Verdien av å samle sammen

Illustratør: Christina Weise

Oversetter: Rasmus Bregnhøi

Forlag: Carlsen

Årstall: 2008

Livet som ivrig og nysgjerrig barn byr på mange utfordringer. Noen kan løses med blomster og en overraskelse av en bok.

Nok en forunderlig art i bildebokfloraen

For en norsk leser gir bildeboken Snabels herbarium umiddelbart assosiasjoner til tre norske bildebøker om samlende og ordnende barn. Den første er Cecilie Løveid og Hilde Kramers Den riktige vind (1996) om Clara Serena som både samler tulipanløk, skjell og blomster og lengsel og savn etter foreldre og svunne tider. Den andre er Helga Gunerius Eriksen og Gry Moursunds Flugepapir (2003) om Bente som samler fluer for å ha noe å stille opp med når klassen skal snakke om kose- og kjæledyr. Og den tredje er Stian Holes Garmanns gate (2008). Men også Holes to foregående bildebøker, som begge har samlende hovedpersoner, har berøringspunkter med Weise og Bregnhøis bok. For eksempel ser vi Snabel på bokens forside med en bunke herbariumsark presset under armene mot overkroppen slik at arket med brenneneslen dekker kroppsområdet for lungene. Arket med neslen minner om et røntgenbilde av lungene. Et liknende bilde finner vi i Garmanns sommer (2006) av Hole. Og Hole og Bregnhøis bilder likner også Peter Sís’ omslag til boken om Darwin der lungene er omdannet til metaforen i bokens tittel: Livets tre.

De samlende og ordnende barna har også det til felles at de ad ulike veier problematiserer eller utforsker etablerte ordensmåter. Bente sorterer de døde fluene ”etter fargar og mønster og storleikar. Ho prøver å finna namn på dei i den store insektboka. Dei ho ikkje finn namn på der, set ho namn på sjølv” (min kursiv). Garmann i Garmanns sommer rydder i pennalet den aller siste sommerkvelden før den aller første skoledagen. Ryddingen er også en form for sortering i hva som er skole og hva som ikke er skole. Garmann i Garmanns gate interesserer seg, som Snabel, for blomster og får etter en rekke dramatiske hendelser, adgang til frimerkesamlerens hage og finner ”flere blomster som Garmann mangler i samlingen sin”. Og Cornelius i Holes Den gamle mannen og hvalen (2005) får hele drivgodssamlingen sin forstyrret av en hval som plutselig en dag reker i land i fjæra.

 To ulike former for nysgjerrighet

Snabels herbarium er både en bok om blomster, en bok om vennskap og en bok om mangfold. I bokens første oppslag åpnes døren til Snabels gutteværelse for leseren og vi ser Snabel sitte fornøyd ved skrivebordet med sitt nypressete eksemplar av ”Brændenælde. Urtica dioeca, fundet d. 15. juni til højre for den hvide havelåge”. Selv om teksten forteller at Snabel er ”blevet drillet av nogle drenge” som har ropt Snabine etter ham, så kan leseren se at værelset hans er fullt av ting og tang som mange gutter interesserer seg for. Ja værelset rommer både moderne leker og teknologi (Pokémonalbum og datamaskin) og mer nostalgiske leker fra en barndom på 70-tallet (springfjærleken på pulten og i vinduet). Snabels fredelige stund over herbariet blir brått brutt når den snakkesalige og ivrige vennen Lille kommer på besøk. Lille vet ikke om Snabels samling, men når han får se den er han lett å engasjere. ”«Det er jo helt vildt. Hvorfor har du ikke vist mig det før? Har du virkelig lavet alt dét – et plebarium! Har du alle slags planter?»”. Stolt kan Snabel fortelle og forklare om plantenavn og familielikheter, men når han forlater rommet for å hente en lupe, klarer den ivrige og urolige kroppen til Lille å velte glasset med pæresaft utover blomsterarkene. Skrekkslagen stikker Lille av og Snabel raser av fortvilelse: ”«Den skid, han gjorde det sikkert med vilje. Det eneste, han selv kan finde du af, er at samle på døde fluer. Jeg viser ham aldrig noget mere!»”. Lille er selvsagt bunnløst fortvilet, men får til slutt en strålende idé til hvordan han kan få vennen tilbake. Ideen, som her skal holdes hemmelig for framtidige leser, viser seg å være svært så god, og Snabel, som også har savnet vennen sin, forsones til slutt med Lille i en krans av tusenfryd.

Weises fortelling har både en stramt komponert klassisk dramaturgi og en original sammenstilling av vennskap og botanikk. Blomstenes mangfold, som dokumenteres både på de herbariumliknende satsbladene og i de mange blomsteravbildningene og blomsternavnene på de enkelte oppslag, kan virke som modell for sameksistens mellom ulike typer mennesker – som den sirlige og samlende Snabel og den ivrige og nysgjerrige Lille. Hver for seg blir de ensomme og slitsomme, men sammen kan de motivere og utvikle hverandre.

Også Weise og Bregnhøis bildebok er et godt samarbeidsprosjekt. Den stramt narrative teksten utfordres av Bregnhøis energiske og detaljrike illustrasjoner. Slik man også kan møte ham i mange av illustrasjonene i Børnenes ænsyklopædi (blant annet til oppslagsordet ’feber’). I illustrasjoner som disse blir det tydelig at også Bregnhøi er en samler. både Snabels og Lilles soverom må kunne betraktes som en type raritetskammer.

 Samling i barnelitteraturen

Hva betyr all denne samlingen i barnelitteraturen? Hva betyr alle disse samlende barna? Mye tyder på at det i alle de nevnte bøkene dreier seg om måter å håndtere savn og ensomhet på. At det å samle alltid er et forsøk, om enn umulig, på noe helende, på å få oversikt. Å samle og å prøve ut ulike former for orden er avgjørende for barns omverdensorientering. At barnelitteraturen samler så mange samlere, kan også være av betydning for ulike typer nysgjerrige lesere på jakt etter fortellinger og bilder som kan vise dem mulige måter å leve eller håndtere livet på. Snabels herbarium viser i hvert fall at originale og overraskende forsøk kan gi gode løsninger på vanskelige utfordringer.