perfekte menneskekroppen, uten å forklare det nærmere. I stedet går hun rett til Sandro Botticellis «Venus fødsel» malt i 1486. Et tidsrom i kunsten på nærmere to tusen år får plass i to små tekstbolker på tjue linjer. Da får forfatteren også sagt noe om hva akt-tegning er og at i kunsten betyr nakenhet ofte det samme som nytt liv. Mer er det ikke plass til på oppslaget, som foruten spørsmålet i store heseblesende typer over en kvart side, spør om vi synes Venus ser perfekt ut? Og om det finnes stygge statuer?

Et sjakktrekk hos Hodge er at hun alltid lar det nye spørsmålet peke fram eller tilbake til et nytt oppslag der spørsmålet «Finst det stygge statuar» utdypes ytterligere. Selv om spørsmålene slik kastes fram og tilbake i en type assosiasjonsrekke, blir det nødvendigvis temmelig overfladiske svar. Vi får vite litt om de gamle grekernes skjønnhetsideal, og vi ser bildet og får et par linjer om Botticellis maleri fra 1486.  Men vi får ikke vite at det er et verk fra renessansen, eller hva renessansen betyr, eller at det henger i Firenze der renessansen oppsto, etc. På den måten lærer vi såvidt tittelen på et maleri, og ikke noe mer. Blir ikke det som å lære navnet på byer i Belgia i salige Alexander Kiellands ånd?

Da har jeg langt mer sansen for spørsmålene av typen: «Må ein være smart for å sjå på kunst?» Og riktig svar er her at det hjelper å «vite kva du skal sjå etter», for kunstneren legger ofte ut små spor og ledetråder i kunstverkene, kan vi lese. Hans Holbein den yngres «Ambassadørene» (1533) er proppet med attributter som forteller om stilling og stand.

Lettfattelig om former og verdi

Jeg kjenner jeg er mildere stemt når jeg leser svaret til påstanden «Det der kunne veslesyster mi ha laga!» Da nærmer vi oss et svar som utdyper nok til at det betyr noe for den videre forståelsen av kunst: «Ein del kunst ser så enkel ut at du kanskje skulle ønske du hadde kome på det først. Men ofte er konsepta eller ideane til kunstnarane meir kompliserte enn dei ser ut til.» Her blir Henri Matisses former og farger forklart på en slik måte at det er til å ta og føle på, som «ein behageleg lenestol». Flott beskrevet også hvordan Paul Cezannes epler er malt fra ulike vinkler og synsvinkler og slik peker mot kubismen hos Picasso og Braque.

Prisen på kunst avgjøres av tilbud og etterspørsel, det er forbilledlig enkelt forklart. Men når auksjonsrekorden for Van Goghs «Solsikker» i 1987 forklares med anekdoten om at maleriet var nymalt da kunstneren skar av seg øret etter en krangel med kunstneren Paul Gauguin, er det mer søkt. Det var nok heller slik at prisene steg til himmels på slutten av 80-tallet fordi det var jappe-tid og mye raske penger i omløp som ble investert i kunst.

Unøyaktigheter

Dette er en kunstbok for barn, den er morsom, annerledes og velskrevet. Unøyaktigheter og mangelfulle forklaringer svekker like fullt boka. Eksempel: «Måleria til Paul Gauguin ser ut som fargerike glasmåleri», skriver forfatteren. Hvordan skal det forstås? Da må man først vite hvordan et glassmaleri ser ut. Det forklares ikke. Antakelig mener kunstneren at Gauguin brukte konturlinjer som avgrenser de fargesterke formene i bildene, og slik minner om blyinnfatningen i glassmalerier.

Hvis tanken er at smakebitene fra kunsthistorien skal vekke barns interesse for kunst, burde spørsmål og svar vært satt inn i en sammenheng. Det finnes heller ingen litteraturliste i boka som hjelper leseren til selv å finne ut mer om den enkelte kunstner, om ulike kunstretninger, eller om når de oppsto. Derimot finnes det en meget grundig utarbeidet liste over alle illustrasjonene i boka, og en tilsvarende kortfattet ordliste.

Ja til kunstbøker for barn, ja til uhøytidelige spørsmål, morsomme svar og anekdoter om kunst og kunstnere. Men gjør det ordentlig. Smakebiter er bra, men blir bedre når det er substans nok til å tygge videre på.