Verdensredderne

Boktittel: Verdensredderne
Forfatter: Simon Stranger
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2012
Antall sider: 195
ET ØNSKE OM OVERSKRIDELSE Strangers Barsakh-oppfølger er sterkere enn forgjengeren på de fleste måter. Etter
ET ØNSKE OM OVERSKRIDELSE
Strangers Barsakh-oppfølger er sterkere enn forgjengeren på de fleste måter.
Etter Barsakh
Verdensredderne er en relativt fri oppfølger til Strangers forrige ungdomsroman, Barsakh (2009), om norske Emilie som treffer båtflyktningen Samuel på Gran Canaria og prøver å hjelpe ham. Stranger høstet mye ros for Barsakh, som også ble oversatt til sju språk. Selv var jeg imidlertid kritisk til romanen, som i sin iver etter å være en politisk brannfakkel satte opp kontrastene sine på en i overkant enkel og slagordaktig måte.
Det var derfor med en viss skepsis at jeg nærmet meg Verdensredderne, som altså handler om den samme Emilie og som idet romanen åpner synes å være omtrent like blåst som hun var i begynnelsen av Barsakh. Hun sliter heldigvis ikke med spiseforstyrrelser denne gang, men er opphengt i tanker om utseende og kule klær. Som sist får vi får dessuten en rekke speilscener, Strangers hovedmetafor for den vestlige ungdommens manglende evne til å se annet enn seg selv: Emilie speiler seg til stadighet for å sjekke at sminken ligger pent og klærne sitter godt. Diagnosen som implisitt stilles, er at Emilies liv er overflatisk , tomt og ufritt, uten tilgang til det som egentlig er viktig, til det autentiske. Dette trekket fremheves ved at Stranger jevnlig kryssklipper til kursiverte skildringer av hverdagen til den unge fabrikkarbeideren Reena fra Bangladesh, som har sydd et av plaggene Emilie ser på tidlig i romanen. Disse skildringene fremstiller Reenas liv som om det står i kontakt med noe sannere og renere enn det Emilie noen gang kan drømme om å bli en del av, blant annet fordi hun bruker luktesansen like mye og like aktivt som synssansen: ”Reena setter seg opp i sengen og trekker inn luktene av maten, lysene og stemningen. Hun elsker disse morgenene der alt trer frem på nytt, på en annen, virkeligere måte” (s. 26). Det er selvsagt noe fryktelig overflatisk over slike sammenstillinger, og ikke minst fordi Stranger liksom aldri kommer på innsiden av Reena-partiene sine. Det er som om den respektfulle distansen blir for stor til at han kan gjøre stort annet enn å vise henne frem som symbol.
Blikk, møte, aksjon
Men heldigvis tar Verdensredderne seg snart opp. I Barsakh insisterte Stranger på at det tilfeldige møtet mellom Emilie og båtflyktningen Samuel på Gran Canaria var nok til å forandre livet hennes. Også denne gang er det snakk om et tilfeldig møte, om blikk og erotikk og horisontutvidelser, men fordi Stranger problematiserer like mye som han påstår, blir denne romanen langt mer interessant enn forgjengeren noen gang ble. Tidlig i romanen møter nemlig Emilie den mystiske Antonio i en klesbutikk. Hun er der for å handle klær, han er der for å klistre slagord over strekkodene på klesplaggene, slik at folk skal tenke seg om to ganger før de kjøper dem og dermed støtter et urettferdig og grusomt system. Hun hjelper ham å slippe unna betjeningen, og et bånd opprettes mellom dem. Antonio er med i aksjonistgruppa Verdensredderne, og snart er Emilie så fascinert både av Verdensredderne og av Antonio at hun melder seg inn i og blir en del av kjernegruppa til den hittil ukjente gruppa.
Herfra og ut handler romanen mest om Verdensreddernes forskjellige aksjoner, mot blant annet sjokoladeindustrien, Macintosh og fjærfeindustrien, men også om indre spenninger blant aksjonistene og mellom Emilie og familien hennes. Og det er her romanen virkelig blir interessant, fordi Stranger oppsøker gråsonene heller enn å holde seg i det påståelig svart-hvite. Han legger for eksempel ikke skjul på at Verdensredder-gruppa består av privilegert ungdom fra møblerte hjem, at flere av dem antakelig ikke kommer til å forbli aksjonister livet ut, eller at kjønnslivet brenner minst like hett som engasjementet for den gode saken.
Speilet vender tilbake
Dessuten gjør Stranger det tydelig at speilmotivet ikke slutter der Verdensredderne begynner: Behovet for oppmerksomhet – fra media og fra andre, likesinnede, på bloggen gruppa driver og på Youtube – blir etter hvert påtrengende stort, og da ett nytt medlem rekrutteres oppstår diskusjonen om hvor grensen går mellom etikken i det de driver med og behovet for å bli sett for å få oppmerksomhet rundt saken. Noen vil kanskje kunne påpeke at Stranger gjør det enkelt for seg ved å la en outsider være den som for alvor søker overskridelsens berømmelse, men det viktigste er at Stranger faktisk denne gang tar seg tid til å gå inn i mange av de problematiske sidene ved idealistisk og aksjonistisk virksomhet – uten av den grunn å kaste barnet ut med badevannet ved å ta avstand fra slik virksomhet. Mange av de fineste passasjene i boka finner sted når Emilie liksom stopper opp og reflekterer over forelskelsen sin, som noe fysisk konkret. Forelskelsen er der, og den er minst like viktig som sannheten og rettferdigheten, men den ødelegger ikke visjonene. Snarere får den lov til å sameksistere med dem, som like sann, like viktig, og som en drivkraft – disse menneskene ønsker å være så bra som de kan bli, for verden og for hverandre.
Idealismens seier – og problem
Når romanen er over, er behovet for forandring like viktig som før, uten at idealismen er kvalt. Det er som om fortellingen i Verdensredderne engasjerer og interesserer forfatteren mer enn den gjorde i Barsakh, som om Stranger skjønner at det denne gang også handler om ham selv og hans eget behov for å forandre verden til et bedre sted.
For Strangers egen aksjonistiske virksomhet – som forfatter av bøker som Barsakh og Verdensredderne blir definitivt berørt av bokens radius. Det er ikke bare Verdensredderne som vil redde verden – Stranger ønsker det åpenbart også, og denne gang kommer han altså nærmere å spleise dette idealet med god litteratur enn han gjorde sist. For Verdensredderne er i det store og det hele både spennende og tankevekkende lesning. Den faller bare igjennom når den blir for ambisiøs, som den gjerne blir i de mange kursiverte partiene, der Stranger liksom blir for ivrig etter å vise frem ikke bare hvordan alt henger sammen, men også hvordan romanformen kan klare å gripe komplekse sammenhenger. Da får vi slikt som den idealiserte, men passivt-tragiske underfortellingen om Reena som jobber på fabrikk, scener der selveste Steve Jobs leser om Verdensreddernes iSlave-kampanje, og ikke minst de små, kvikke ”jeg er …”-partiene (en levning fra Barsakh), der forskjellige mer eller mindre perifere figurer (Jobs, fabrikkarbeiderne hans, Reena, en securitasvakt, etc.) liksom tar oppstilling og presenterer seg, som et slags spøkelsesaktig skyggegalleri som berører eller berøres av den hendelsene romanen tar opp. Jeg liker på sett og vis denne tanken, men samtidig blir det noe påståelig ved Strangers metode her: Forfatterens ønske om overskridelse, om å vise frem overskridelsen av den enkelte aksjonistens perspektiv og smelte det sammen i noe større som kan bekrefte det, blir viktigere enn hva han faktisk klarer å gestalte i romanen.
I så måte er det kanskje symptomatisk at Stranger i romanens siste, fiksjonsoverskridende del, sluttnotene, anbefaler ”podcasten This American Life: episode #454: Mr. Daisey and the Apple Factory”, en reportasje fra en Apple-fabrikk i Kina som i ettertid dessverre har vist seg å være delvis fabrikkert (http://www.thisamericanlife.org/blog/2012/03/retracting-mr-daisey-and-the-apple-factory). I slike saker er det vanskelig å vite akkurat hva som har skjedd, om det er journalistens brennende ønske etter å fremstille den egentlige sannheten – en sannhet som overskrider hverdagens grå detaljer – som har fått ham til å gå for langt, om det er det banale ønsket om å fortelle den mest sensasjonelle historien av dem alle for å kunne speile seg i glansen av den, eller begge deler. Hadde Strangers roman vært svakere, kunne avhengigheten av en slik upåstolbar kilde brakt den i kne. Men heldigvis er Verdensredderne en roman som hele tiden forsøker å undersøke og forstå slike grenseoppganger, og som gjør det ved å gå tett på hovedpersonene sine, som står midt oppi problemene og føler dem på kroppen. Tett nok til at denne romanen blir deres fortelling snarere enn bare nok en fortelling om enda en viktig sak. Verdensredderne kan derfor absolutt anbefales.
Og hvis Stranger er virkelig eventyrlysten, drister han seg kanskje til å berøre hva som skjer når forelskelsen svekkes og det er selve idealismen som må reddes? Den romanen hadde jeg godt kunnet tenke meg å lese.